Dagens likestillingsdebatt bygges på manipulert forskning – dette viser Hans Bonde i sin nye debattbok
Boken “Vi vil have vores fair andel! På vej mod fifty-fifty-kulturen” av Hans Bonde, medvirket Torstein Skov. Gyldendal 2020. Danmark.
Bokanmeldelse av Vemund Vennestrøm
* Jeg har valgt å oversette sitater i boken fra dansk til norsk.
Dagens likestillingsdebatt bygger på ideologisk motivert pseudoforskning, tilbakeviste myter, ikke-dokumenterte teorier, og en stor produksjon av rapporter og data som ikke er vitenskapelig fundamentert.
Alvorlige påstander fra forfatteren Hans Bonde? Ja visst!
Men så fyller Bonde også 350 sider av boken med et oppkom av historier, statistikk, forskning, og resonnementer for å bevise sine påstander. “Vi vil have vores fair andel” er en bok som ser bak tallene og faktisk beviser det mange påstår: At likestillingsdebatten mates med feil tall og statistikk – for å tjene en ideologisk agenda.
Sammen med Torstein Skov går Bonde gjennom kjønnsforskeres tallgrunnlag, og kan ofte dokumentere at tallene beviser det motsatte av kjønnsforskernes egne konklusjoner. “Cherry-picking” av statistikk og pseudoforskning, sier Bonde, og viser til et bredt spekter av teknikker og manipulasjoner som brukes for å fortelle den historien man ønsker.
Selv om boken handler om Danmark beskriver den samfunnsendringer som foregår bredt i hele Vest-Europa i dag, og henter også eksempler fra både Norge og Sverige. Sammenlagt er den en tettpakket myteknuser av en faktabok, og bidrar med vitenskapelig baserte samfunnsanalyser som likestillingsdebatten umulig kan navigere utenom. Bonde etterlyser i boken en diskusjon rundt faktagrunnlaget sitt, og vi kan jo håpe med han, for etter sin forrige bok ble han kun møtt med forsøk på latterliggjøring og personangrep.
Kvinner blir på bred front løftet frem og menn dyttes bakerst i køen. Det er konsekvensen av fifty-fifty kulturen slik den gjennomføres i dag, og det basert på feministiske teorier som ikke er dokumenterte og langt på vei kan motbevises. Samfunnet favoriserer systematisk kvinner på feil grunnlag, mener Bonde. Og det er visst ingen andre som ønsker å diskutere at dette har negative konsekvenser.
Alle etablerte sannheter har godt av å bli utfordret, særlig om de tjener et ideologisk motiv, og i boken: “Vi vil have vores fair andel” blir de utfordret til gangs.
Hans Bonde er Professor dr. phil. ved Københavns Universitet og en pioner innen dansk og internasjonal maskulinitetsforskning. Han er en sentral debattør innen likestillingsområdet og forfatter av en rekke bøker. I 2013 fikk Bonde likestillingsdebatten til å eksplodere i Danmark med sin bok: “Fordi du fortjener det”.
Er fifty-fifty rettferdig?
Fifty-fifty ideologien definerer kjønnsbalanse som 50% kvinner i alle prestisjefylte områder i samfunnet.
“Det er bokens tese, at danske kvinner nøkternt sett i det offentlige liv behandles fair, og det er derfor ingen grunn til særregler og slettes ikke av den ulovlige typen”, presiserer Bonde.
Med dette som utgangspunkt undersøker Bonde hvordan kvinner i dag favoriseres innen forskning, kunst, film, musikk, ledelse og politikk. Fifty-fifty og “millimeter rettferdighet” betyr i praksis at vi en lang periode løfter frem kvinner ved å sette menn bakerst i køen. Problemet er at de menn som var privilegerte før i tiden, ikke er de samme som i dag må stille seg bakerst, og de kvinner som nå løftes frem, er ikke de samme kvinnene som tidligere ble forbigått. Man kan ikke rette opp feil ved å lage nye.
Likestillingsloven er klar på at det er ulovlig å øremerke et program for et spesifikt kjønn. Men boken er proppet full med eksempler på hvordan loven kreativt omgås, eller direkte brytes for å løfte frem bare kvinner, og boken identifiserer mange av dagens favoriseringsteknikker.
