Denne teksten har MannsForums nettavis fått tilsendt av en innsender som ønsker å være anonym. Teksten er basert på hans egne opplevelser. MannsForum kjenner mannens identitet.
Terje vant saken om samværsrett til sin to år gamle sønn. Moren Britt nektet. Det kommer ikke på tale. Men hun ga seg etter at namsretten idømte henne dagsbøter for hver gang hun hindret samvær mellom far og sønn. Retten uttalte at samværet i en overgangsperiode skulle utøves i barnets hjem med moren og hennes mann til stede. Slik at kontakten kunne gjenopprettes i “trygge og rolige omgivelser”, slik retten hadde bestemt.
Terje ringer på døren hjemme hos Britt, han er klar til to timer samvær. Men samtidig lykkelig uvitende om de “trygge og rolige omgivelser” som venter ham. Han gleder seg som intet menneske på jord kan forstå. Han har ikke sett sin sønn de siste åtte måneder, ikke kjent, ikke hørt, ikke… Terje registrerer såvidt i det han venter på at døren skal åpnes, to andre biler parkert foran garasjeporten til deres tidligere felles bolig. Han tenker ikke over det, før døren åpnes av Britts samboer. Terje blir kjølig uten ord vist inn på stua.
Der sitter Britt med junior på fanget. Hun er omgitt av sine foreldre. Sine to søstre, begge aktive i det lokale krisesenteret. Sin svaksynte tante og hennes mann. Og Trines datter fra et tidligere forhold. Terje føler stemningen med det samme. Den er ikke påfallende imøtekommende. Han får et øyeblikks fornemmelse av bakholdsangrep. Han tenker “fy faen” for seg selv, men lar det ikke komme ut. Lar det ikke vises utenpå. “Bevar fatningen nå Terje, rolig nå“, biter den indre stemmen hans langt der inne, usynlig for omverdenen.
De er alle informert av Trine om saken. Hvordan Terje skaper ufred i hennes hjem. Utidig press og trusler om videre rettssak og så videre. Om hvilken tyrann han hadde vært mot henne. Hans alkoholforbruk og ville fester med fotballgutta. At han hadde banket og slått og brukt henne som madrass og dørmatte. Alle nikker de et gjenkjennende iskaldt smil imot ham idet han stusser i døråpningen, lett usikker på situasjonen. Det umulige opplegg for meningsfylt samvær som Britt har arrangert.
Han tenker: “Gå bort til Britt, løft opp junior og rop det ut til ham og hele verden, “Herregud hvor jeg har savnet deg…” Å nei, hennes øynes lett skjulte seier forteller ham at hun har suveren kontroll. “På mine premisser“, smiler hun lydløst mot Terje og har andre planer.
Terje blir stående et øyeblikk. Alene, usikker i alles påsyn. Den larmende stillheten rundt lilla porselen gjør ham et øyeblikk desperat. Han kjenner en begynnende skjelving i knærne. Tankene hans løper. “Flykte? Rolig nå Terje, rolig. Bit tennene sammen igjen, ikke gi deg. Trygge og rolige omgivelser, sa retten.“
Britt reiser seg og triumferer inn på kjøkkenet. Hun kommer tilbake med junior og en bit sjokolade. Hun setter junior fra seg midt på ute på stuegulvet sammen med sjokolade, leker og kosedyr.
– Her skal du få av mamma, sier hun og unnviker fra arenaen.
“Værsågod, samværsrett til deg, Terje…” I et kort øyekast liksom smiler Britt mot ham. Terje setter seg ned på gulvet av støvete grå linoleum og utøver samværsrett i konkurranse med kosedyr og sjokolade.
Han tar imot to lubne utstrakte barnearmer som byr ham sjokolade idet verden omkring dem forsvinner. Et par kvadratmeter grå linoleum med vanlig samværsrett er alt han sanser. Bare noen stakkars få sekunder. Terje aner dypt der inne i to barneøyne blå, en stille undring og glede han kjenner fra tidligere.
“Du kjenner meg igjen, du kjenner meg igjen“, roper det lydløst inni Terje før juniors oppmerksomhet er tilbake på sjokolade og kosedyr. Terje skriker lydløst mot sin sønn, “for faen jeg er din far“. Men redselen for å miste fatningen kveler skriket. “Bevar roen, ro deg ned“, hvisker hans egen stemme igjen inni ham. Så Terje leker videre med sin sønn der ute på grå linoleum.
– Litt mer kaffe, tante?, spør Britt. Aldeles ubesværet skjenker hun sine nærmeste. Alle tilstede og diskret mønstrende dette håpløse forsøk på vanlig samværsrett i trygge og rolige omgivelser. “Til beste for barnet”, slik retten sa.
Terje fanger juniors oppmerksomhet igjen. Kontakten gjenopprettes. Junior kjenner ham igjen og smiler uten ord til sin far. Terje opplever en utrolig glede. Men også en stikkende smerte samtidig, som i et åpent sår. “Hvorfor gjør gleden så inni helvete vondt”, undres han inni seg.
Alle tilstede ser nå på far og sønn og deres samværsrett der ute på stuegolvets grå linoleum som den selvfølgeligste ting i verden. Vanlig samværsrett. Uproblematisk. “Vilje til samarbeid,Terje, prioriter barnet nå, legg bort dine følelser, vær voksen nå Terje, det er du som er mann…“, tenker Terje.
Junior kravler opp i fanget til sin far, leken blir fort lett og hjertelig. Da reiser mor seg. Brått og bestemt går Britt bort til dem. Hun griper kosedyr, leker og sjokolade. Flytter alt bort til det ene hjørnet i stua ved siden av sin tante. Nærmere familien og lilla porselen. Junior snur seg og stabber ustøtt etter mor. Som om gutten vil si “Mamma, ikke ta lekene mine“. Før han setter seg igjen og fortsetter sin lek med kosedyr alene på gulvet der borte i kroken mellom mormor og morfar og den svaksynte tanta.
Det er umulig for Terje å flytte etter, umulig å fortsette leken. Han sitter igjen ensomt alene der ute på havet av grå linoleum. Alene og i knestående. Foran Britts familie og slektninger, foruten søstrene, krisesenterets to lilla aktivister.
Terje reiser seg og går uten ord. Han biter sammen igjen og innser at han er fullstendig sjanseløs og alene. Aldeles uten mulighet til å stå imot slik kynisk arrangert vanlig samværsrett.
“I trygge og rolige omgivelser”.
Barne og Familiedepartementet argumenterer ofte med at foreldrene, de kom til enighet, med hensyn til omsorg og samværsrett.
– De fleste, kanskje 80 prosent av alle foreldre, kom til enighet, sier damene i departementet.
Terje er kanskje en av disse fedre som “kom til enighet” med barnets mor.