I 2024 ba Stortinget om sterkere vern mot vold i saker om både «samvær og omsorg». Ett år senere vedtok flertallet en særskilt rett til å stanse utrygt samvær. Hvordan ble bostedsproblemet borte – og hvilke kjønnsmessige konsekvenser får det når samværsforelderen langt oftere er far?
Stortingets mål er å beskytte barn mot vold. Men den nye sikkerhetsventilen er knyttet til én bestemt foreldrerolle: samværsforelderen. En gjennomgang av lovhistorikken, Stine Sofies Stiftelses påvirkningsarbeid og forskningen som er brukt i debatten avdekker et ubesvart spørsmål: Hvor er dokumentasjonen for at voldsfaren først og fremst ligger på samværssiden – og hvorfor ble den gamle diskusjonen om symmetri mellom bosteds- og samværsforelder borte?
En ny sikkerhetsventil – men bare for samvær
11. juni 2025 vedtok Stortinget den nye barneloven. Samtidig vedtok et flertall bestående av Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Venstre å be regjeringen komme tilbake med ytterligere lovendringer for barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner.
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendringer som sikrer at barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder, i utgangspunktet ikke skal ha samvær med den voldsutøvende forelderen. Barn gis rett til å midlertidig stanse samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende.»
Vedtaket er ennå ikke selve lovregelen. Det er et anmodningsvedtak til regjeringen om å utforme et lovforslag. Men retningen er klar: Ved vold skal ikke-samvær være utgangspunktet, og barnet skal få en egen rett til å stanse samvær midlertidig.
Det avgjørende ordet er «samvær». Voldskriteriet er formulert kjønns- og foreldrerollenøytralt – «en forelder». Rettsvirkningen er derimot knyttet til den forelderen barnet har samvær med. Hvis risikoen ligger hos forelderen barnet bor fast hos, finnes det andre rettslige mekanismer, men ikke den samme direkte sikkerhetsventilen som Stortinget nå vil etablere for samvær.
Året før snakket Stortinget om «samvær og omsorg»
Innsnevringen er særlig interessant fordi Stortinget ett år tidligere formulerte problemet bredere. 7. mai 2024 ba Stortinget regjeringen vurdere grep som kunne styrke barns beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep i saker om både «samvær og omsorg».
Utgangspunktet var dermed ikke at risikoen nødvendigvis befant seg hos samværsforelderen. Barnets behov for vern ble knyttet til foreldretvister og omsorgssituasjonen mer generelt.
I løpet av 2024 og 2025 ble imidlertid «samvær etter vold» et stadig tydeligere politisk spor. FrPs representantforslag om samværsrett, Stortingets vedtak våren 2025 og høringen om ny barnelov rettet oppmerksomheten mot barn som måtte møte en forelder de fryktet eller som hadde utøvd vold. Da familie- og kulturkomiteen avga Innst. 526 L, skrev flertallet at barn utsatt for eller vitne til vold måtte ha «et særlig sterkt vern i spørsmål om samvær med den voldsutøvende forelderen».
Spørsmålet er ikke om slike barn trenger beskyttelse. Det gjør de. Spørsmålet er hvorfor den nye, særskilte sikkerhetsventilen ble knyttet til samvær – og om beslutningsgrunnlaget faktisk viste at samværsforelderen er den foreldrerollen der risikoen særlig befinner seg.
Stine Sofies Stiftelse som premissleverandør
Stine Sofies Stiftelse har hatt en synlig og dokumenterbar rolle i utviklingen av samværssporet. I Barnas Havarikommisjon 2023 gjorde stiftelsen «samvær etter vold» til et eget reformområde. Rapporten tar utgangspunkt i alvorlige saker der barnet etter samlivsbrudd blir boende hos én forelder, mens spørsmålet er hvordan kontakt med den andre forelderen skal håndteres når det foreligger mistanke om vold.
