For kort tid siden omtalte MannForum debatten mellom professor Frode Thuen og familievernet om hvordan barns motstand mot kontakt med en forelder etter samlivsbrudd bør forstås.
Debatten har de siste ukene satt søkelyset på hva som kan ligge bak barns motstand mot kontakt med en forelder etter samlivsbrudd:
Frode Thuen utfordrer familievernet: Kan barns motstand mot samvær skyldes manipulasjon?
Mens debatten i stor grad har handlet om hvordan slike situasjoner skal forstås og undersøkes, har MannForum bedt psykologspesialist og selvmordsforsker Fredrik A. Walby ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) kommentere hva forskningen kan si om de psykiske belastningene som kan oppstå når foreldrekonflikter og kontaktbrudd blir langvarige.
– Viktige problemstillinger
Walby mener debatten reiser spørsmål som fortjener større oppmerksomhet.
– Dette er viktige problemstillinger. Samtidig har vi ikke nødvendigvis veldig konkret kunnskap om alle disse spørsmålene, sier Walby.
Han understreker at det er viktig å skille mellom erfaringer fra enkeltpersoner, faglige hypoteser og det forskningen faktisk kan dokumentere.
– Manglende forskning betyr ikke nødvendigvis at et problem ikke eksisterer. Men når kunnskapsgrunnlaget er begrenset, må vi være varsomme med å trekke konklusjoner som går lenger enn forskningen faktisk gir grunnlag for.
Langvarige kontaktbrudd kan bli en stor belastning
En gjennomgående problemstilling i debatten er hvilke konsekvenser det kan få når kontakten mellom barn og en forelder gradvis brytes ned. Walby mener dette er en problemstilling som bør tas på alvor.
– Det er lett å forstå at langvarige kontaktbrudd kan være en betydelig belastning for enkelte foreldre. På individnivå er det rimelig å anta at slike belastninger kan spille en viktig rolle i enkelte saker der mennesker utvikler psykiske problemer eller selvmordstanker.
Samtidig understreker han at forskningen fortsatt ikke gjør det mulig å si hvor stor betydning slike kontaktbrudd har.
– Så langt jeg kjenner til, mangler vi både norske og internasjonale data som gjør det mulig å si hvor stor betydning slike kontaktbrudd har på gruppenivå eller hvilken rolle de spiller i selvmordsstatistikken, sier Walby.
Han har samtidig ikke grunnlag for å vurdere hvordan hjelpeapparatet håndterer denne gruppen spesielt.
– Jeg har ikke forutsetninger for å mene så mye om dette, utover at det er et generelt problem at mange menn ikke tar i bruk de ulike hjelpetilbudene som finnes når behovet er der.
Flere belastninger virker sammen
Walby understreker at alvorlige psykiske kriser sjelden skyldes én enkelt hendelse.
– Samlivsbrudd, psykiske helseproblemer, rus, ensomhet, økonomiske utfordringer og kontaktbrudd med barn kan påvirke hverandre gjensidig. Det er ofte vanskelig å avgjøre hva som er den utløsende faktoren og hva som er en del av et større belastningsforløp.
Han mener dette er en viktig grunn til at forskningen må være forsiktig med enkle årsaksforklaringer.
Samlivsbrudd er en kjent risikofaktor
Selv om forskningen ikke gir klare svar på hvilken betydning kontaktbrudd mellom foreldre og barn har isolert sett, understreker Walby at samlivsbrudd i seg selv er en godt dokumentert risikofaktor.
– Den mest sårbare perioden er gjerne den akutte fasen rundt selve bruddet og tiden like etterpå.
Han peker samtidig på at mennesker reagerer svært forskjellig på den samme livshendelsen.
– Den samme hendelsen kan være håndterbar for én person og en alvorlig livskrise for en annen. Det avhenger blant annet av tidligere sårbarheter, sosial støtte og andre belastninger personen står i.
På spørsmål om langvarige samværskonflikter kan representere en annen type psykisk belastning enn selve samlivsbruddet, svarer Walby bekreftende.
– Ja, langvarige belastninger som følge av for eksempel en slik konflikt får fort en annen dynamikk og mulighetene for negative ringvirkninger som tilbaketrekning, økt rusbruk eller utvikling av depresjon eller andre psykiske plager.
Forskningen gir ikke alle svar
Walby ønsker ikke å ta stilling til den faglige uenigheten om foreldrefremmedgjøring eller hvilke forklaringsmodeller hjelpeapparatet bør legge til grunn. Han mener imidlertid at debatten synliggjør et område hvor forskningen fortsatt mangler viktige svar.
– Vi mangler kunnskap på flere områder. Fravær av forskning betyr ikke nødvendigvis at et problem ikke finnes, men det betyr at vi trenger mer forskning før vi kan si noe sikkert om omfanget eller hvilke mekanismer som er viktigst.
Han mener særlig det er behov for mer kunnskap om hvilken betydning langvarige kontaktbrudd mellom foreldre og barn har for psykisk helse og selvmordsrisiko på befolkningsnivå. Walby mener forskningen særlig bør prioritere to områder.
– Det ene er økt kunnskap om utvikling av psykiske, sosiale og økonomiske problemer som følge av slike langvarige belastninger. Det andre er kunnskap om effekten av de ordningene og tiltakene som samfunnet allerede har eller vurderer å etablere på dette området.
Han peker blant annet på forskning med juridiske utgangspunkt, men også evaluering av tiltak innen familievernet, som for eksempel mekling.
En debatt som viser behovet for mer kunnskap
Walby tar ikke stilling til hvem som har rett i den faglige uenigheten mellom Frode Thuen og familievernet. Hans budskap er at debatten synliggjør et område hvor forskningen fortsatt har store kunnskapshull. Samtidig understreker han at langvarige foreldrekonflikter og kontaktbrudd kan innebære betydelige psykiske belastninger for enkelte mennesker, og at dette i seg selv gjør problemstillingen viktig å undersøke nærmere.