Voldsforskning og barnelov: Kjønnsasymmetri i Kildens forskningsformidling?

Bjørn Joachimsen

5 hours ago

To kvinner sitter i samtale på et kontor. Kvinnen til venstre har en notatbok i fanget.

Erfaringer fra et begrenset utvalg foreldre med selvrapportert vold i nære relasjoner ble brukt som argument mot delt daglig myndighet og nye regler om flytting med barn i debatten om likestilt foreldreskap. Skilte Kilden tydelig mellom påstått risiko og dokumenterte virkninger av regler som skal gjelde alle?

Kilden kjønnsforskning presenterte i mai 2025 flere forskeres advarsler mot regjeringens forslag til ny barnelov. Vold og kontroll etter samlivsbrudd sto sentralt. Men hvor langt rekker forskningen bak advarslene? Hvorfor spurte ikke Kilden hvor omfattende volden er i de foreldretvistene forskerne viste til? Og hvorfor ble den tydeligste kritikken av forskningsgrunnlaget overlatt til en organisasjonsleder, fremfor også å bli prøvd mot forskere med andre faglige vurderinger?

Da regjeringen la frem forslaget til ny barnelov 10. april 2025, utløste det betydelig debatt. I artikkelen «Forskere er kritiske til ny barnelov», publisert 8. mai, intervjuet Kilden flere forskere og fagpersoner som advarte mot at hensynet til likestilt foreldreskap kunne gå på bekostning av barns trygghet. Margunn Bjørnholt, professor ved VID vitenskapelige høgskole og forsker på vold i nære relasjoner, var en sentral kilde. Hun mente at forslagene kunne gjøre det lettere for en voldsutøvende forelder å videreføre kontrollen etter et samlivsbrudd.

Dette er en alvorlig og relevant innvending. Vold, trusler og tvangskontroll kan gjøre ordinært foreldresamarbeid umulig og farlig. Lovgiver må ta slike forhold på alvor. Men det er forskjell på å dokumentere et risikoscenario og å dokumentere at en bestemt lovregel vil føre til en bestemt utvikling. Det skillet blir ikke konsekvent undersøkt i Kildens fremstilling.

Hvor omfattende er volden? Spørsmålet som uteblir

Bjørnholt uttaler at det er vold eller overgrep i «en betydelig andel» av sakene der foreldrene ikke blir enige. Formuleringen kan gi inntrykk av at omfanget er godt kartlagt. Likevel oppgir Kildens artikkel verken prosentandel, antall saker eller en identifiserbar undersøkelse som dokumenterer størrelsen på denne andelen. Heller ikke stiller redaksjonen noe synlig oppfølgingsspørsmål om hvilket materiale Bjørnholt bygger på.

Det er en vesentlig svakhet ved etterprøvingen. Hvilke saker gjelder påstanden? Alle foreldre som er uenige om barnas bosted og samvær, saker som kommer til familievernet, eller den mindre gruppen som ender i domstolene? Bygger tallgrunnlaget på partenes egne opplysninger, registrerte bekymringer eller forhold undersøkt ved hjelp av andre kilder? Forskjellene har betydning for hva man kan slutte om lovens generelle regler. Samtidig må fravær av uavhengig dokumentasjon ikke forveksles med bevis for at vold ikke har funnet sted.

Spørsmålet om omfang avgjør heller ikke alene hvilke beskyttelsesregler loven trenger. Selv relativt sjeldne, alvorlige hendelser kan kreve sterke rettslige sikkerhetsmekanismer. Men når en forsker bruker utbredelsen av vold som argument i en debatt om regler som skal gjelde et stort antall familier, bør en forskningsjournalist spørre hvor utbredelsen er dokumentert. Kilden gjør ikke dette i den publiserte artikkelen.

Hva viser forskningen – og hva viser den ikke?

Bjørnholt har bidratt med forskning om vold og kontroll etter samlivsbrudd. Studien «I skyggen av likestillingen – voldsutsatte mødre i Norge» fra 2021 bygger på kvalitative intervjuer med 16 mødre og gir innsikt i deres erfaringer med vold og møter med hjelpeapparatet. Slike studier kan avdekke mekanismer som ikke fanges opp i registerstatistikk, og kan være viktige for å identifisere situasjoner der lovgivningen gir utilstrekkelig beskyttelse.

Men et strategisk utvalg av voldsutsatte informanter kan ikke brukes til å anslå hvor stor andel av alle foreldretvister som omfatter vold. Det kan heller ikke alene fastslå hva som vil skje dersom bestemte bestemmelser om daglig myndighet endres. Dette er ikke en innvending mot kvalitativ forskning som sådan. Det er en påminnelse om at forskningens metode setter grenser for hvilke konklusjoner den kan bære.

Kilden gjengir også FHI-forsker Tonje Holt, som peker på at ingen bestemt bostedsordning generelt er best for barn, og at familieforholdene og konfliktnivået har stor betydning. Hennes nyanseringer er viktige. Men artikkelen bruker i liten grad denne usikkerheten til å prøve de mer bestemte påstandene om hvordan lovforslaget vil virke. Forskning om delt fysisk bosted, forskning om konfliktnivå og forskning om juridisk beslutningsmyndighet gjelder dessuten ikke nødvendigvis samme forhold. De kan ikke uten videre brukes om hverandre.