Et illustrerende case i rapporten handler om en far som utøver vold mot mor, mor som tar barna med til krisesenter, og den videre konflikten om fars kontakt med barna. Dette er en relevant og alvorlig problemstilling. Men den viser samtidig hvordan problemrammen blir etablert: barnet befinner seg allerede hos den antatt trygge omsorgspersonen, mens den mulige voldsutøveren befinner seg på samværssiden.
Stiftelsen fortsatte påvirkningsarbeidet under behandlingen av ny barnelov. I det skriftlige høringsnotatet til familie- og kulturkomiteen 30. april 2025 advarte den mot at lovforslaget manglet tydelige mekanismer for å beskytte barn i risiko. Samtidig formulerte stiftelsen problemet mer balansert enn det senere vedtaket: loven måtte både hindre urettmessig stans i samvær og beskytte barn mot skadelige samvær.
Den 5. mai 2025 møtte Stine Sofies Stiftelse i familie- og kulturkomiteens muntlige høring, representert ved Inga Marte Thorkildsen, samfunnskontakt og politisk rådgiver, og faglig leder Stian Tobiassen. Thorkildsen har tidligere vært stortingsrepresentant og statsråd for SV. Samtidig satt Kathy Lie som SVs medlem i familie- og kulturkomiteen. SV var også blant partiene som i komitéinnstillingen sto bak forslaget som senere ble vedtak 1013, sammen med Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre.
Denne person- og organisasjonskoblingen er relevant når påvirkningshistorien kartlegges, men den dokumenterer ikke i seg selv hvordan ordlyden ble til, eller at Thorkildsen overleverte den til SV eller Kathy Lie. Det vi kan dokumentere, er at Stine Sofies Stiftelse var en aktiv premissleverandør i prosessen, og at SV samtidig var en parlamentarisk medaktør i flertallet som fremmet den samværsspesifikke løsningen i 2025. Vedtaket var dermed bredt politisk forankret og kan ikke tilskrives SV alene.
Hva bygger kunnskapsgrunnlaget på?
Stine Sofies Stiftelses argumentasjon bygger på flere typer kilder: forskning om vold mot barn, krisesenterstatistikk, rettspraksis, analyser av foreldretvister og stiftelsens egne erfaringer med voldsutsatte barn og omsorgspersoner. Hver av disse kildene kan dokumentere viktige problemer. Men de svarer ikke nødvendigvis på det spørsmålet som oppstår når en generell sikkerhetsmekanisme knyttes til én bestemt foreldrerolle.
UngVold dokumenterer foreldrevold – ikke samværsrisiko
UngVold 2023 fra NOVA er en av de viktigste norske omfangsundersøkelsene om vold og overgrep mot barn og unge. Den viser at vold fra foreldre er et reelt og betydelig problem. Samtidig gir undersøkelsen et bilde som ikke passer med en enkel antakelse om at vold først og fremst er et fars- eller samværsfenomen.
Bufdirs presentasjon av UngVold-dataene viser blant annet at 11 prosent av elever i videregående skole rapporterte mildere fysisk vold fra mor/stemor, mot 9 prosent fra far/stefar. For gjentatte psykiske krenkelser ligger mor/stemor også høyere enn far/stefar. Tallene må tolkes varsomt: de er retrospektive selvrapporteringer over opptil 16–18 år, mor/stemor og far/stefar er slått sammen, og undersøkelsen måler ikke risiko justert for hvor mye tid barnet har tilbrakt med hver forelder.
Det avgjørende for vår problemstilling er likevel dette: UngVold klassifiserer etter foreldrekjønn, ikke etter om forelderen er bosteds- eller samværsforelder. Undersøkelsen kan derfor ikke brukes til å fastslå at samværsforeldre er mer – eller mindre – voldelige enn bostedsforeldre.
