En samtale om sorg, psykisk helse og betydningen av å ikke gi opp
Hva skjer når en forelder mister kontakten med sitt eget barn? For mange handler det ikke bare om et samlivsbrudd eller en familiekonflikt, men om et dypt relasjonelt tap som kan påvirke identitet, livskvalitet og psykisk helse. I podkasten Stepodden snakker familieterapeut Anniken Berg og Bjørn Joachimsen om sorgen etter ufrivillig tap av kontakt med egne barn, om selvmordsrisiko, og om hvorfor håpet ikke må oppgis selv når veien tilbake virker lang.
Av Hans Petter Goller
I episode 57 av Stepodden tar familieterapeut Anniken Berg opp et tema som sjelden står på dagsordenen i den offentlige debatten. Samtalen handler om foreldre som mister kontakten med egne barn etter samlivsbrudd, og om hvordan et slikt tap kan påvirke psykisk helse, livskvalitet og i enkelte tilfeller også føre til selvmordstanker.
Gjennom episoden kombineres forskning, faglige refleksjoner og personlige erfaringer. Samtidig er dette ikke først og fremst en samtale om fortvilelse. Både Berg og Joachimsen er opptatt av hva som kan hjelpe mennesker gjennom en slik livskrise, og hvordan venner, familie og hjelpeapparat kan bidra til at ingen blir stående alene med sorgen.
Når en del av identiteten går tapt
Tidlig i episoden diskuterer Berg og Joachimsen hvorfor tap av kontakt med egne barn kan oppleves så dypt eksistensielt.
Joachimsen beskriver foreldrerollen som langt mer enn en oppgave eller funksjon. Relasjonen til barna er vevd inn i identiteten, hverdagen og forståelsen av hvem man er som menneske. Når kontakten brytes, handler det derfor ikke bare om fravær av samvær, men om et tap som rammer selve opplevelsen av egen identitet.
– For mange foreldre er relasjonen til barna langt mer enn en oppgave. Den er en del av identiteten. Når kontakten forsvinner, mister man ikke bare samvær, men en viktig del av seg selv, sier han.
Anniken Berg følger opp med egne refleksjoner. Hun beskriver hvordan mange foreldre opplever at «teppet blir dratt bort under dem» når kontakten med barna forsvinner. Selv mennesker med arbeid, venner, interesser og et aktivt liv kan oppleve at noe helt grunnleggende går tapt.
Samtalen dreier seg derfor ikke bare om familiekonflikter, men om tap av tilhørighet, mening og kontinuitet i livet.
En sorg som sjelden anerkjennes
Et gjennomgående tema i episoden er at denne typen tap ofte mangler sosial anerkjennelse.
Når noen mister en nær person ved dødsfall, finnes det etablerte ritualer og forventninger om støtte. Foreldre som mister kontakten med egne barn, møtes ikke nødvendigvis på samme måte. Mange opplever i stedet stillhet, usikkerhet eller en underliggende antakelse om at det må være en grunn til situasjonen.
Berg peker på at få kommer med blomster eller kondolanser når en forelder mister kontakten med sitt barn, selv om belastningen kan være enorm. Hun beskriver dette som en sorg som ofte mangler språk og anerkjennelse i omgivelsene.
Joachimsen forteller hvordan høytider og merkedager ofte blir særlig vanskelige. Jul, bursdager og 17. mai er tett knyttet til minner om familieliv og barns oppvekst. Når barna ikke lenger er til stede, kan savnet bli ekstra sterkt.
– For oss som har opplevd dette, er familiehøytidene ofte de vanskeligste tidspunktene i løpet av året, sier han.
Samtidig understreker begge hvor viktig det er at mennesker rundt våger å stille spørsmål og vise omsorg, fremfor å trekke seg unna fordi situasjonen oppleves vanskelig.
En mulig blindsone i selvmordsforebyggingen
Et av de mest sentrale temaene i episoden er spørsmålet om hvorfor menn er betydelig overrepresentert i selvmordsstatistikken.
Omtrent to av tre som dør i selvmord i Norge er menn. Samlivsbrudd har lenge vært anerkjent som en risikofaktor, men Joachimsen mener forskningen i for liten grad har undersøkt hva det er ved enkelte samlivsbrudd som gjør at menn rammes hardere enn kvinner.
Han forteller at hans interesse for temaet oppsto da han begynte å undersøke hvordan norske forskningsmiljøer forklarer kjønnsforskjellen i selvmordsstatistikken.
– Man konstaterer den store kjønnsforskjellen, men man har egentlig ikke noe svar på den, sier han.
Ifølge Joachimsen stopper mye av forskningen ved å registrere at samlivsbrudd øker risikoen for selvmord. Det neste spørsmålet – hva det er ved samlivsbruddet som skaper denne risikoen – blir i mindre grad undersøkt.
Han mener dette kan representere en viktig blindsone i både forskning og forebyggingsarbeid.
Ufrivillig tap av kontakt med egne barn som risikofaktor for selvmord
I episoden argumenterer Joachimsen for at internasjonal forskning i større grad enn norsk forskning har undersøkt betydningen av ufrivillig tap av kontakt med egne barn.
Han viser til studier som omtaler foreldrefremmedgjøring, samværssabotasje og langvarige kontaktbrudd som betydelige belastningsfaktorer for psykisk helse.
