En junidag i 1997 setter en mann kursen mot Bjørnevatn i Finnmark. I bilen ligger en kanne bensin. Bak ham ligger år med savn, tvil og en kamp for å få vite om han faktisk er far. Foran ham ligger en handling han tror skal bli den siste. Men ved en rasteplass i Finland skjer vendepunktet.

MannsForum publiserer her kapittel 2 fra den kommende boka Vendepunktet av Geir Furuseth og Sverre Hugo Rokstad. Kapittelet er en personlig beretning om fortvilelse, savn og kampen for å få avklart et farskap – og om øyeblikket da en planlagt siste reise i stedet ble starten på en kamp for å endre loven.

****************************

Vendepunktet

Av Sverre Hugo Rokstad og Geir Furuseth.

Lørdag 14. juni 1997.

Det var lyst.

Jeg så den blå himmelen, sola over den svarte asfalten, og trærne som for forbi som en grønn tunnel. Likevel var alt mørkt.

Jeg følte meg vektløs, men klamret meg til rattet med begge hender. Høyrefoten pumpet på gasspedalen, men hjernen min var helt alene. Brummingen fra V-sekseren lukket meg inne, som om jeg satt i en rakett.

Målet var bestemt. Åtti mil gjennom ødemarken. Målet var Bjørnevatn i Finnmark.

Jeg ville ha hevn. Derfor hadde jeg lagt ut på det som der og da sto for meg som min siste reise.

Tankene gikk i spinn. Jeg visste ikke om jeg var far eller ikke. Hadde jeg en datter, eller hadde jeg ikke? Ingen kunne – eller ville – gi meg svaret. Gårsdagens opplevelse i banken forsterket følelsen av å bli snytt for sannheten. Mitt rutinemessige fredagsbesøk for å ta ut kontanter hadde sendt meg over kanten for hva jeg kunne tåle.

Ja, det var fredag den 13., men jeg var totalt uforberedt på ydmykelsen ved å måtte gå tomhendt ut av banken fordi namsmannen hadde tatt beslag i alt jeg hadde på konto.

Ydmykelsen, på toppen av savnet og sorgen jeg hadde kjent på i flere år, gjorde ulmebrannen til et ukontrollert og rødglødende raseri. Meningen med livet ble overskygget av den følelsesmessige røykleggingen jeg hadde blitt utsatt for.

Det lille nøstet som kom til verden en vinterdag tretten år tidligere, hadde jeg knapt sett. Samvær hadde jeg ikke hatt. Klemmer hadde jeg aldri fått.

Det eneste som var sikkert, var at ingen brydde seg det minste om at «Ann Karin» ikke kjente sin far, og at ingen brydde seg om at jeg ikke fikk se datteren jeg ikke visste om jeg var far til.

Vel, Gunnlaug gjorde jo det, men jeg skjøv tankene på henne vekk like raskt som jeg manøvrerte meg gjennom Nordkjosbotn. Både bil og hjerne gikk på automat.

– Æ e gravid!

Ordene sto klarere enn omstendighetene rundt. Vi var unge og lystne, men selv om jeg hadde fått et smykke av henne den første kvelden, og selv om jeg i mitt stille sinn håpet at Anne var den jeg kunne «være i lag med», ble det aldri noe fast forhold. Hun hadde to barn fra før, og som ung næringsdrivende var jeg minst like opptatt av nyansettelser og utvidelser som av fremtidige koneemner.

På nytt summet jordmoras ord gjennom hodet mitt: «Du er blitt far til ei lita jente!» «Skriv under her!»

Ordene gikk i loop mens jeg svingte videre mot Bjørnevatn.

Hvorfor i helvete hadde jeg skrevet under?!

Spørsmålet summet i ørene mens bølger av sorg og skam reiste seg som snøfonner mot alle som sto meg nær. Jeg var så langt fra en stolt far. Var jeg en dårlig far – eller var jeg kanskje ikke far i det hele tatt? Resignert tråkket jeg på gassen. Nå fikk det være nok. Jeg orket ikke mer.