- Kilde: Bufdir: Vold mot barn fra foreldre / UngVold 2023
- Kilde: NOVA Rapport 11/23: Vold og overgrep mot barn og unge
Kripos: Nesten like mange kvinner som menn blant de anmeldte
Kripos’ rapport Alvorlig vold mot små barn 2026 gir et annet datagrunnlag. Den gjennomgår 114 straffesaker fra 2019–2024 om mistanke om alvorlig vold mot barn under fire år. Blant 156 anmeldte personer var 80 kvinner og 76 menn. 47 prosent var mødre og 41 prosent fedre.
Dette er ikke domfellelsesstatistikk: rapporten omfatter anmeldte og mistenkte, og mange saker var henlagt eller ikke rettskraftig avgjort. Den kan heller ikke sammenligne bosteds- og samværsforeldre. Men den understreker at alvorlig mistanke om vold mot barn ikke kan behandles som et fenomen som bare eller nesten bare gjelder fedre.
Kilde: Kripos: Alvorlig vold mot små barn 2026
Seleksjon: Når klientgruppen allerede definerer problemet
Krisesenterdata og Stine Sofie Senterets egne erfaringer har en annen styrke – og en annen begrensning. De gir inngående kunnskap om en særlig utsatt gruppe. Men barnet kommer ofte til hjelpetjenesten sammen med den omsorgspersonen som søker beskyttelse. Dersom den andre forelderen er den identifiserte eller mistenkte voldsutøveren, vil den videre konflikten naturlig fremstå som et spørsmål om kontakt og samvær.
Dette er et klassisk seleksjonsproblem. Erfaringene kan være fullt ut gyldige for gruppen tjenesten møter, uten å være representative for alle foreldre etter samlivsbrudd. En samling alvorlige saker om farlig samvær dokumenterer at farlig samvær finnes. Den kan ikke alene beregne om risikoen er større hos samværsforeldre enn hos bostedsforeldre.
Det vi ikke finner i beslutningsgrunnlaget
Etter gjennomgang av komitéinnstillingen, proposisjonen, Stine Sofies sentrale påvirkningsmateriale og de forskningskildene som brukes, har vi ikke funnet en komparativ studie som viser at samværsforeldre som gruppe har høyere voldsrisiko enn bostedsforeldre.
Det betyr ikke at slik forskning umulig kan finnes. Det betyr at vi ikke finner at den er brukt til å begrunne vedtaket. Og det er et viktig skille: Stortinget kan ha gode grunner til å etablere et særskilt vern mot farlig samvær uten å mene at samværsforeldre generelt er farligere. Men da bør den rettslige og praktiske begrunnelsen for asymmetrien fremgå.
Komiteen går i stedet fra et ubestridt premiss – at barn kan skades av vold og av utrygt samvær – til en rollespesifikk løsning. I den publiserte begrunnelsen finner vi ingen analyse av om den samme typen umiddelbare beskyttelsesbehov kan oppstå når barnet bor fast hos den forelderen som utøver vold.
Foreldrestatusene er sterkt kjønnsskjeve
Dette får et kjønnsperspektiv fordi bosteds- og samværsrollene ikke er jevnt fordelt mellom kvinner og menn.
SSBs undersøkelse Samvær og bosted 2020 viser at blant foreldre som tidligere hadde bodd sammen, hadde 43 prosent delt bosted, 49 prosent fast bosted hos mor og 7 prosent fast bosted hos far. Ser vi bare på gruppen med fast bosted hos én forelder, innebærer det at omtrent sju av åtte hadde fast bosted hos mor.
NAVs registerdata for barnebidragssaker viser en enda sterkere skjevhet i denne selekterte gruppen: over ni av ti samværsforeldre var fedre. NAV-tallet kan ikke generaliseres til alle separerte familier, men illustrerer hvor kjønnsskjev samværsrollen kan være i familier der NAV administrerer bidrag.
Stortingets regel er formelt kjønnsnøytral. Men når en ny rettighet utelukkende er knyttet til å stanse kontakt med samværsforelderen, vil den i praksis langt oftere kunne rette seg mot fedre enn mot mødre. Det avgjør ikke om regelen er riktig eller gal. Men det gjør en vurdering av indirekte kjønnseffekt relevant.
