MannsForum-leder Øivind Østberg mener et kvinnedominert familiepolitisk system gjør det mulig å skyve fedre ut av barnas liv – og motstår reformer som kunne gitt fedre og barn et sterkere vern.
Når fedre mister kontakten med barna sine, skjer det ikke under en åpent erklært favorisering av mor. Det skjer med henvisning til barnets beste, mener Øivind Østberg. I programmet Brennbart på Documents YouTube-kanal møter MannsForum-lederen Eirik Værnes til en skarp samtale om makt, foreldrefremmedgjøring, barneloven og statens manglende vern av familierelasjoner.
– Vi har et system som er dominert av kvinner. Jeg kaller det den feministiske dypstaten, sier Østberg.
– Folk tror ikke at dette kan skje
Værnes innleder samtalen med et paradoks: Når han forteller at fedre kan bli skviset ut av barnas liv, opplever han at svært få tror det er mulig. De som selv har erfart systemet, vil svare annerledes, mener Østberg.
– Fullt oppegående, gode og omsorgsfulle fedre kan ende med å miste all kontakt med barna sine. De kan miste både det juridiske foreldreansvaret, rettigheter og samvær. Det skjer ikke i navnet til en åpent erkjent favorisering av mor eller kjønnsdiskriminering. Det skjer med henvisning til barnets beste.
Lovverket fremstår kjønnsnøytralt, men Østberg mener praktiseringen gir systematisk kjønnsskjeve utslag. Han viser til at nærmere 50 000 fedre til enhver tid nesten ikke ser barna sine i løpet av en måned. Tallet holder seg ifølge ham forholdsvis konstant: Nye fedre kommer til, mens andre går ut av statistikken når barna blir voksne.
– På andre samfunnsområder måler vi utviklingen og forsøker å gjøre noe dersom tallene ikke går ned. Innen trafikksikkerheten arbeider samfunnet målrettet for å redusere antallet dødsfall. Her har vi snakket og utredet barneloven i årevis, uten å klare å redusere antallet fedre som nesten ikke ser barna sine.
Østberg understreker samtidig at utviklingen ikke er entydig negativ. Langt flere barn enn tidligere har delt bosted, noe han omtaler som en klar forbedring. Men den positive utviklingen har ikke nådd familiene der konfliktene er størst, og der kontakten mellom barnet og faren står i fare for å bli helt brutt.
– Det skjer en god del positivt. Det er mange flere fedre og mødre som har delt bosted nå enn før. Men for dem systemet håndterer dårligst, ser vi ingen fremgang.
Et system dominert av kvinner
Når Værnes spør hvorfor problemet består, peker Østberg på institusjonene som former norsk familiepolitikk og legger premissene i foreldretvister.
– Det familierettslige, familiepolitiske og barnefaglige systemet er dominert av kvinner på alle plan. Det gjelder familievernkontorene, Bufdir, Bufetat, saksbehandlerne i departementet, de sakkyndige psykologene og i stadig større grad også rettsvesenet.
En så systematisk kjønnsovervekt kan ikke avfeies som betydningsløs, mener han. Den påvirker hvilke erfaringer som blir forstått, hvilke perspektiver som får gjennomslag, og hvilke problemstillinger fag- og forskningsmiljøene finner grunn til å undersøke.
– Når de instansene som former politikken, legger premissene og treffer beslutningene, har en så sterk overvekt av kvinner, får det betydning når far står mot mor i en foreldretvist. Det påvirker hvilke perspektiver som blir vektlagt, også i forskningen.
Værnes ber ham presisere om han beskriver et system med en overvekt av kvinner, eller om han bevisst bruker det sterkere ordet «dominert».
– Det er dominert av kvinner, svarer Østberg.
Han mener det er påfallende at denne kjønnssammensetningen ikke behandles som et likestillingsproblem. Samtidig som det stilles krav til kvinneandeler i styrer, ledelse og andre samfunnsområder, stilles det få spørsmål ved den motsatte kjønnsubalansen i institusjonene som forvalter forholdet mellom foreldre og barn.
