Debattinnlegg formidler ikke Mannsforum eller Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Marianne Stidsen mener utsiktene til ødelagte liv som følge av det hun beskriver som et vanvittig samfunns- og menneskeeksperimentet, bør få folk til å yte motstand mot kulturrevolusjonen.
Av Marianne Stidsen
Mange har spurt: Hva går nåtidens gjennomgripende kulturelle revolusjon ut på? Hva er det aktivistene til syvende og sist vil, når de konstant presser på mot institusjonene og prøver å rokke ved fundamentene i samfunnet vårt?
De fleste av oss kan tydelig se at noe er på gang. De fleste av oss kan tydelig se at de sosiale gruppene settes hardt mot hverandre – kvinner mot menn, fargede mot hvite, unge mot gamle. De fleste av oss kan tydelig se at rettssystemet og den generelle følelsen av proporsjoner og rimelighet er i bevegelse.
Men hva går det hele egentlig ut på? Utover det å knuse strukturene og snu det påståtte urettferdige makthierarkiet på hodet. Hva skal skje når alle bastionene til de påståtte motstanderne til sist er erobret?
Ny marxistisk-kommunistisk revolusjon
I de snart fire årene jeg har vært med på å debattere den nye kulturrevolusjonen, først og fremst i Danmark, men også i Sverige og Norge, har jeg stilt meg selv dette spørsmålet utallige ganger. Og ikke før jeg satte meg ned våren 2021 og begynte å skrive min nye bok «Kjøn og identitet. Et spadestik dybere», gikk det opp for meg hva formålet – for ikke å si utopien – dypest sett var. Jeg gjorde så analysen, som er bokens sentrale bidrag til diskusjonen – og hvis originalitet ingen så langt har stilt spørsmål ved, selv om mine motstandere ellers har gjort det de kunne for å få meg tatt på diverse trivielle feilsteg.
Analysen går i all sin enkelhet ut på å vise at logikken i dagens wokeistiske – som jeg i store trekk kaller den – revolusjon i alle detaljer tilsvarer logikken i den klassiske marxistisk-kommunistiske revolusjon. Forstått på den måten, at man først dialektisk setter samfunnsgruppene opp mot hverandre, med nettopp den intensjon å få det eksisterende hierarkiet, den eksisterende orden, snudd på hodet.
Dette stadiet nærmer seg tydeligvis fullendt i dagens samfunn – se bare hvordan kvinner og kun kvinner etter hvert sitter i alle de fremtredende posisjonene, ikke minst i kulturlivet. Og hvis det fortsatt er noen få menn igjen, er de helt på linje med den feministiske katekismen, uansett om de er røde eller blå. Jeg nøler med å kalle det matriarkatets diktatur, selv om ordet ligger ytterst på tungen. For det tilsvarer perfekt den fasen i den marxistisk-kommunistiske revolusjonen som kalles proletariatets diktatur.
Stemmer godt overens
Når jeg nøler, er det ikke fordi jeg tviler på at det er sant. Jeg er faktisk ganske sikker på at min overordnede analyse holder stikk. Når jeg nøler med det, er det fordi jeg kan merke at det kommer til å høres litt for sprøtt ut i folks ører. Litt for mye á la konspirasjonsteori og den slags. Jeg er fullstendig klar over at for mange vil det være reaksjonen.
Men jeg vil bare be om at man ser seg omkring og nøye vurderer hva det er man ser. Og jeg vil deretter igjen spørre om konklusjonen min er helt feil og ute på viddene. Min gjetning er at ganske mange vil være ærlige nok til å svare: Nei, tvert imot. Det stemmer veldig godt med det vi faktisk kan se med egne øyne. Derfor må det være sant.
Det samme gjelder mitt bud på hva som er det endelige målet for den revolusjonære, udemokratiske samfunnsomveltningen som er satt i gang. Igjen, jeg oppfordrer ikke folk til å bare tro blindt på julenissen eller spøkelser på høylys dag. Jeg oppfordrer bare stille og rolig til at man ser seg rundt og legger merke til det man ser; hva som faktisk foregår foran øynene på oss.
Da er det ganske vanskelig, mener jeg, å komme utenom at det vi ser, er en bevegelse mot det kjønns- og identitetsløse samfunnet. Ganske godt tilsvarende utopien i den marxistisk-kommunistiske revolusjon, som ble kalt det klasseløse samfunn. Men nå altså i kjønns- og identitetspolitiske – eller interseksjonalistiske, som det også kalles innenfor bevegelsen – gevanter.
Ulikhetene skal bort
Tankegangen, innrømmer de nyrevolusjonære selv, stammer fra den marxistisk inspirerte sosialkonstruktivisten og queer-teoretiker Judith Butler. Den går ut på, at kun ved å snu makthierarkiet på hodet – så det ikke bare er kvinner, men minoriteter som sådan som er utsett til å bli vår tids revolusjonære subjekt – vil det kjønns- og identitetsløse samfunnet springe frem nesten av seg selv.
I og med at motsetningsforholdet, hierarkiet, vendes om, vil det nemlig stå klart at de hittil eksisterende binære kategoriene som vi har bygget vår moderne fornuftsdiskurs på, i første omgang mann-kvinne, slett ikke er så faste og avgrensede som man skulle tro. Ja, faktisk er de tvers igjennom porøse og sammenfiltrede.