I 2013 gjorde regjeringen nettopp denne vurderingen
Det mest slående funnet i lovhistorikken er at dette ikke er en ny problemstilling. Da regjeringen i 2012–2013 foreslo endringer i barneloven for å beskytte barn bedre mot vold og overgrep, hadde Prop. 85 L et eget kapittel om konsekvenser for likestilling.
Departementet konstaterte at flere barn bodde fast hos mor enn hos far, og at menn og kvinner derfor kunne bli berørt ulikt av endringer i reglene om samvær og tvangsfullbyrdelse. Det var nettopp fordi en samværsforelder kunne miste eller få begrenset kontakten med barnet.
Samtidig vurderte departementet et annet forslag – plikt for domstolen til å treffe foreløpig avgjørelse ved risiko for vold eller overgrep – og påpekte at dette gjaldt både bosteds- og samværsforelder. Derfor mente departementet at akkurat dette tiltaket ikke hadde tilsvarende likestillingskonsekvenser.
Analysen fra 2013 gir en enkel kontrolltest som også kunne vært brukt i 2025: Er virkemiddelet knyttet til én foreldrerolle, og er denne rollen kjønnsskjevt fordelt? Hvis svaret er ja, bør den mulige kjønnseffekten i det minste beskrives.
Vi har ikke funnet en tilsvarende vurdering i komiteens begrunnelse for vedtak 1013.
Likestillingsombudet stilte speilspørsmålet allerede i 2012
Enda mer direkte er høringsuttalelsen fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2012. Ombudet mente at samværsforelderens ansvar og handlingsrom når volden ligger hos bostedsforelderen var utilstrekkelig utredet.
«Det er behov for mer kunnskap om samværsforeldres situasjon og handlingsrom når han/hun har mistanke om at bostedsforelder utøver vold mot barna.»
Ombudet påpekte at også kvinner utøver vold, og at samværsforeldre – som oftest fedre – derfor kan være bekymret når de sender barnet tilbake til bostedsforelderen. LDO ba myndighetene vurdere hva som skjer dersom samværsforelderen holder barnet tilbake for å beskytte det, og om loven ga tilstrekkelig handlingsrom.
Departementet tok innvendingen på alvor i Prop. 85 L. Det understreket at det for barnet er uten betydning om det er mor eller far som utsetter barnet for skade eller fare, og at alle forhold i barnets liv må utredes – både hos bostedsforelderen og hos den som ønsker samvær.
Hva skjedde med «symmetrien»?
Lovhistorikken viser dermed at myndighetene tidligere så problemet fra begge sider. I arbeidet i 2012–2013 ble det uttrykkelig reist spørsmål om «symmetrien» mellom bosteds- og samværsforelderens rettigheter og plikter når barnet kunne være utsatt for vold.
Tolv år senere vedtok Stortinget en ny sikkerhetsventil som bare gjelder samvær. Samtidig var komiteen fullt klar over at alvorlig risiko også kan ligge i fast bosted. I den samme lovbehandlingen omtales barnevernet, dobbeltsporsaker og muligheten for å flytte barnets bosted når omsorgssituasjonen er uforsvarlig.
Det er derfor ikke treffende å si at barn som utsettes for vold hos bostedsforelderen står uten rettslig beskyttelse. Barneloven gir rett til vern mot vold, domstolen kan treffe foreløpige avgjørelser, den andre forelderen kan reise sak om fast bosted, og barnevernet kan gripe inn ved alvorlig omsorgssvikt.
Men dette besvarer ikke hele spørsmålet. Vedtak 1013 gir barnet en direkte og umiddelbar sikkerhetsventil i én situasjon: barnet skal kunne si at samværet oppleves utrygt eller belastende og stanse det midlertidig. Det finnes ikke en identisk mekanisme når barnet sier at det er hjemmet det bor i som er utrygt.