– I likestillingens navn er det svært viktig å sikre 40 prosent kvinnelige styrerepresentanter i store bedrifter. Hvorfor ser man da ikke at kjønnssammensetningen har betydning innenfor familiepolitikken?
Østberg presiserer at MannsForum ikke krever kvotering eller en matematisk fordeling av barn mellom mødre og fedre. Poenget er ikke at et bestemt antall fedre skal vinne frem i retten, men at systematiske forskjeller i utfall må kunne undersøkes som et mulig uttrykk for strukturell diskriminering.
– Vi går ikke inn for resultatlikhet eller utfallslikhet i foreldretvister. Men når utfallene er så systematisk forskjellige avhengig av kjønn, handler det om strukturell diskriminering. Mors perspektiver og argumenter vinner lettere frem.
Krisesentrene og barnevernet er blant institusjonene Østberg trekker frem som viktige premissleverandører. Opplysninger og vurderinger derfra kan få stor betydning i senere rettssaker, samtidig som han mener disse miljøene i for liten grad evner å se saken fra farens ståsted.
– Jeg kaller det den feministiske dypstaten
Østberg mener motstanden mot omfattende reformer ikke først og fremst kan forklares med holdningene i befolkningen. Delt bosted som rettslig utgangspunkt har gjennom lang tid hatt betydelig støtte, også blant kvinner og i flere politiske partier. Likevel har denne støtten ikke blitt omsatt i grunnleggende institusjonelle endringer.
– Vi har snakket om dette i 20–25 år. Flere statsråder har forsøkt å få gjennom reformer og fornuftige moderniseringer, men de er blitt stanset.
Det er denne vedvarende motstanden han beskriver med artikkelens hovedbegrep:
– Jeg kaller det den feministiske dypstaten. Du har departementet, direktoratene og etatene under det. De bruker hverandre som høringsinstanser. Så har du en lang rekke kvinneorganisasjoner og fagmiljøer innen juss, psykologi og voldsforskning. Disse miljøene er totalt kvinnedominerte.
Østberg bruker ikke «dypstaten» om en hemmelig eller formelt organisert sammensvergelse. Han beskriver et varig system av departementer, direktorater, etater, fagmiljøer og interesseorganisasjoner som består gjennom skiftende regjeringer og statsråder, og som etter hans syn deler mange av de samme grunnleggende perspektivene.
– Vi har et stort byråkrati som består uavhengig av hvilke statsråder som kommer og går. Når en statsråd ønsker å gjennomføre reformer på familieområdet, møter vedkommende et svært apparat. Dette apparatet er sterkt preget av feminisme, både av kvinneinteresser og av kvinnebevegelsens ideologiske standpunkter.
I tillegg kommer organisasjonene og fagmiljøene som deltar i høringer, leverer kunnskapsgrunnlag og påvirker politikkutformingen. Dette er etter Østbergs syn en institusjonell maktstruktur enhver reformvennlig politiker må forholde seg til.
– Det er en realitet man står overfor når man forsøker å gjennomføre politiske reformer på dette området.
Da systemet så omsorgssvikten
Værnes spør om Østberg kjenner tilfeller der en mor ikke har vært i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg, mens en tilgjengelig far ønsket å overta, men ikke fikk muligheten. Østberg trekker frem oppveksten til Anders Behring Breivik som et eksempel han mener burde vært langt bedre kjent og diskutert.
Han viser til at morens omsorg ble undersøkt ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, og at det ble anbefalt at barnevernet grep inn. Faren bodde i utlandet, men forsøkte å få omsorgen etter å ha blitt kjent med bekymringene. Han vant ikke frem.
– Det var dokumentert gjennom grundige observasjoner at moren utøvde en dysfunksjonell omsorg for gutten. Faren oppdaget også dette, men han var blitt mer eller mindre skviset ut av guttens liv. Han forsøkte å vinne frem i retten med rapporten som slo alarm om omsorgssituasjonen, men nådde ikke frem.
