Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
I en kultur som stadig problematiserer maskulinitet og heterofile menns seksualitet, er det på tide å stille spørsmål om hvorfor ikke også heterofile gutter og menn kan reise seg fra skammen som blir påført dem og kjenne på en sunn selvrespekt og stolthet.
De siste årene har juni måned blitt ensbetydende med Pride og feiringen av homofiles rettigheter. Regnbueflagget er å finne overalt, fra profilbilder på facebook til logoene til ideelle organisasjoner og kommersielle aktører. Selv offentlige organer som PST pryder seg med regnbueflagget, som det flagges med fra kommunale flaggstenger, i solidaritet med homofile og seksuelle minoriteter.
Det har skjedd en bemerkelsesverdig endring i samfunnet når det gjelder synet på homofile og andre som identifiserer seg som “skeive” og har en seksuell-legning eller identitet som avviker statistisk fra majoriteten. Fra å være en minoritet som i stor grad har møtt diskriminering fra majoritetssamfunnet, har homofile fått anerkjennelse og aksept for å leve likestilte liv og elske hvem de vil.
Pride har slik gått fra å være en relativt begrenset markering der homofile trosset skam og diskriminering, uten særlig støtte av storsamfunnet, til å bli en samlende folkefest som knapt 17. mai kan sammenlignes med.
Som bevegelse har Pride fått en unik rolle i moderne vestlige samfunn, ved å bekrefter det kulturelle selvbilde som dominerer majoritetskulturen. Den store majoriteten av samfunnet anerkjenner viktigheten av Pride, i likestillingens, mangfoldets og toleransens navn.
Hetero-patriarkatet
Fiendebildet som dyrkes er det undertrykkende patriarkatet og heteronormativiteten, sammenfattet i begrepet “hetero-patriarkatet” slik det uttrykkes i “queer-theory”. Representert som en arketype kan fienden sies å være den heterofile farsfiguren som ikke aksepterer sin homofile sønn.
Mange homofile har gjennom historien blitt møtt en fordømmende far, som en representant for samfunnets holdning til homofili, men noe radikalt har skjedd i løpet av de siste tiårene. Selv om det fortsatt finnes fedre (og mødre) som fordømmer sine sønner og døtre for deres seksualitet, i hovedsak i konservative religiøse miljøer, representerer dette en marginalisert minoritet. I majoritetskulturen feires det derimot at mennesker kommer ut av skapet og markerer sin rett til å elske hvem de vil.
Giftig maskulinitet
Parallelt med fremveksten av det kulturelle hegemoniet som Pride har fått i den vestlige kultur, har det skjedd en motbevegelse, der heterofile menns seksualitet i stadig sterkere grad har blitt problematisert og sett som en trussel. Dette kulminerte med #metoo, da det feministiske narrativet om heterofile menns utbredte seksuelle trakassering av kvinner befestet seg som en allment akseptert sannhet.
“Toxic masculinity” har etablert seg som et begrep som beskriver menns negative atferd, fremfor alt når det gjelder seksuell adferd. Det har med andre ord skjedd en reversering av synet på menns seksualitet, der homofiles seksualitet ble mistenkeliggjort tidligere, er det i dag heterofile menn som blir sett på som problemet.
Tøffe gutter bruker kjole
I forkant av Pride ble det annonsert at det skulle startes en egen “Drag-linje” ved Arbeiderbevegelsens folkehøyskole på Romerike. I sosiale medier ble dette både bejublet og møtt med motstand. Hetsen fra enkelte fikk “Åpne Høyre” (Høyres nettverk for skeive) til å legge ut et bilde av en dragqueen på Pride, med billedteksten “Gutter trenger forbilde”. I forbindelse med Pride har det også dukket opp et bilde av Erna Solberg, der hun holder en T-skjorte med påskriften “Tøffe gutter bruker kjole”. Det illustrere hvilket ideal som løftes frem for gutter og menn på Pride.
Tradisjonell maskulinitet, altså det som definerer menn som menn, blir sett på som en trussel, i motsetning til dette dyrkes det androgyne, transseksualitet og en ikke- binær (non-binary) forståelse av kjønn. Paradoksalt fremheves det hvordan transmenn er ekte menn i en positiv forstand, samtidig som heterofile menns seksualitet blir beskrevet som noe negativt.