Grensestasjonen i Kilpisjärvi og fartsdumpene dro meg tilbake til jorden i det halve minuttet det tok å kjøre sakte over den norsk-finske grensen. Det slo meg ikke da, at jeg selv hadde krysset indre grenser. Ikke bare én, men mange.

Om det var solstrålenes lek i vannspeilet ved riksvei 887 som fikk tankene til å fly tilbake til min datters julebrev i 1992, vet jeg ikke, men det dukket plutselig opp for mitt indre øye.

Bildet fadet vekk i den svarte asfalten som holdt meg på bakken. Tvilen som hadde forvandlet mine halvtinte snøfonner til store, svarte steinblokker, vellet frem igjen og skygget for barnefargene jeg så gjerne skulle sett flere av.

– Er du sikker på at det er du som er faren..?

Jeg ga aldri faen i mitt barn, slik mange menn ble beskyldt for på den tiden. Tvert imot: Jeg kjempet for å se datteren jeg kanskje ikke engang var far til, og jeg kjempet for å få vite sannheten. Det var en kamp også for barnet, som ikke fikk vite hvem faren hennes var. Moren og loven nektet oss denne sannheten, men jeg ville ikke gi meg. Det handlet ikke om penger. Jeg hadde råd til barnebidraget. Men hvorfor skulle jeg ikke få vite om det var mitt barn?

Hjemme hadde jeg latt som ingenting. I postkassa fant jeg Namsmannens brev som forklarte ydmykelsen i banken tidligere på dagen. De skulle ha barnebidragene jeg hadde holdt tilbake for å forsøke å presse frem et svar på om jeg var barnefar eller ikke.

Gunnlaug fikk ikke vite noe. Rolig hadde jeg gått inn døra hjemme. Jeg ropte mitt vanlige «heia vennen» opp til Gunnlaug som var i full gang med middagslaging på kjøkkenet i andre.

Selv svingte jeg, også som vanlig, inn på hjemmekontoret i første etasje. Kald av sinne skrev jeg et kort brev til Innkrevingssentralen.

Jeg la brevet i en konvolutt, satte på frimerke og uten å si et ord om hva som hadde skjedd til Gunnlaug, meldte jeg meg til fredagskveld i stua.

Jeg sovnet foran fjernsynet den natta, men lørdagsmorgenen tedde jeg meg som om det var en vanlig lørdagsmorgen. Jeg tok en kjapp kopp kaffe og ei brødskive før jeg gikk i garasjen og hentet meg en halvfull 20-liters jerrykanne med bensin. Med den i bilen var jeg fast bestemt på å la verden få lide for urettferdigheten jeg var utsatt for. Min egen følelsesbrann skulle omsettes i ekte flammer.

Gunnlaug var vant til at jeg ofte jobbet på lørdager og hadde ingen anelse om hva jeg var på vei til. Jeg postet brevet til Namsmannen på Jekta, så satte jeg kursen mot nord og øst. Målet var Bjørnevatn og Trygdeetatens Innkrevingssentral, kjent som «Torpedosentralen» blant mange fedre som hadde fått dem i hæla. Nå skulle de få se hvilke branner de hadde vært med å nøre opp under.

Sinnet fikk meg til å tråkke gasspedalen i bånn. Speedometernåla krøp opp mot 200. Om det var farten, tankene eller fortvilelsen som plutselig fikk meg til å føle meg helt utkjørt, vet jeg ikke, men jeg løftet foten av gasspedalen og trillet rolig inn på en rasteplass ved et av Finlands mange vakre innsjøer.

Jeg kom meg ut av bilen og famlet etter tobakken. Stivbent stavret jeg meg bort til benken og bordet ved vannkanten. Jeg registrerte noen vak på vannet, men stillheten var overveldende.

Som på autopilot i vektløs tilstand rullet jeg meg en røyk. Mekanisk skrudde jeg korken av plast-colaen og drakk. Colaen var fortsatt kald. Det var jeg også. Solskinnet og fuglekvitteret rørte meg ikke.

En mygg stakk meg i panna.