Værnes viser til beskrivelser av alvorlige personlighetsmessige vansker, emosjonell ustabilitet, problemer med å skille egne behov fra barnas og vansker med å gi barnet trygghet. Østberg omtaler dette som en form for desorganisert omsorg, der barnet kan møte emosjonell omklamring i det ene øyeblikket og avvisning i det neste.
Poenget hans er ikke at oppveksten gir en enkel forklaring på terrorhandlingene. Han bruker saken som et eksempel på et offentlig apparat som kunne se og beskrive en alvorlig omsorgssituasjon, men som likevel ikke lot en tilgjengelig far overta omsorgen.
– Barndommen er så viktig, og foreldrene er de viktigste personene i barnets liv. En dårlig mor eller en dårlig far kan kompenseres av den andre forelderen. Men det blir farlig dersom den dysfunksjonelle forelderen blir sittende alene med omsorgen etter et samlivsbrudd.
Når farens egenskaper brukes mot ham
Samtalen går videre til forskjeller i foreldrestil. Værnes viser til psykolog Katrine Relander, som i et tidligere intervju i Brennbart beskrev farens strukturerende funksjon i barns liv: å sette grenser, utfordre og la barnet prøve seg.
Østberg mener mødre og fedre gjennomsnittlig kan tilføre barnet forskjellige kvaliteter. Fedre vil ofte utfordre barna mer, stille krav, stimulere til konkurranse og bidra med lek, autoritet og grensesetting. Problemet oppstår når egenskaper som verdsettes i det daglige familielivet, får en helt annen betydning etter et samlivsbrudd.
– Det å sette grenser og krav til barna, som ofte er en del av den mannlige foreldrerollen, blir brukt som et sterkt argument mot far i foreldretvister. Han fremstilles som sint, streng eller autoritær, og barnets motstand mot ham blir forklart med dette.
Værnes mener Østberg berører noe vesentlig: Maskuline trekk og enkelthendelser kan blåses opp og fremstilles som tegn på at faren er farlig eller uegnet. Østberg viser til saker der bilder av røde merker eller beskrivelser av fysisk håndtering langt senere blir lagt frem som dokumentasjon på vold. Hendelsen kan ha vært et uhell eller en enkeltstående episode, men får likevel avgjørende betydning for spørsmålet om omsorg og kontakt.
– Det kan ha vært vold, og det kan ha vært et uhell. Men en enkeltstående hendelse kan blåses opp og bli utslagsgivende for hele barnets forhold til faren. Samtidig fanges psykisk og emosjonell vold langt sjeldnere opp, og fører enda sjeldnere til straffereaksjoner.
Østberg understreker at vurderingene bygger både på hans erfaring som advokat i foreldretvister, straffesaker og barnevernssaker og på hans politiske arbeid for MannsForum.
Når barnet påvirkes til å ta avstand
– Er dette det vi kaller foreldrefremmedgjøring? spør Værnes.
– Det kan inngå i det, men det er ikke det samme som det, svarer Østberg.
Han beskriver foreldrefremmedgjøring som en prosess der barnet psykisk og emosjonelt påvirkes til å ta avstand fra den andre forelderen. Påvirkningen kan være direkte, men foregår ofte gjennom langt mer subtile signaler, lojalitetskonflikter og gjentatte negative beskrivelser.
– Det er et våpen som viser seg å fungere veldig effektivt, tragisk nok, i foreldretvister. Systemet legger stor vekt på hva barnet sier og mener når det har nådd en viss alder, men er svært dårlig til å fange opp manipulasjon og påvirkning.
Ifølge Østberg kreves det nærmest et direkte bevis før påvirkning blir tatt alvorlig.
– Man må nesten ha en «smoking gun», for eksempel et opptak der barnet blir instruert om hva det skal si. Men påvirkningen kan foregå på mye mer subtile måter.