Det er et paradoks at de likestillingslover som i sin tid ble opprettet for å beskytte kvinner mot diskriminering, nå i praksis er menns vern for likestilling, skriver bonde.
Kvinner utsettes ikke for ubevisst diskriminering
Bonde beskriver hvordan forskningen og samfunnet generelt er gjennomsyret av forestillingen om at kvinner blir utsatt for ubevisst diskriminering, altså en ubevisst og negativ bias mot kvinner i form av fordommer, barrierer og krenkelser, bare fordi de er kvinner.
En av hovedtemaene i boka er hvordan Torstein Skov har tatt en systematisk gjennomgang av rapportene om ubevisst bias; og funnet at det ikke finnes noe forskningsmessig grunnlag for å påstå at ubevisst diskriminering er grunnen til kvinners underrepresentasjoner i samfunnet.
Et interessant innlegg i den norske debatten fikk vi av Arnfinn H. Midtbøen og Henning Finseraas som i sine undersøkelser dokumenterte at det ikke er en negativ bias mot kvinnelige søkere.
Det er over alt i det offentlige innført særlovgivning og særprosedyrer som kun har til hensikt å løfte kvinner opp og frem. Kvinner særbehandles i stor skala – basert på en helt udokumentert teori.
“Mange av samtidens likestillingsdebatter foregår i ekkokammer hvor man tillater seg å manipulere evidens «for den gode sak», og forsterker hverandres svakt fundamenterte synspunkter og budskap til en udiskutabel form for sannhet” hevder Bonde, og sier at det systematisk fremføres ugyldige argumenter og presenteres fordreide forskningsresultater.
“Det er påfallende at årtier med forskning i disse saker kun kan fremvise svakt underbygde hypoteser til å forklare de statistiske forskjeller mellom menn og kvinner”, skriver Bonde videre.
I boken dokumenterer han mange av måtene det jukses på:
- Cherry picking – Det velges bare undersøkelser som bekrefter det man ønsker å bevise
- Det skapes en illusjon om at det finnes mer data enn det faktisk gjør. Stadig flere mennesker siterer hverandre, men alle siterer til sist tilbake til de samme få originalarbeider
- Det skapes historier som er direkte motstridende med konklusjonen i artikkelen det refereres til
“Det er få uhildede undersøkelser innen dette feltet, siden forskere uten kjønnspolitisk bakgrunn normalt holder seg vekk fra feltet, og de få som har prøvd siteres stort sett aldri“, skriver Bonde.
Den samlede mengde feil og gale fremstillinger er så stor at det ligner en strategi, en strategi som får vitenskapelige rapporter og publikasjoner til å fremstå som propaganda, forkledd som vitenskap. Som igjen bakkes opp av sterke interesser, skriver han videre.
Bonde forteller i boken at de fagstatistikere han kontaktet ikke engang ville røre tema med ildtang, for, som de sa – hvis de overhodet svarte: “Hvis det er noe, som kan ødelegge din karriere, er det, at du som mannlig forsker beveger deg inn på det kjønnspolitiske minefelt”. Heldigvis for boken møtte Bonde Torstein Skov, som var på vei mot pensjon, og ikke kunne få ødelagt annet enn sitt ettermæle.
Øker fortjenesten med kvinner i styret?
Forestillingen om at kvinner i styret forbedrer lønnsomheten i bedrifter fikk fart i 2004 med den internasjonale kvinnepolitiske interesseorganisasjonen Catalyst rapport. Deres sammenligning av et par hundre større amerikanske firmaer viste 35% større fortjeneste med flere kvinner i styret. Men Bonde viser at Catalyst ikke skiller mellom årsak og virkning, hva kom først, høna eller egget? De firmaene som er flinkest til å lese samfunnet tjener mest penger, og “kvinner i styret” er den politiske vinden, er en mer nøktern forklaring.
“Jo bedre kjønnsfordeling, jo bedre fungerer organisasjonen” er dessverre en påstand uten forskningsmessig belegg, sier han videre. For en leder er så enormt mye mer enn sitt kjønn: Personlighet, erfaring, utdannelse og talent betyr selvfølgelig mer.
