Av Ivar Bu Larssen
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Drapet på britiske Sarah Everard i begynnelsen av mars, har satt vold mot kvinner på dagsordenen. Til tross for Korona-pandemien, har drapet ført til store demonstrasjoner i Storbritannia, og debatt omkring hvordan samfunnet kan forhindre lignende hendelser.
Det er forståelig at slike saker vekker sinne blant kvinner som lever med frykten for å gå alene hjem etter en kveld på byen. Samtidig har ikke alle reaksjonene på drapet har vært like adekvate. Baronesse (!) Jenny Jones of Moulescoomb i det britiske overhuset, gikk så langt som å foreslå et generelt portforbud for menn etter kl. 18.
I ettertid har hun innrømmet at forslaget ikke var ment helt alvorlig, og at hun først og fremst ville fokusere på hvordan trusselen for å bli utsatt for vold preger kvinners liv. “I just don’t think that men understand the pressure that women are under.”
Selv om det ikke var ment alvorlig, vitner baronessens uttalelse om hvordan en del retter sitt sinne og sin frustrasjon mot menn generelt i forlengelsen av slike saker. Det synes å finnes en uvilje mot å erkjenne at det er ytterst få menn som begår grove seksuelle overgrep mot kvinner.
En slik holdning viser også en kommentar i avisa Vårt Land, der religionsredaktør Elise Kruse skriver at vi istedenfor å snakke om vold mot kvinner må begynne å snakke om voldelige menn.
Hvor hun har det fra at vi ikke allerede snakker om voldelige menn er ikke godt å vite. De siste årene har det blitt rettet mye oppmerksomhet mot menns vold mot kvinner. Begrep som “toxic masculinity” har etablert seg i samfunnsdebatten, og en må ha bodd under en stein for å ikke ha fått få med seg #metoo, som nettopp handler om menns grenseoverskridende atferd mot kvinner.
I innlegget vises det til at 90 000 kvinner blir drept hvert år på verdensbasis, men det nevnes beleilig nok ikke at det store flertallet (rundt 80%) av dem som drepes totalt sett er menn. Videre trekker Kruse frem at hele 97 prosent av kvinner, dvs. kvinner i Storbritannia mellom 18 og 24 år ifølge en spørreundersøkelse utført av UN Women, har opplevd seksuell trakassering.
At 97% sier at de har opplevd seksuell trakassering er oppsiktsvekkende, men et så høyt tall kan også indikere en uklar begrepsbruk. Slike spørreundersøkelser er notorisk upresise, ved at alt fra uønsket seksuell oppmerksomhet (som er høyst subjektiv) til grov seksuell trakassering, regnes sammen. Tallene er alvorlige, men det kan ikke trekkes en linje fra klønete uttrykk for seksuell interesse (som kan falle inn under kategorien “uønsket seksuell oppmerksomhet”) til grov seksuell trakassering og videre til voldtekt og drap.
Emneknagger som #notallmenn, fra menn som ikke aksepterer at menn generelt stilles til ansvar for seksuell vold mot kvinner, er ifølge Kruse både absurd og provoserende.
“Ikke bare underminerer de den opprinnelige problemstillingen, det er også et uttrykk for ignoranse og urovekkende mangel på empati.”
Slik viser hun selv en fundamentalt mangel på forståelse for at de fleste menn ikke vil assosieres med seksuell trakassering og voldtekt. Det står også i motsetning til hvordan enhver negativ generalisering om kvinner slås hardt ned på. Det hadde vært interessant å høre reaksjonene hvis en mann hadde foreslått at alle kvinner burde få portforbud etter kl. 18.
Som et bevis på at vi har langt igjen når det gjelder menns negative holdninger mot kvinner trekker Kruse frem debatten om kvinnelige prester som dukket opp igjen i fjor. Hun unngår å nevne at det finnes ytterst få som i dag er negativt innstilt til kvinnelige prester. Det er også oppsiktsvekkende å sette motstand mot kvinnelige prester i en kontekst der det handler om voldtekt og drap. Implikasjonen synes å være er at det finnes en glideskala der en på den ene siden har motstand mot kvinnelige prester og stereotypiske oppfatninger om kvinner, som gradvis glir over i seksuell trakassering og til slutt ender i voldtekt og drap.
Det er over femten år siden forfatteren Stig Larsson utgav en av de største boksuksessene i Norden med tittelen “Menn som hater kvinner.” I kriminalsjangeren og litteraturen generelt er “menns vold mot kvinner” et gjennomgangstema. Fokus på vold mot kvinner står heller ikke i motsetning til et fokus på de som utøver denne volden. Det er derfor noe uklart hvor Kruse har det fra at vi ikke snakker “om menn som voldtar, menn som hater kvinner, menn som diskriminerer og menn som utfører vold mot kvinner.” Det som derimot underkommuniseres er at også kvinner begår vold mot menn.
Regjeringen har startet et arbeid med en tiltaksplan mot vold i nære relasjoner, i tillegg har frivillige organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening og Amnesty International rettet oppmerksomheten på vold mot kvinner.
Hvis vi skal rette fokus mot menn som begår seksuelle overgrep mot kvinner kreves det et visst presisjonsnivå. Bare slik kan det iverksettes målrettede tiltak for å gjøre noe med problemet. Generelt holdningsskapende arbeid synes å ha liten effekt på voldtektsforbrytere.
Det kan synes som om Kruse mener at problemet er kulturelt betinget og at det ikke slås tilstrekkelig hardt nok ned på denne. I realiteten er at det knapt finnes noen forbrytelse som det er mer stigmatiserende å gjøre seg skyldig i vår del av verden. Det synes å være et universelt fenomen at seksualforbrytere straffes av sine medfanger i fengselet, og de færreste vil ha en voldtektsforbryter blant familie, venner eller kollegaer.
Vi vet også en del om hvem det er som begår grove seksualforbrytelser og overfallsvoldtekter. Men slik statistikk har lenge blitt holdt unna offentlighetens lys, av frykt for at det kan skape fordommer og rasisme. Det er nærmest utelukkende menn med ikke-vestlig bakgrunn som dømmes for overfallsvoldtekt. Dette nevner Kruse ikke, hun vet selvsagt at det fort kunne føre til rasismeanklager, da er det tryggere å rette pekefingeren mot menn generelt.
Spørsmålet er hvorfor det er mer legitimt å stille menn kollektiv til ansvar enn det er å gjøre det overfor andre grupper, som f.eks. innvandrere eller muslimer. Dette viser dobbelt- standarden i forhold til hva som aksepteres av generalisering ovenfor menn.
Innlegg som generaliserer omkring menn som overgripere, har liten effekt utover å ytterligere stigmatisere menn som er like lite representative for overgripere som kvinner generelt er for samværssabotasje overfor barn ved samlivsbrudd.
Det er heller ikke usannsynlig at det stadige negative fokuset på menn som gruppe, har en negativ effekt på unge menns selvbilde, noe som igjen kan bidra til fenomener som “incels” og “MGTOW” (Men Going Their Own Way). Hvis Kruse og Baronessen virkelig vil få gjort noe med problemet, kreves det mindre moralisering ovenfor menn generelt og et større presisjonsnivå i debatten om hvordan vi kan forebygge vold mot kvinner.