– En type manipulasjon av barnet som er vanskelig å avsløre? spør Værnes.
– Ja, særlig dersom man i utgangspunktet ikke er åpen for at det kan forekomme.
Østberg retter skarp kritikk mot psykologer og andre fagpersoner som etter hans syn avviser foreldrefremmedgjøring som fenomen. Når et barn tar avstand fra en forelder, legger disse miljøene til grunn at motstanden alltid må være forankret i barnets egne erfaringer med denne forelderen.
– Det er et ganske ekstremt standpunkt. Når man lukker øynene for foreldrefremmedgjøring, finner man selvfølgelig heller ikke bevisene på at det foregår.
Faren vant omsorgen – men fikk aldri barnet
Værnes spør om systemet i praksis kan være rigget slik at fedre undertrykkes juridisk. Østberg svarer at kjønnsskjevheten viser seg på mange nivåer – også i saker der faren faktisk har vunnet omsorgen.
Han trekker frem en barnebidragssak han prosederte for Høyesterett. Bak bidragsspørsmålet lå en foreldretvist der barnevernet og faginstansene ifølge Østberg var entydige: Morens omsorg var destruktiv, mens faren var fullt omsorgsdyktig. Faren fikk omsorgen, og moren ble fradømt foreldreansvaret i lagmannsretten.
– Men resultatet ble likevel at han aldri fikk barnet, forteller Østberg.
– Han fikk aldri barnet sitt? spør Værnes.
– Aldri barnet til seg. Det var heller ingen kontakt overhodet. Det som var destruktivt ved morens omsorg, var at barnet var blitt påvirket til å ta fullstendig avstand fra faren. Likevel grep ikke apparatet inn og gjennomførte dommen.
Faren hadde dermed vunnet i retten, men tapte i praksis. Barnet fortsatte å bo hos moren, og faren ble pålagt å betale fullt barnebidrag fordi han ikke hadde samvær. Høyesterett måtte ta stilling til om moren kunne kreve bidrag selv om barnet bodde hos henne i strid med omsorgsavgjørelsen.
– Hun fikk medhold. Når du spør hvordan systemet er rigget, er dette et eksempel. Systemet kvier seg for å gripe inn mot mødre, selv når det foreligger klare rettsbrudd og det som skjer åpenbart ikke er til barnets beste.
– For meg høres dette helt sprøtt ut, sier Værnes.
– Det høres helt sprøtt ut. Hva skal man med domstolene? En far kan bruke store summer på å få medhold i retten og få omsorgen for barnet sitt. Så kan moren sette seg opp mot dommen, beholde barnet og i tillegg få barnebidrag. Sånn er den norske rettsstaten i dag.
Østberg mener saken viser at en dom ikke har tilstrekkelig verdi dersom myndighetene mangler vilje og virkemidler til å gjennomføre den. Han understreker også at Stortinget kunne ha endret bidragsregelen da den nye barneloven ble behandlet, men at dette ikke ble gjort.
En barnelov uten virksomme sanksjoner
Den nye barneloven skulle møte mange års krav om tiltak mot samværshindring, styrket likestilling mellom foreldre og delt bosted som utgangspunkt. Østberg mener resultatet ble noen mindre juridiske skritt i riktig retning, uten at de grunnleggende insentivene eller maktforholdene ble endret.
En av endringene er innføringen av «delt daglig myndighet» som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dette skal blant annet innebære at en forelder ikke ensidig kan flytte langt bort med barnet. Værnes mener det høres ut som en forbedring, men Østberg peker på det avgjørende spørsmålet: Hva skjer dersom regelen brytes?
– Det er ikke innført sanksjoner. Man har heller ikke endret bidragsreglene, trygdereglene eller andre insentiver. Rettspraksis sanksjonerer i liten grad at en forelder tar med seg barnet og flytter, og loven legger heller ikke opp til at dette automatisk skal få betydning for hvem som får omsorgen.