Stolthet og skam
Utgangspunktet for Pride som bevegelse er en form for stolthet, som handler om selvrespekt og å reise seg fra skam. Det er denne formen for positiv stolthet som ligger bak Prides historiske legitimitet.
I en kultur som stadig problematiserer maskulinitet og heterofile menns seksualitet, er det på tide å stille spørsmål om hvorfor ikke også heterofile gutter og menn kan reise seg fra skammen som blir påført dem og kjenne på en sunn stolthet for sin identitet. Ettersom heterofile gutter vokser opp i en kultur som i stadig større grad fordømmer maskulinitet og heterofile menns seksualitet, vil det uunngåelig oppstå en motbevegelse av heterofile menn som er lei av å bli fortalt at de skal skamme seg over sin identitet.
Den som opplever å skamme seg over sin identitet, kan ikke utvikle et sunt selvbilde, og det kan føre til bitterhet og forakt overfor storsamfunnet. Kanskje er dette den dypeste årsak til at en del gutter og unge menn identifiserer seg som Incels, eller velger å melde seg ut av samfunnet, MGTOW Men going their own way.
Straight Pride
I 2018 fant en gruppe heterofile menn på å arrangere “Straight Pride” i Boston, dette kan forståes som et ironisk svar på Pride og demoniseringen av menns seksualitet. Gruppen som kalte seg “Super Happy Fun America (SHFA)” ble straks identifisert med ytre høyre, og sett som en trussel mot Skeive. Ironisk nok tok den homofile provokatøren og nett-trollet Milo Yiannopoulos rollen som en slags maskot for arrangementet.
Det hele ble møtt med massive protester, også fordi arrangementet ble preget av grupper på høyresiden som brukte det som en anledning til å markere sin støtte til Donald Trump. Dette illustrerer hvordan heterofile menns stoltet over sin identitet sees som en høyreekstrem trussel.
https://www.aftenposten.no/verden/i/b5oxmv/straight-pride-moett-med-motdemonstranter-i-usa
At stolte heterofile menn identifiseres med ytre høyre og høyreekstremisme , sier noe om det det er bare i disse miljøene det er legitimt for unge heterofile menn å føle stolthet over sin egen identitet. Kanskje er det nettopp derfor unge menn tiltrekkes av slik grupperinger, for å vende seg bort fra storsamfunnets fordømmelse. Slik er demoniseringen av heterofile menn med på å skape høyreekstremisme.
Å etablere en egen feiring av straight pride vil virke unødig polariserende og fort gli over i arroganse, selvtilfredshet og sjåvinisme. Men en bør i det minste ha en grunnleggende forståelse av at en stadig fordømmelse av en gruppe mennesker på bakgrunn av deres identitet før eller siden vil føre til en motreaksjon. At det finnes høyreekstreme som dyrker dette narrativet betyr ikke nødvendigvis at det er fullstendig uten grunn.
Super straight
Det vekket nylig sterke reaksjoner da kunstner Tommy Johansson la ut en video med påfølgende tekst på facebook der han tar et oppgjør med Pride-bevegelsen. I teksten erklærer Johansson at han “kommer ut av skapet” som “super straight”, og tar et oppgjør med det han karakteriserer som “heterofobi” i forbindelse med Pride. Johanson tar slik i bruk sterke virkemidler i det som må ansees som et satirisk og samtidskritisk kunstprosjekt.
Dette var mer enn mange kunne tåle, Johansson ble skjelt ut etter noter og kunstskolen Strykejernet ble oppfordret til å gi ham sparken for homofobe holdninger som angivelig gjør livet utrygt for skeive elever. Det hele var nok til at også hans kjæreste, kunstneren Ina Bache-Wiigs, ble kansellert fra en utstilling hun skulle delta på, bare fordi hun hadde støttet kunstprosjektet og likt det på Facebook.
Det er mulig å kritisere Johansson for å overdrive og provosere unødig, men han har et poeng når vi ser kontrasten mellom feiring av skeiv seksualitet i forbindelse med Pride, og samfunnets forhold til heterofile menns seksualitet.
Unge heterofile menn er i ferd med å få nok av å bli fortalt at deres seksualitet innebærer en trussel og at de må skamme seg over sin maskulinitet. Hvis det ikke aksepteres at også denne gruppen har et grunnleggende behov for selvrespekt og positiv selvhevdelse, kan vi ende med å presse enkelte mot ytre høyre, der det virkelig finnes et hat mot seksuelle minoriteter.