Av dette følger også ideen om at det først er når de faste identitetskategoriene, mann / kvinne, farget / hvit, ung / gammel, oppløses at revolusjonen er endelig i mål. Hvorfor? Jo, fordi – dette er kort og godt min tolkning av den underliggende begrunnelsen – at all ulikhet dermed vil bli utryddet. Det er det ultimate mål for enhver venstrerevolusjon, uansett dens aktuelle bekledning.
Når anslaget mot spesielt de binære kjønnskategoriene er så voldsomt, skyldes det at kjønnsforskjellen, og tilslutningen til den, er matrisen for all annen forskjellstenkning i vår kultur. Ønsker man den totale likhet, er det derfor det første stedet, anslaget må settes inn. Det sier seg selv.
Barn som fotsoldater
Det er her barna kommer inn. For barna er tydeligvis utsett til å skulle agere som en for-tropp i den nye revolusjonen. Paradisets barn, som den meget betegnende het i en gammel fransk film. Det er nettopp bakgrunnen for den voldsomme indoktrineringen med relativistisk kjønnskonstruktivisme og annet naturfornektende postmarxistisk arvegods i dagens pedagogiske institusjoner, fra barnehager til grunnskoler til høyere utdanning.
Hvis man synes det høres for ekstremt ut, oppfordrer jeg igjen til å se seg rundt igjen. Legg for eksempel merke til det voldsomme aktivistpresset for å få seksualundervisning – vel å merke normkritisk seksualundervisning – til å fylle mest mulig i skolene. Legg også merke til presset på lovverket vårt. Fra kravene fra de mektige LHBT+-aktivistene og andre grasrotorganisasjoner om juridisk kjønnsskifte for barn, en lov som ble innført i Norge allerede i 2016, til kravet om utvidelse av rasismeparagrafen, slik at den i tillegg til seksualitet også inkluderer kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Deretter kan alt i realiteten kategoriseres som hatytringer som kan føre til bøter og fengsel.
Merk til slutt presset på helsevesenet om å ikke stille så mange spørsmål, men bare så raskt som mulig å gi stopp- og kryss-hormoner til det økende antallet barn og unge som søker hjelp for såkalt ‘seksuelt ubehag’. Et press som til og med nylig førte til at Karolinska Universitetssykehuset, et sted hvor slike barn blir behandlet, skjulte forekomsten av farlige bivirkninger i form av stanset vekst og osteoporose.
Med andre ord, se på alt som de facto foregår i samfunnet akkurat nå. Og si så at det ikke handler om revolusjon. For hvis det ikke handler om revolusjon, hva i all verden skal det da handle om?
Tilbake til dukkehjemmet
Hvis man synes selve analysen høres noe abstrakt og ‘hårete’ ut, så er barnas konkrete skjebne neppe det. Den er til å ta og føle på. Og det er ganske skummelt. Snart er det vel, kan man hevde, en slags konverteringsterapi med motsatt fortegn. Altså det man forakter visse kristne grupper å bruke mot homofile.
Og hvis ikke noe annet kan få oss til å gå til motstand på den gjennomgripende wokeistiske kulturrevolusjonen, som også blomstrer i Norden for øyeblikket, så burde man i det minste anta at utsiktene til alle de ødelagte liv som uten tvil vil følge i kjølvannet på dette vanvittige samfunns- og menneskeeksperimentet, kunne gjøre det.
Man ser det for seg: Nora hadde akkurat kommet ut av dukkehjemmet og hadde bestemt seg for at hun ikke lenger ville være barn. Og – obs! – så kommer den nye, woke doktor Rank og sier at vi alle må marsjere direkte tilbake til dukkehuset.
Men hvis vi alle bor i dukkehuset og ikke får utvikle kjønnet vårt etter naturlovene – og i det hele tatt ikke får utvikle oss som mennesker, verken fysisk eller psykisk – hvem skal da være de voksne? Hvem skal da bestemme hvor skapet skal stå og hva som skal være tillatt og forbudt?
Riktig gjettet: Det nye totalitære, radikalfeministiske transhegemoniet, tydeligvis. Helt til resten av samfunnet tar seg sammen for å få slutt på det.
Tid for å velge
Som kjent skrev Arthur Koestler i 1945 verket Yogien og kommisæren, etter å ha innsett at det ikke fantes noe diplomatisk kompromiss mellom liberalismen i vest og kommunismen i øst. Man måtte velge.
Det er der vi også står i dag. Og igjen må det velges: Vil man den ene veien, frihetens vei? Som Arthur Koestler. Eller vil man den andre veien, veien til totalitarisme og diktatur og autoritært samfunn?
Bortsett fra at man i dag kanskje faktisk – paradoksalt nok – må se mot øst for å bli minnet på hvordan frihet egentlig ser ut. For der har man kjempet med nebb og klør for å få det.
Så når en ny totalitær fiende dukker opp i kulissene og vil frata èn den friheten, gjenkjenner man ham umiddelbart. Eller hen, burde det nok hete.
Marianne Stidsen er dansk lektor og forfatter samt medlem av Det Danske Akademi. Hun skriver utelukkende på egne vegne.