Bidragssystemet kan samtidig gjøre det økonomisk fordelaktig å redusere den andre forelderens kontakt med barnet, mener han. Jo mindre samvær den bidragspliktige har, desto mindre blir samværsfradraget og desto høyere kan bidraget bli.
– Noen kan oppfatte det som en økonomisk belønning for å avskjære samvær. Belønningsstrukturen består, mens sanksjonene mangler.
Loven gir også domstolene større adgang til å idømme delt bosted. Etter tidligere praksis har selve det at foreldrene er i konflikt, ofte vært brukt som argument mot en slik løsning. Østberg mener dette har skapt et skadelig insentiv: Den som motsetter seg samarbeid, kan samtidig svekke muligheten for delt bosted.
– Det høres ut som en mor kan tjene på å skape problemer i samarbeidet, sier Værnes.
– Det er en formulering som er blitt brukt mange ganger, og som treffer mange fedres erfaring. Mor kan skape samarbeidsproblemer og deretter bruke problemene som argument mot delt bosted.
Østberg presiserer at det finnes fedre som utøver vold eller ikke er egnet til å ha omsorg. Værnes understreker det samme: Samtalen handler ikke om tilfellene der det foreligger et reelt behov for å beskytte barnet, men om fedre som mister kontakten på et tynt eller uriktig grunnlag.
Østberg mener likevel debatten om barneloven ble sterkt polarisert. Risikoen for vold fra fedre ble etter hans syn fremstilt som langt mer omfattende enn den er, mens vold og skadelig omsorg fra mødre fikk betydelig mindre oppmerksomhet. Han viser til at sterkere forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet om delt bosted som hovedregel ikke fikk flertall.
På intervjutidspunktet var den vedtatte loven ennå ikke satt i kraft.
– Etter nærmere ti års arbeid har det per i dag ikke skjedd noen ting. MannsForum skrev til departementet og spurte når loven skulle tre i kraft. Etter noen uker fikk vi et svar på én linje: Det er ikke tatt stilling til når loven skal settes i kraft.
Staten skal gjøre familielivet mulig i praksis
MannsForum arbeider nå for å utfordre norsk praksis med utgangspunkt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, forteller Østberg. Retten til familieliv etter EMK artikkel 8 gjelder ikke bare i barnevernssaker, men også når barn og foreldre mister kontakten etter en privatrettslig foreldretvist.
– Norge er dømt mange ganger i Strasbourg i barnevernssaker. Men barnets og foreldrenes rettigheter gjelder like mye i foreldretvister mellom mor og far. Selv om Norge ennå ikke er dømt i en slik sak, er norske myndigheter bundet av den praksisen EMD har utviklet i saker mot andre stater.
Østberg fremhever statens positive plikt til å beskytte familierelasjoner. Myndighetene skal ikke bare avstå fra urettmessige inngrep, men også treffe tiltak for å gjøre fastsatt samvær og kontakt til en realitet.
– EMD har slått fast sterke regler om retten til familieliv. Når samvær er fastsatt av en domstol, har staten et positivt ansvar for å sørge for at det blir gjennomført i praksis. Der ligger norsk rett langt etter. Samværshindring blir ikke effektivt stanset av norske myndigheter.
– De går ikke inn og gjennomfører det? spør Værnes.
– Nei. Og det har vært påfallende liten bevissthet om hvilke krav som følger av menneskerettighetene.
Østberg viser også til saker der foreldre fradømmes foreldreansvar eller all kontakt med barnet. Han mener norsk praksis ofte nøyer seg med en generell henvisning til barnets beste og barnets uttalte motstand, mens EMD krever langt grundigere undersøkelser og helt spesielle omstendigheter før kontakten brytes fullstendig.
– I Norge kan det være nok at barnet sier: «Jeg vil ikke. Det er ubehagelig å være med pappa.» Så kan en far miste all kontakt. Det holder ikke etter praksisen fra Strasbourg. Barnets motstand må undersøkes nøye, og barnet skal ikke få et faktisk veto i slike spørsmål.