Forestillinger om at kvinner utgjør en “intelligensreserve”, som “rommer nye og annerledes perspektiver”, og at kvinner bærer en “refleksiv kultur” er løse teorier som aldri blir etterprøvd i virkeligheten. Catalyst er heller ikke et vitenskapelig tidsskrift, og slike rapporter forfattes stort sett alltid av ideologisk motiverte organisasjoner kun bestående av kvinner. Verdien av “diversitet” ser visst ikke ut til å gjelde de som utvikler rapportene, kommenterer Bonde vittig.
“Det produseres den ene undersøkelsen etter den andre som ser ut til å dokumentere at kvinner i styret genererer profitt, og rapportene blir senere behandlet som rene sannheten selv. Det er vanskelig å se for seg at økonomiutdannede forskere produserer fullstendig ideologisk motivert forskning. Men de er dessverre pseudovitenskapelig, det finnes ikke evidens for rapportenes konklusjoner“, sier Bonde.
Patriarkatet, eller en interessekamp mellom kvinner?
I den feministiske diskusjonen fremstilles det en kjønnskamp hvor mannssamfunnet utgjør en barriere for kvinner. Men ifølge Bonde foregår dragkampen først og fremst mellom feminister på den ene siden, som mener frigjøring er å gjøre karriere som menn, og kvinner på den andre siden, som ønsker et liv med lange fødselspermisjoner, og retten til selv å bestemme hva som gir livet mening.
Kjønn og lønn
I 2008 nedsatte den danske regjeringen lønnskommisjonen som slo tydelig fast at den store lønnsforskjellen mellom kvinner og menn hovedsakelig skyldes kvinnenes forkjærlighet for fleksible jobber, lange fødselspermisjoner, omsorgs- og sykedager, og tidlig pensjon. Analysen viste veldig klart at kvinner arbeider færre timer enn menn i løpet av et yrkesliv.
Henrik Kleven, professor på Prinston university i USA, har sammen med to kollegaer publisert en omfattende analyse av de økonomiske konsekvensene av å få barn i Danmark. Deres analyser viser at nesten all lønnsetterslep som kvinner opplever forklares med det å få barn, og at menn og kvinner har lik lønn til første barn, med andre ord det finnes ingen «ubevisst bias» eller diskriminering.
Forestillingen om “Glasstaket” finnes det heller ingen vitenskapelig dokumentasjon for, sier Bonde videre.
En ny beskyttelseskultur er i fremmarsj
Hvor feminisme tidligere handlet om likestilling og klassetenkning, handler det i dag om kvinners særstilling, påpeker Bonde. 1900-tallet har overaskende mange likhetstrekk med nåtiden, argumenterer han, og et antikvarisk kvinnesyn lever i dag videre i nye klær. Vi er på vei inn i en ny beskyttelseskultur for kvinner, og der 1900-tallet handlet om beskyttelse av borgerskapets fruer, er vår tids “Kvinner, karriere og ledelse” også en klar elitepolitikk.
“De to kjønn er ikke dømt til evig motsetningsforhold. Men vil hverandre i regelen grunnleggende det beste”, skriver Bonde avslutningsvis.
“Vi vil have vores fair andel” er en kunnskapssterk og veldokumentert faktabok, en myteknuser som setter den ideologiske debatten under lupen, og er nådeløs med juks og manipulering. Tidvise gøyale innstikk som; “På bakgrunn av en klage fra undertegnede“, står som vitnesbyrd om mennesket og forfatteren Hans Bonde: Sannsynligvis et irriterende hår i suppa for samtidens kvinnefavoriserende likestillingstenkning. En person helt i opposisjon mot tidsånden, og knapt med en meningsfelle som våger å stå ved hans side. Hans Bonde er herlig politisk ukorrekthet og ser aldri ut til å bli lei av å blåse mot vinden. Det mest irriterende for mange – må være at han er så dyktig til å bevise at han faktisk har rett.
“Jeg vil heller si det riktige på feil tidspunkt, enn å si det som er feil på riktig tidspunkt.”
Jeg vet ingen som lever så opp til sitt eget motto som Hans Bonde gjør i denne boken.
Hans Bonde:
“Den samme sang er sunget på stort sett alle de offisielle møter om kjønn jeg har deltatt i, og som mest av alt minner om vekkelsesmøter, hvor alle de tilstedeværende bekrefter hverandre i oppfattelsen av kvinner som evig krenket, og hvor de få inviterte menn forventes å piske seg selv til blods – og ofte gjør det i all offentlighet”.