Simone de Beauvoir (1908-1986) er ansett som en av de mest fremtredende kvinnelige filosofene i nyere tid, og har betydd svært mye for utviklingen av feminismen, både som politisk bevegelse og teoretisk fundament innen kjønnsstudier.
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Av Liv Roksand
I boka Det annet kjønn som kom ut i Paris i 1949 (originaltittel: Le Deuxième Sexe), og som er oversatt til en rekke språk, kalte Beauvoir mannen subjektet og kvinnen «den andre», objektet, underordnet i forhold til mannen.
Jeg har stor sans for Beauvoirs rike beskrivelser av kjønnsforholdene, og særlig interessant synes jeg det er at hun var opptatt av det motsetningsfylte ved kjønnene og livet generelt. Men jeg forstår ikke hvorfor hun kalte kvinnen det annet kjønn. Jeg mener at hun tok feil. Jeg skal her forsøke å forklare hvorfor.
Livet er fullt av motsetninger
Beauvoir mente at mennesket oppfatter verden i dualismens tegn, og viste blant annet til natt og dag, lys og mørke, sol og måne, godt og vondt, gud og djevel.
Hun mente at livet kjennetegnes av to ulike måter å være i verden på, det å være i stadig bevegelse og kaste seg ut i prosjekter og det motsatte, å være i ro, eller trekke seg tilbake fra verden. Med andre ord, aktivitet og passivitet.
Hun brukte også begrepene transcendens (overskridelse) og immanens (tilbaketrekning) som hun knyttet det maskuline og det feminine.
Det feminine og det maskuline som prinsipper
Tankegangen om at motsetninger knyttes symbolsk til kjønn, er i tråd med både vestlige og østlige (yin og yang) filosofiske og kulturelle tradisjoner. Det maskuline forbindes med det aktive, lyse, åpenbare, rasjonelle, orden og kultur og det feminine med det passive, mørke, skjulte, irrasjonelle, kaos og natur.
Dette kalles også dikotomitenkning, og innebærer at livet forstås som gjennomsyret av kjønnskarakterer. Det er jo ikke så rart siden det finnes to typer kjønn som grunnlag for å skape nye mennesker.
Motsetningspar som fenomen
Motsetninger – eller todelinger som jeg bruker som et samlebegrep – finnes overalt i alle varianter: individ og samfunn, kropp og psyke, bevissthet og ubevissthet, opp og ned, foran og bak, konstruktivt og destruktivt, positiv og negativ, tiltrekning og frastøting, aksjon og motreaksjon, genmaterialet i DNA-molekylet opptrer i par og kroppen består av to armer og to bein, to lunger, to nyrer, to hjerne- og hjertehalvdeler, for å nevne noe.
Poenget er at de to delene forstås og fungerer i forhold til hverandre. Man vet ikke hva lys er uten mørke, eller foran uten bak.
Noen todelinger betegnes som dualismer, dikotomier eller polariteter og opptrer i veksling eller adskilt, andre kalles paradokser, tvetydigheter og forskjeller og opptrer mer samtidig. Todelingene finnes altså som ulike grader av motsetninger. Denne tankegangen innebærer også at alle mennesker har feminine og maskuline trekk i seg i ulike variasjoner. Alle har et indre og et ytre, er aktive og passive.
Motsetningsparene finnes både i individer, mellom individer og mellom kjønn.
Overordnet og underordnet
Beauvoir beskrev begge kjønn som både dominerende og underordnet. Mannen som dominerende i samfunnet, var underordnet og avhengig av kvinnen som et mål for sin aktivitet og som moralens vokter. Hun beskrev kvinnen som hersker i hjemmet og viste til at det kvinnelige både knyttes til fruktbar kilde og til urenhet og tabu.
Mannen fryktet kvinnen og ønsket kontroll over henne, samtidig som han opphøyet henne og var tiltrukket av henne, mente hun.
Fordi hun beskriver så godt disse motsetningene som utspiller seg mellom kjønnene, synes jeg det er uforståelig at hun kalte kvinnen det annet kjønn. For selv om mannen utad (på den tiden) var overhode i familien, pekte hun på kvinnen som den egentlige hersker i hjemmet, noe som også gjør mannen til den andre i forhold til kvinnen.
Likevel hevdet hun at det mannlige subjektet bevisst eller ubevisst undertrykket det kvinnelige og at undertrykkingen ikke var gjensidig, altså at kvinner ikke undertrykket menn i samme grad. Hun mente at kjønnene ikke kunne sammenlignes med andre motsetningspar fordi de ikke fungerte i gjensidighet.
Kjønnsforskningsfeltet hviler på den samme grunnforestillingen om kvinnen som underordnet mannen som har den viktigste makten. Jeg mener at det er feil.