Barnets alder og modenhet har betydning, presiserer han, men han reagerer mot en praksis der uttalelser fra et barn over tolv år nærmest behandles som en voksen og fullt selvstendig beslutning.
Når barnet mister halve familien
Mot slutten av samtalen vender Værnes tilbake til hva systemet gjør med dem som rammes. Menn som mister kontakten med barna, kan møte omgivelsenes mistanke: Dersom en far ikke får se barnet sitt, antar mange at det må finnes en god grunn. Skammen gjør at mange trekker seg tilbake og ikke forteller hva de har opplevd.
Østberg mener konsekvensene kan bli alvorlige. Han viser til at rundt 750 mennesker tar sitt liv årlig i Norge, og at omkring 70 prosent er menn. Han er overbevist om at tap av barn og nære familierelasjoner utgjør en viktig del av bakgrunnen for en del av disse dødsfallene.
– Vi kjenner tilfeller der menn har mistet all kontakt med barna og står økonomisk, følelsesmessig og på alle andre måter ruinert tilbake etter et samlivsbrudd. Noen blir så fortvilte at de gjør slutt på livet, slår Østberg fast.
Myndighetenes selvmordsarbeid retter oppmerksomheten mot gjeld, økonomi og andre belastninger, men ser i for liten grad på tapet av de nærmeste relasjonene, mener han. Belastningen forsterkes dersom faren samtidig utsettes for beskyldninger, kontaktforbud eller straffesaker.
Værnes understreker at kampen for fedres rettigheter ikke bare er en kamp for mennene selv.
– Det er også en kamp for barna. Når faren fjernes fra livet deres, mister de en person som har en svært viktig rolle, konstaterer Østberg.
Østberg peker på at barnet som regel mister mer enn én forelder. Når faren marginaliseres, kan også besteforeldre, tanter, onkler og resten av farsfamilien forsvinne.
– I de aller fleste tilfellene der far marginaliseres, gjelder det også hele fars familie. Besteforeldre, onkler, tanter og hele slekten blir borte. Barnet mister halvparten av sin familiebakgrunn, og det er helt klart et ekstremt stort tap. Fedre har legitime rettigheter som mennesker og foreldre, men dette er også en kamp for barnas beste, reelt sett.
Fra personlig smerte til politisk handling
Værnes spør hva fedre som står i slike situasjoner, kan gjøre. Østberg mener de må forsøke å løfte erfaringene ut av den private fortvilelsen og inn i en politisk sammenheng.
– De bør aktivisere seg politisk. Det minste de kan gjøre, er å melde seg inn i MannsForum eller en annen organisasjon som arbeider i samme retning. Det er mulig å endre ting gjennom politisk engasjement, selv om det er tunge strukturer som har etablert seg.
MannsForum skal samtidig være et miljø der menn blir forstått og ivaretatt etter svært belastende erfaringer. Østberg peker på at mange fedre blir stående alene med bitterhet, skam og en opplevelse av maktesløshet. Langt færre klarer å omforme det personlige tapet til langsiktig organisering og politisk arbeid.
Han understreker at dette heller ikke utelukkende er menns kamp. Mange kvinner er aktive i MannsForum og i Parental Alienation Study Group. Noen har selv opplevd foreldrefremmedgjøring, mens andre engasjerer seg fordi de ser hvordan systemet rammer menn og barn.
For Østberg er konklusjonen klar: Skal fedre og barn få et sterkere vern, kan ikke erfaringene forbli spredte, private tragedier:
– De burde gjøre sin smerte om til politisk handling.
Menneskerettighetene som ramme for vurderingen av barnets beste
Kan dagens familiepolitikk forsvares i lys av moderne menneskerettigheter?
Samværssabotasje bør inn i straffeloven – mener høyesterettsadvokat Øivind Østberg