Marianne Stidsen, en av Danmarks mest fremtredende samfunnsdebattanter, setter Viaplays nye serie «The Prize of Silence» inn i en helt annen setting enn det regissøren selv gjør.
Debattinnlegg formidler ikke MannsForums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Som sikkert mange andre, har jeg nettopp sett den nye dokumentarserien om Svenska Akademien på Viaplay. «The Prize of Silence», heter serien der. Jeg ble også påvirket av å høre de mange kvinnenes historier. Om enten egne eller andres uheldige opplevelser med den såkalte «kulturprofilen» i Sverige. Hvem ville ikke blitt påvirket av det? Denne «Kulturprofilen», Jean-Claude Arnault, sto akademiet nært. Dette i kraft av sitt ekteskap med et av dets mest fremtredende medlemmer, poeten Katarina Frostenson.
Men én ting er bilder og historier, så dyptfølte og dirrende som de kan være, en annen ting er virkeligheten. Og er historien som fortelles på det overordnede nivået i Joel Karsbergs dokumentar, gjennom nøye planlagte korte sekvenser og kryssklipp mellom nøye utvalgte utsagn fra skuespillerne, også sann?
Les mer om Marianne Stidsen: – Du eller en av dine kan føres til galgen
Ingen sannhetsverdi
Selv hører jeg til dem som tviler sterkt på sannhetsverdien. Jeg tviler ikke på at de medvirkende kvinnene har følt det slik de har. Og heller ikke på at de har rett til å fortelle om hvordan de, i hvert fall via bakspeilet, ser på de intime relasjonene de har hatt til mannen, det vil si Arnault. Men herfra og til å ta disse historiene – uansett hvor mange det enn måtte være av dem – som den grunnleggende forklaringen på hva som gikk galt da Svenska Akademien kullseilte i 2018, med medlemsflukt, med avlysning av Nobelprisen i litteratur og så videre, er imidlertid en lang vei å gå.
Hvorfor er den overordnede fremstillingen på det som gikk galt, ikke troverdig? Det er faktisk veldig enkelt å forklare. Jeg har allerede gjort det i min bok «Den nordiske MeToo-revolution 2018 – og kostnadene» utgitt i 2019. Resultatet av min analyse vil jeg gjerne gjenta her. Nå med, mener jeg, enda mer underbygging av at jeg hadde rett i tolkningen min den gangen.
Anonyme påstander
La oss starte med begynnelsen. 21. november 2017 offentliggjøres den første av en rekke artikler fra journalisten Matilda Gustavssons hånd, publisert i avisen Dagens Nyheter. Artikkelen fortalte om den såkalte «kulturprofilen» knyttet til Svenska Akademien, som på ulike måter skal ha utøvd seksuell trakassering mot en rekke kvinner gjennom en årrekke.
I artikkelen sto 18 kvinner frem – de fleste anonyme. Merkelig nok nøyaktig det samme antall som det er medlemmer av Akademiet. Medlemmene kalles derfor ofte bare «De Aderton», altså «De 18». Straks – jeg gjentar straks – gikk et enstemmig Akademi ut i offentligheten og tok avstand til Arnault. Det ble også gitt støtte til advokatundersøkelsen som daværende faste sekretær Sara Danius hadde satt i gang. Selv om hun ikke hadde informere de andre medlemmene om det.
Mediene tar fyr
10. april året etter eksploderte det, da akademimedlem Horace Engdahl skrev en artikkel i Expressen om brytingene i institusjonen. Det eneste sitatet fra artikkelen som i ettertid har blitt sitert, er Engdahls beskrivelse av Danius som «den dårligste sekretæren Akademiet noen gang har hatt». Artikkelen har gitt opphav til mye spekulasjoner i media. Også Karsbergs nye dokumentarserie hefter seg ved den. Poenget ser ut til å være at Horace Engdahl på bisarr vis endrer holdning til konflikten rundt årsskiftet 2017/2018.
Man peker ikke på en konkret grunn, men alle slags slibrige insinuasjoner får lov å bli hengende og sveve i luften. Ikke minst fra Horace Engdahls ekskone Ebba Witt-Brattström. Hun har merkelig nok opptrådt som et nærmest uangripelig sannhetsvitne siden konflikten brøt ut. Faktisk var hun den første som kommenterte den, og kalte det et drama på linje med en Netflix-serie. Dette til tross for at skilsmissen hennes fra Engdahl hadde vært så skitten som man kan tenke seg. Dermed må Ebba Witt-Bratströms habilitet kunne sies å ligge på et lite sted.