«Stans bosted» kan ikke være identisk med «stans samvær»
Det finnes en åpenbar saklig forskjell som må tas på alvor. Et barn som stanser et helgesamvær, har normalt et hjem å bli værende i. Et barn som skulle «stanse» sitt faste bosted, må bo et annet sted. Det reiser spørsmål om hvem som skal overta omsorgen, foreldreansvar, midlertidige avgjørelser og eventuelt barnevernstiltak.
En symmetrisk beskyttelsesordning behøver derfor ikke være en identisk ordning.
Men forskjellen gjør ikke spørsmålet mindre viktig. Den gjør det mer presist: Har et barn som sier at det er utrygt hjemme hos bostedsforelderen, tilgang til en like rask, tilgjengelig og barnesentrert vei til beskyttelse? Og er samværsforelderen – som i en slik situasjon kan være barnets nærmeste alternative omsorgsperson – gitt et tilstrekkelig handlingsrom til å beskytte barnet?
NIM arver Stortingets problemdefinisjon
Da Barne- og familiedepartementet i november 2025 ba Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) utrede det menneskerettslige handlingsrommet, valgte NIM å konsentrere seg om vedtak 1013. Utredningen Barn, vold og samvær ble publisert 4. september 2026.
NIMs oppgave er dermed i hovedsak å undersøke om og hvordan Stortingets samværsmodell kan gjennomføres innenfor menneskerettighetene – ikke å undersøke om samvær var empirisk riktig sted å avgrense den nye sikkerhetsmekanismen.
NIM presiserer dessuten selv at utredningen er menneskerettslig, og at institusjonen ikke har foretatt en systematisk gjennomgang av forskning om blant annet voldens virkninger, fremtidig risiko eller årsakene til barns motstand mot samvær. Annen relevant forskning kan, skriver NIM, «nyansere bildet».
Det gjør det urimelig å kritisere NIM for ikke å ha besvart et spørsmål Stortinget og departementet i utgangspunktet ikke ba institusjonen utrede. Men det betyr også at NIMs utredning ikke fyller det empiriske hullet: den dokumenterer ikke at samværsforeldre som gruppe utgjør en større voldsrisiko enn bostedsforeldre.
Det vi vet – og det vi ikke vet
|
Det kan dokumenteres |
Det er ikke dokumentert i beslutningsgrunnlaget |
|
Barn kan bli utsatt for alvorlig og skadelig vold i forbindelse med samvær. |
At samværsforeldre som gruppe har høyere voldsrisiko enn bostedsforeldre. |
|
Vold kan utøves av både mødre og fedre. |
At samværsstatus i seg selv er en risikofaktor for vold. |
|
Samværsrollen er i mange familier sterkt overrepresentert av fedre. |
En publisert kjønnskonsekvensanalyse av vedtak 1013. |
|
Risiko kan også ligge hos bostedsforelderen, og lovverket har andre mekanismer for dette. |
En drøftelse i begrunnelsen for 1013 av hvorfor barnets nye direkte stoppmekanisme bare skal gjelde samvær. |
|
Stine Sofies Stiftelse var en aktiv premissleverandør i barnelovprosessen. |
At Inga Marte Thorkildsen personlig ga Kathy Lie eller SV ordlyden til vedtak 1013. |
Spørsmålet er ikke om voldelige foreldre skal ha samvær
Debatten blir lett polarisert dersom kritikk av vedtakets utforming fremstilles som et argument for at barn skal tvinges til kontakt med en voldelig forelder. Det er ikke problemstillingen.
Barn skal beskyttes mot vold, enten voldsutøveren er mor eller far, bostedsforelder eller samværsforelder. Ved dokumentert eller godt begrunnet risiko kan kontakt måtte begrenses eller stanses. Barnets mening skal høres og tillegges vekt i samsvar med alder, modenhet og situasjonen.
Det kritiske spørsmålet gjelder selve systemdesignet: Når Stortinget etablerer en ny, sterk og direkte sikkerhetsmekanisme, hvorfor er den bundet til én juridisk foreldrerolle fremfor til hvor risikoen faktisk befinner seg?