Som i en døs løftet jeg hånden for å vifte den vekk. Da hånden sank ned på bordet igjen, var det blod på håndbaken. Mitt blod.

Mitt blod? Jeg skuttet meg.

Hva var det jeg var på vei til? Hva i helvete skulle jeg gjøre i Bjørnevatn? Hvilket helvete kunne jeg få til med en kanne bensin?

Tenne på meg sjøl og bli martyr?

Bilder av meg selv i brann på en trapp øst i Finnmark raste gjennom hodet.

Skulle det bli slik jeg skulle bli minnet? Skulle det være slik jeg etterlot Gunnlaug og dattera jeg ikke visste om jeg var far til, men som jeg likevel savnet så sårt?

Nye mygg fant meg. De stakk, men jeg rørte dem ikke.

Hva var vel disse myggstikkene mot den smerten jeg – i desperasjon – hadde tenkt å påføre meg selv og mine nærmeste..?

Hvem kunne ha noen nytte av at jeg, en far uten barn, tok livet mitt fordi jeg ikke fikk være sammen med barnet jeg så gjerne skulle ha fått lov til å være far til?

Hvem ville bry seg om det? Staten?

Det var ikke lyset som gikk opp for meg. Det var virkeligheten. Virkeligheten jeg hadde vært på vei til å forlate.

Steike, så dum jeg var.

Jeg kastet sigarettstumpen i vannet og hørte et lite fres. Vannet lå speilblankt foran meg. En gjøk gol langt borte.

Colaen sto igjen på bordet da jeg satte meg i bilen og vred om tenningsnøkkelen. Den sto i, og det skulle jeg jaggu gjøre også. Ikke faen om jeg ville være så dum at jeg tok mitt eget liv. Jeg tok en 180-graders sving og ga full gass hjemover.

Livet lå atter foran meg.

På hjemveien tok både bilen og tankene mine det litt mer med ro. Trygg på at jeg ikke ville, ikke skulle gi opp, gikk jeg igjennom alt jeg hadde gjort, alt jeg hadde prøvd for å få vite sannheten. Hadde jeg en datter, eller hadde jeg ikke?

Med loven i hånd hadde mor nektet meg det som kunne ha fjernet all tvil, en DNA-test.

En ting var hva det gjorde med meg, men forsto mor, lovgiverne og byråkratene som var satt til å håndheve loven hvilken smerte og skade de samtidig påførte barnet de alltid påberopte seg at de ville beskytte? Jeg trodde det ikke den gang, og jeg tror det enda mindre i dag.

Raseriet var ikke borte, men i stedet for å ende i en rødglødende ildmørje på Bjørnevatn, hadde jeg klart å snu det til å vende utover, oppover. Bensinkanna fikk bli i bilen, jeg hadde bestemt meg.

Loven måtte endres, det var ingen annen vei å oppnå sannheten på.

****************************

• Sverre Hugo Rokstad er mannen som med bakgrunn i sin egen sak den 22.12.02 fikk et samstemmig storting med seg på å endre Barnelovens § 6, slik at menn som mente seg feildømt som far, eller som mente de var far til et barn som blant annet på grunn av Pater Est-regelen (prinsippet) ikke visste om sin biologiske far.
• Ti år senere vedtok, i juni 2013 vedtok et søvnig Storting – altså rett før Soria Moria-regjeringen under Jens Stoltenberg tapte Stortingsvalget – å tilbakeføre denne paragrafen til slik den var før Sverre Hugo Rokstad endret den. Igjen måtte han trå til for å vekke opp Stortinget, og fra den 1.1.2016 ble loven endret for andre gang. Ikke rart eksperter på Barneloven omtaler § 6 som “Lex Rokstad” (Rokstads lov).
• Med bakgrunn i sine egne erfaringer startet han firmaet DNA-Test Norge i november 2001. Firmaet er fortsatt i drift, og det har uten tvil hjulpet tusener av nordmenn med å finne frem til sine biologiske fedre eller arvinger. Også kvinner benytter seg av selskapets tjenester. Sverre Hugo er en likestilt mann, som ikke har latt seg avspise med slagord.