I min egen fremleggelse av saken i «Den nordiske MeToo-Revolution», hvor jeg siterer omfattende fra hele Horace Engdahls artikkel, i stedet for bare å kutte ut små fragmenter som i Karsbergs dokumentar, er ikke Horace Engdahls ombestemmelse veldig vanskelig å forstå. For det han hadde oppdaget i mellomtiden var at saken tilsynelatende ikke – eller i hvert fall bare i mindre grad – handlet om Arnault i det hele tatt.
Grunnen til at Engdahl oppdaget dette var at Sara Danius, umiddelbart etter at avtalen med Arnault var blitt kuttet, fortsatte med å forsøke å få hans kone, Katarina Frostenson, utvist fra akademiet. Til tross for at hun ikke hadde gjort noe ulovlig.
Engdahl gjør kuvending
Det viste seg raskt at det i bunn og grunn var dette advokatundersøkelsen bestilt av Danius handlet om. Den skulle forsøke å finne noe “smuss” på Frostenson slik at hun kunne bli kastet ut av forsamlingen, ut av «De Aderton». Ikke – slik de andre akademimedlemmene, inkludert Horace Engdahl først hadde fått inntrykk av, å gjennomføre en selvransakelse av Akademiet selv. Derav flommen av anklager mot Frostenson for alt, fra lekkasjer av nobelprisbeslutninger til juks med økonomiske midler.
Ingenting av dette førte til noe. Likevel ville Danius ha Frostenson ut med rå makt. Og det var det, verken mer eller mindre, som fikk Engdahls alarmklokker til å ringe. Dermed ombestemte han seg og gikk fra å støtte Danius – noe han følte seg forpliktet til, kun fordi han selv hadde vært sekretær ved institusjonen i 10 år og derfor visste hvor vanskelig det kunne være å stå i sentrum mens mediestormene hamret løs på vinduene – og til å trekke støtten sin.
Den famøse avstemningen som Danius hadde krevd, om Frostensons skjebne i Akademiet, endte med at et flertall i forsamlingen stemte mot Frostensons avskjed. Det utløste flere andre medlemmers avgang og ramaskrik i pressen. Engdahl følte ikke at han kunne gjøre annet enn å gå aktivt inn. Derav den omtalte debattartikkelen i Expressen. Horace Engdahl hadde rett og slett oppdaget at saken ikke handlet om Arnault i det hele tatt. Derimot handlet det – som han også skriver i artikkelen i Expressen – om maktkamp. Planen hadde etter all sannsynlighet alltid vært å få Katarina Frostenson – og også Engdahl selv – ut av Akademiet. Kulturprofilhistoriene var bare alibiet, våpenet som ble brukt i denne kampen.
Følgefeil
Jeg startet med å si at «The Prize of Silence» på Viaplay bare bekreftet tolkningen av historien som jeg selv har presentert i min MeToo-bok. Og som for øvrig også ble utdypet senere i en kronikk i Weekendavisen. Med faktadokumentasjon tilbakeviser jeg det scenariet som tegnes opp av journalistene Christian Catomeris og Knut Rognerud i «Svenska Akademien. Makten, kvinnorna og pengarne», en utvidet bokutgave av deres dokumentarfilm «Det slutna sällskabet», og i Matilda Gustavssons bokversjon av hennes opprinnelige artikkelserie, «Klubben». Og som nå altså blir videreformidlet i Joel Karsbergs dokumentarverk.
For den egentlige hensikten med «The Prize of Silence» er ikke, som man fornemmer mer og mer etter hvert som de fire avsnittene spilles ut, å triumfere over de oppnådde resultatene: Arnault sendt til fengsel i 2 og et halvt år år for voldtekt og Katarina Frostenson ute av akademiet. Ikke fordi – tilsynelatende – man hadde funnet noe ved hennes handlinger. Men rett og slett fordi hun ikke orket å bli sittende i en institusjon hvor hun tydeligvis var så uønsket. Den egentlige hensikten er ikke det som har skjedd, men det, som skal skje. Nemlig at Horace Engdahl nå også forlater Akademiet. Dette ifølge seriens sluttreplikk, som direkte henviser til ham.
Aktivistene avsløres
Det bekrefter, mener jeg, hele min opprinnelige tese om at akademihistorien ikke handler om Arnault. Det handler heller ikke om et benete, reaksjonært Akademi versus en fremsynt, progressiv kvinne – eller flere, rettere sagt. For man hadde jo allerede utnevnt Danius til sekretær og valgt inn den radikale feministen Sara Stridsberg i forsamlingen! Det handler – og har alltid handlet – om å gjennomføre en feministisk maktovertakelse i Svenska Akademien. Ja, i samfunnet som sådan.