Et spørsmål Stortinget allerede kjente
Det er dette som gjør dokumentene fra 2012–2013 så viktige. Den gang ble både kjønnseffekten og speilbildet uttrykkelig reist. Likestillingsombudet pekte på samværsforelderen som kunne være den beskyttende forelderen. Departementet vurderte om forslagene traff bosteds- og samværsforeldre symmetrisk. Og regjeringen understreket at det for barnet er uten betydning om det er mor eller far som utøver vold.
I 2025 var kunnskapen om den skjeve kjønnsfordelingen fortsatt tilgjengelig. SSB viste at fast bosted hos mor var langt vanligere enn fast bosted hos far. Stortinget kjente samtidig til at risiko kan finnes i begge hjem.
Likevel finner vi ikke den gamle symmetrivurderingen igjen i begrunnelsen for den nye stoppmekanismen.
Spørsmålene som bør besvares
- Hvilket empirisk grunnlag hadde Stortinget for å knytte den nye direkte sikkerhetsventilen særskilt til samvær?
- Forelå det forskning som viste at samværsforeldre som gruppe representerer større voldsrisiko enn bostedsforeldre?
- Ble den indirekte kjønnseffekten vurdert, gitt den skjeve fordelingen av bosteds- og samværsroller?
- Hvorfor ble ikke symmetriproblemet fra 2012–2013 drøftet på nytt?
- Hvilken rask og barnesentrert beskyttelsesmekanisme skal gjelde når barnet opplever fast bosted – ikke samværet – som utrygt?
- Hvilken rolle spilte Stine Sofies Stiftelses selekterte erfaringsgrunnlag og øvrige høringsinnspill i at «samvær etter vold» ble den dominerende problemrammen?
Barnets sikkerhet bør følge risikoen
Stortingets intensjon er vanskelig å være uenig i: Barn skal ikke utsettes for vold fordi voksne systemer ikke reagerer raskt nok.
Men nettopp derfor bør beskyttelsen utformes med størst mulig presisjon. Foreldrerollen «samværsforelder» er ikke i seg selv en voldskategori, like lite som «bostedsforelder» er en garanti for trygghet. Norske data viser vold fra både mødre og fedre, mens vi ikke har funnet et beslutningsgrunnlag som dokumenterer høyere voldstilbøyelighet blant samværsforeldre enn blant bostedsforeldre.
Når en formelt kjønnsnøytral ordning samtidig knyttes til en foreldrerolle som langt oftere innehas av menn, bør den kjønnsmessige konsekvensen undersøkes – slik regjeringen faktisk gjorde i 2013.
Det grunnleggende prinsippet bør være enkelt: Barnets rett til beskyttelse må følge risikoen, ikke etiketten på forelderen.
Spørsmålet Stortinget nå bør svare på, er derfor ikke bare hvordan barn skal kunne stanse utrygt samvær. Det er også hva som skjer når det utrygge stedet er barnets hjem.
Kilder og dokumenter
- Stortinget – Innst. 526 L (2024–2025)
- Stortinget – Lovvedtak 126 (2024–2025)
- Regjeringen – Prop. 85 L (2012–2013), kap. 11
- Regjeringen – Prop. 85 L (2012–2013), kap. 7
- LDO – høringsuttalelse 2012
- Stine Sofies Stiftelse – Barnas Havarikommisjon 2023
- Stortinget – Stine Sofies Stiftelses høringsnotat 30. april 2025
- Stortinget – høringsprogram 5. mai 2025
- SSB – Delt bosted for barn etter samlivsbrudd / Samvær og bosted 2020
- NAV – Barnebidragssaker i Nav: økonomi og reiseavstand er viktig for samvær
- Bufdir – Vold mot barn fra foreldre
- NOVA – Rapport 11/23, Vold og overgrep mot barn og unge
- Kripos – Alvorlig vold mot små barn 2026
- NIM – Barn, vold og samvær
NIM om barns rett til å stanse utrygt samvær: Stortingets vedtak kan ikke gjennomføres forsvarlig