– I internasjonal forskning er det adressert at ufrivillig tap av kontakt med egne barn, foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje er betydelige risikofaktorer for selvmord, sier han.
Joachimsen understreker at dette ikke nødvendigvis forklarer hele kjønnsforskjellen, men at det kan være en del av forklaringen på hvorfor menn i større grad enn kvinner befinner seg i risikosonen etter samlivsbrudd.
Etter hans syn er det vanskelig å forstå kjønnsforskjellen fullt ut dersom man ikke samtidig undersøker hvor mange som mister kontakten med egne barn, hvor omfattende kontaktbruddene er, og hvilke psykiske konsekvenser dette får over tid.
Anniken Berg peker samtidig på at dette er et tema som i liten grad har vært synlig i det ordinære familieverns- og forebyggingsarbeidet, og at det derfor kan være behov for mer forskning og større oppmerksomhet rundt problemstillingen.
Foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje
Samtalen berører også begrepene foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje.
Joachimsen beskriver foreldrefremmedgjøring som situasjoner hvor et barns forhold til den ene forelderen gradvis blir skadet gjennom påvirkning, manipulasjon eller negative fortellinger om den andre forelderen. Han uttrykker bekymring for at skadevirkningene av slike prosesser fortsatt får begrenset oppmerksomhet i deler av hjelpeapparatet.
– Det bekymrer meg hvor lite oppmerksomhet det er rundt disse skadevirkningene hos sakkyndige psykologer, i domstolene, i BUP, barnevernet og familievernet, sier han.
Anniken Berg nyanserer samtidig diskusjonen ved å understreke at barn kan befinne seg i svært komplekse lojalitetskonflikter, og at voksne må være varsomme med å legge ansvar på barnet for det som har skjedd. Hun peker på at barn kan påvirkes på måter de selv ikke forstår, og at voksne derfor må møte dem med forståelse fremfor bebreidelser dersom kontakten senere skal gjenopprettes.
Begge er enige om at barn aldri skal bære ansvar for foreldres psykiske helse eller livsvalg. Samtidig mener de at samfunnet må bli bedre til å forstå hvilke konsekvenser langvarige kontaktbrudd kan få – både for barn og foreldre.
Barn bærer også tapet med seg
Et av de mest interessante partiene i episoden oppstår når samtalen dreier inn på barnas perspektiv.
Gjennom sitt arbeid som terapeut forteller Berg at hun har møtt mange voksne mennesker som fortsatt bærer med seg spørsmål om en forelder de mistet kontakten med i barndommen. Selv etter flere tiår kan behovet for svar, forståelse og forsoning være til stede.
Hun beskriver hvordan mange voksne barn velger å oppsøke den forelderen de mistet kontakten med, enten for å forstå sin egen historie bedre eller for å bygge en ny relasjon.
– Foreldre har en stor posisjon i bevisstheten og i følelseslivet til et barn, sier Berg.
Joachimsen peker samtidig på at slike møter kan være krevende for begge parter. Barn og foreldre kan ha levd med helt forskjellige oppfatninger av hva som skjedde. Likevel understreker han at døren må stå åpen dersom et barn senere ønsker kontakt.
Begge er enige om at relasjoner kan repareres, selv om de tapte årene aldri kan hentes tilbake.
– ikke gi opp håpet
Samtalen er tydelig på at det ikke finnes enkle løsninger.
Ingen kan garantere at kontakten med barna blir gjenopprettet. Noen relasjoner repareres, mens andre forblir brutt. Berg og Joachimsen er likevel enige om at håpet ikke må oppgis.
For Joachimsen ble friluftsliv, arbeid, fotografering og andre konstruktive aktiviteter viktige måter å håndtere belastningen på. Han understreker samtidig betydningen av å unngå destruktive mestringsstrategier.
– Det viktigste rådet jeg kan gi er å unngå rusmisbruk. Det skaper ofte bare nye problemer og kan bringe deg nærmere kanten av stupet, sier han.
Berg trekker frem betydningen av å våge å snakke om det som gjør vondt, og av å søke støtte hos mennesker man har tillit til. Selv om ingen kan fjerne sorgen, kan andre bidra til at den ikke må bæres alene.
Medmennesker kan gjøre forskjellen
Mot slutten av episoden vender samtalen tilbake til hva venner, familie og kolleger faktisk kan gjøre.
Begge understreker at mennesker i dyp fortvilelse ikke alltid klarer å be om hjelp selv. Derfor blir det avgjørende at andre tar initiativ.
Det kan være så enkelt som en telefon, en invitasjon på middag, en tur i skogen eller en kopp kaffe. Ikke nødvendigvis for å løse problemet, men for å vise at noen bryr seg.
Berg oppfordrer mennesker til å våge å spørre hvordan andre har det, også når man er redd for å si noe feil. Joachimsen mener det viktigste er å være til stede.
– Det viktigste er at noen bryr seg. Ta kontakt. Finn på noe sammen. Vær et medmenneske.
Kanskje er det også dette som står igjen som episodens viktigste budskap. Ikke at alle historier får en lykkelig slutt, men at ingen skal måtte møte en slik livskrise alene.
Hør episoden
Podkastepisoden «Når savnet blir livsfarlig – og hvorfor man ikke må gi opp» kan høres her:
https://open.spotify.com/episode/6xmcjw73akIwDld5zPFIDh?si=neVD8m3jTyye4dnBAVhxgw