Kjønnene fungerer i maktbalanse
I kjønnsforskningen kritiseres dikotomitenkningen både for å ha ført til hierarkiet med kvinner som underordnet og til fastlåste kjønnsroller. Kritikk av rigide kjønnsroller er selvsagt viktig, men selve begrepet dikotomi er definert som en todeling eller tvegrening som består av to like store eller viktige grener med samme stamme.
Begrepet viser til likeverdighet og balanse mellom delene og ikke til underordning av den ene delen. Dette overses, og det synes jeg er veldig rart.
En oppløsning av dikotomiene til mer fleksible kjønnsroller må derfor foregå på begge sider av dikotomien for at balansen skal bestå.
(Noen mener at kategoriene kan oppløses helt slik at kjønn kan kalles flytende, men den diskusjonen lar jeg ligge).
Balanse
For dette med balanse, er nok noe det er umulig å unngå. Det virker som at livet er innrettet slik enten vi vil eller ikke.
Balansesystemer finnes i kroppen og i naturen. Streben mot balanse er et svært utbredt fenomen, like utbredt som todelinger antagelig. Balanse fordrer jo to deler som skal balansere. Og balanse er ikke det samme som fastlåsthet.
Så vidt jeg forstår er det i spennet mellom motsetninger / forskjeller livet foregår – fra balanse til ubalanse og til ny balanse. I dynamikken mellom de to delene oppstår spenninger, konflikter, splittelser, foreninger og endringer.
Motsetningene kan bli større eller mindre, men selve fenomenet blir ikke borte. Det er jo det livet består av!
Jeg mener at alt tyder på at kjønnene fungerer som alle andre todelinger – i balanse. Konkret viser det seg ved at kjønnene er over – og underordnet hverandre. Kvinner har gode vilkår der menn har dårlige og omvendt. Kvinner har mest makt over de menneskelige verdiene / familien der menn har mindre makt, og menn har mest makt over de materielle verdiene / samfunnsposisjoner der kvinner har mindre makt. Kjønnene fungerer i maktbalanse.
Forskjellsfeminisme
Både hos Beauvoir og i kjønnsteoriene tas det som en selvfølge at det er mannen og verdiene knyttet til det maskuline som er det viktigste i livet og som kvinner og det feminine sammenlignes med.
De som kalles forskjellsfeminister har kritisert Beauvoir for å nedvurdere kvinner og verdiene knyttet til kvinner. De er opptatt av å verdsette kjønnsforskjellene og å oppvurdere verdiene knyttet til kvinner. De hevder at grunnen til at kvinner er underordnet mannen, er at de feminine verdiene ikke verdsettes tilstrekkelig i samfunnet.
Men jeg mener at ved å legge den samme maktforståelsen til grunn, går de selv i fella og undervurderer kvinner og verdiene knyttet til det kvinnelige.
Verdianalyse
For å vurdere underordning, må det etter mitt syn måles mot hva som er viktig for å ha et godt liv. Ifølge lykkeforskning og livskvalitetsundersøkelser, er det mange faktorer som spiller inn: gode relasjoner, fellesskap, helse, levealder, frihet til å velge og opplevelse av mening. Penger, status og materielle goder er viktig bare til et visst nivå, deretter har det mindre betydning.
Livskvalitet handler om samspill mellom menneskelige og materielle verdier, det indre og det ytre, det private og det offentlige. De menneskelige verdiene er ikke mindre viktige enn de materielle. Tvert imot. Statistikkene om menn viser at menn har det dårligere enn kvinner på områdene som handler om de menneskelige verdiene som utenforskap, barnløshet, helse, levealder og selvmord.
De menneskelige verdiene er utgangspunktet for alt. Uten nye mennesker, uten sosiale relasjoner, uten samarbeid har vi ikke noe samfunn. Kvinner og menn skaper dette sammen. Men gjennom fødeevnen og omsorgsarbeid er kvinner nærmere knyttet til dette enn menn.
Kvinnen er ikke det annet kjønn
Det er spennende å lese Beauvoirs verk. Hun oppfordret kvinner til å bli mer ansvarlige for sitt eget liv og ikke innta «offer-rollen». Jeg synes hun hadde rett i mye, også i at gjensidigheten mellom kjønnene ikke er fullstendig. Det er et kjønn som har litt mer makt enn det andre.
For todelingene fungerer som en enhet. Vi har en klode som holdes i bane av to typer krefter, vi har en kropp med mange todelinger og innebygde balansesystemer, vi har et hode med en hjerne som er delt i to, et hjerte som er delt i to. Vi har to kjønn og et kjønn som har den overordnede makten, makten over de viktigste verdiene, og det er ikke mannen. Beauvoir tok feil når hun hevdet at det er kvinnen som er det annet kjønn.
Men samspillet mellom kjønnene er det viktigste. Jeg vil underskrive på Beauvoirs balanserte utsagn: «Dramaet kan overkommes ved at man fritt anerkjenner den andre som individ, at enhver setter både seg selv og den andre som objekt og subjekt i en gjensidig bevegelse».