I lys av dette kan man bare ønske at Horace Engdahl hadde krefter til å bli sittende på sitt sete «tiden ut», for å si det sånn. Det sier jeg ikke som en som har kjent og verdsatt ham, både på det profesjonelle og det vennskapelige plan, i nesten 30 år. Jeg sier det som en som ikke ønsker at våre kulturinstitusjoner og samfunnet vårt skal overtas av en gjeng tilsynelatende doktrinære, totalitære aktivister. Aktivister som ikke viker unna noen midler for å nå sine mål.
Og som, når de har nådd målet, vil innføre et autoritært samfunn. Der borgerne kontrolleres hardt og brutalt ned til minste detalj gjennom de mye besungne, gradvis utfoldede atferdsreglene. Og gjennom den like fatalt utrullede tankekontrollen. Noe som ikke gir stort rom for enkeltindividet og dets frihetsrettigheter. Verdier vårt samfunn har bygget på siden opplysningstiden.
Feministisk kuppforsøk
Til slutt: Når man ikke har vært ærlig om hva akademistriden gikk ut på, er det selvsagt fordi folk flest for lengst ville ha trukket seg. Og man ville ikke – slik tilfellet er nå – hatt opinionen med seg. Men kanskje kommer sannheten for en dag likevel? For uansett hvordan man snur og vender på det, gir det ikke mening at det etter en tilsynelatende vellykket håndtering av Arnault-problematikken, legges så mye press på både Frostensen og Engdahl om at de må forlate Akademiet. Så hardt press at man prøver med først det ene, så det andre, så det tredje maktmiddelet. Hvorfor?
Det gir kun mening, så vidt jeg kan se, hvis man ser på det som skjedde i 2017 og 2018 som et forsøk på å erobre Sveriges viktigste, rikeste og mektigste kulturinstitusjon. Både med sin lange historie og med sin store, selvskapte, må man huske, rikdom. Samt det faktum at den siden 1901 har ivaretatt den årlige utdelingen av Nobelprisen i litteratur.
Katarina Frostenson og Horace Engdahl har fremfor noen andre, stått som lysende stjerner og vært symbolet på denne institusjonen, forstått som litteraturens og estetikkens høyborg. Der det som har vært verdsatt, har vært foredlingen av språket og den høyeste tenkelige kunstneriske kvaliteten.
Ønsker ideologisk høyborg
De nyrevolusjonære feministene vil noe helt annet. De vil omdanne Akademiet til en ideologisk organisasjon, for ikke å si en ideologisk høyborg. Basert på MeToo-bevegelsen klarte de til og med nesten å oppnå sin hensikt. Dette har vi sett før. Vi kaller det rett og slett et kupp.
Dette er først og fremst, etter mitt beste skjønn, hva akademikontroversen handlet om – og fortsatt handler om. Og på den måten blir balladen om Svenska Akademien et uhyggelig bilde i miniformat av den harde kulturkampen som foregår i samfunnet vårt akkurat nå. Der kvinner er i konstant krig mot menn, fargede er i konstant krig mot hvite og den yngre generasjonen er i konstant krig mot den eldre generasjonen.
Krever kongen og dronningens avgang
Hvis man fortsatt er i tvil om tolkningen som er presentert ovenfor stemmer, kan det være verdt å nevne følgende. I flere år før akademikonflikten blusset opp, basert på journalisten Matilda Gustavssons MeToo-anklager mot Arnault, gikk det rykter i Stockholm om at enkelte ytterligere feminister fra blant annet den kulturelle venstreundergrunn i Sverige hadde proklamert følgende: «Dronningen skal bort!».
Dronningen var synonymt med Katarina Frostenson. Hvem kongen, som selvfølgelig også måtte gå, var, kan du gjette. Men han holder heldigvis ut fortsatt. Det tror jeg ikke bare Svenska Akademien, hvor Horace Engdahl har gjort en uovertruffen innsats de siste 25 årene, men også vi andre som ikke ønsker at vårt åpne moderne meritokratiske demokrati skal knuses, men i stedet bevares og utvikles og gradvis forbedres, skal være umåtelig glade og takknemlige over.
Marianne Stidsen er en dansk førsteamanuensis og forfatter og medlem av Det Danske Akademi. Hun snakker utelukkende på egne vegne.