Et «flytteforbud» – og hensynet til barnets familierelasjoner

Bjørnholt omtaler regjeringens forslag om samtykke ved flytting med barnet som et «flytteforbud». Hun advarer om at en slik ordning kan begrense handlingsrommet for voldsutsatte foreldre og gi den andre forelderen nye kontrollmuligheter. Det er en risiko som fortjener konkret undersøkelse.

Men karakteristikken «flytteforbud» gir ikke alene et fullstendig bilde av lovforslaget. Forslaget gjaldt hvem som skulle kunne bestemme at barnet flytter, ikke et absolutt forbud mot at en voksen flytter. Regjeringens proposisjon drøftet også avtaler mellom foreldrene, domstolsbehandling ved uenighet og beskyttelsesbehov i saker med vold og omsorgssvikt.

Det andre hovedhensynet i proposisjonen var barnets mulighet til å bevare kontakt med begge foreldre og øvrig familie. En flytting over store avstander kan gjøre samvær vesentlig vanskeligere og svekke etablerte relasjoner til søsken, besteforeldre og andre nærstående. Også dette er et barnerettslig spørsmål. Hvordan skal loven beskytte en forelder som trenger å komme seg bort fra vold og kontroll, samtidig som den hindrer at en annen forelder uten slik risiko mister vesentlig kontakt med barnet på grunn av en ensidig flytting?

Kildens artikkel undersøker ikke denne avveiningen i særlig dybde. Når Bjørnholts rettspolitiske karakteristikk gjengis, burde lovforslagets ordlyd, begrunnelse og mulige unntak vært en tydeligere del av den journalistiske kontrollen.

Motargumentene kommer – men fra hvem?

Kilden gir også plass til Are Saastad, daværende leder i Reform – ressurssenter for menn. Han argumenterer for mer likestilt foreldreskap og utfordrer forskningsgrunnlaget bak motstanden mot lovforslaget. Dermed ville det være uriktig å hevde at Kilden utelukket alle motforestillinger. Saastad får betydelig plass, og redaksjonen lar ham fremføre kritikk.

Samtidig fremhever Kilden at Saastad ikke er forsker, men leder i Reform – ressurssenter for menn. Bjørnholt introduseres gjennom sin professorstilling og forskningskompetanse. Den direkte kritikken av Bjørnholts forskningsgrunnlag kom dermed fra en organisasjonsleder, ikke fra en forsker med et annet faglig syn. Kilden forelegger deretter Saastads innvendinger for Bjørnholt. Hun får svare og avslutte artikkelen; Saastad kommer ikke til orde igjen etter svaret hennes.

Saastads egne forventninger om at mer delt myndighet vil redusere konflikter, fortjener samme krav til dokumentasjon som Bjørnholts advarsler. Men det journalistiske ansvaret for å undersøke begge påstandene kan ikke overlates til kildene selv. Det ligger hos redaksjonen.

Hvorfor ikke også en forsker med et annet syn?

Det fantes dokumentert faglig uenighet allerede før mai 2025. Eivind Meland, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, publiserte «Mangelfullt om delt bosted» og «Fortsatt mangelfullt om delt bosted» i Tidsskrift for Norsk psykologforening i juli 2023. I desember 2024 drøftet han forskningskvalitet og barnelovgivning i en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening. FHI-forskere svarte på Melands og en medforfatters kritikk i september 2024 og avviste at deres publikasjoner hadde argumentert mot delt bosted. Det var altså en offentlig, faglig diskusjon om tolkningen av kunnskapsgrunnlaget. Meland hadde samtidig et uttalt organisasjonsengasjement; han oppga selv medlemskap i Foreningen 2 Foreldre og Mannsforum i en fagdebatt i 2023. Slike tilknytninger er relevant kildeinformasjon.

Eivind Meland var ikke blant kildene i Kildens publiserte artikkel. Vi vet ikke om Kilden vurderte å kontakte ham eller andre forskere med tilsvarende synspunkter. Det er heller ikke gitt at hans tidligere innlegg direkte tilbakeviser Bjørnholts konkrete påstander. Men en forskningsredaksjon som undersøker en faglig og politisk omstridt lovendring, kunne med fordel latt den metodiske uenigheten komme tydeligere frem som uenighet mellom fagpersoner, ikke først og fremst som en motsetning mellom forskere og en organisasjon som representerer menns interesser.

Også fedres voldserfaringer finnes i forskningsmaterialet

I NKVTS-rapport 4/2024 er Margunn Bjørnholt og Nora Starheim Ruud forfattere av et kapittel om foreldresamarbeid og fortsettelsesvold etter samlivsbrudd. Delstudien bygger på kvalitative intervjuer med sju mødre og tre fedre som hadde vært i kontakt med krisesentre. Rapporten beskriver både voldserfaringer, bekymringer for barna og forskjeller mellom informantenes erfaringer. Forskerne understreker selv at funnene fra de ti intervjuene ikke kan generaliseres til alle foreldre i tilsvarende situasjoner.

Bjørnholt har også vist til et bredere forskningsgrunnlag i sin kritikk av lovforslaget. NKVTS-studien illustrerer likevel et metodisk spørsmål som Kilden ikke undersøker nærmere: Hvordan kan erfaringer fra selekterte grupper voldsutsatte foreldre inngå i vurderingen av generelle regler om foreldres beslutningsmyndighet, og hvilke andre undersøkelser dokumenterer de forventede konsekvensene av slike regler?

At en lovbestemmelse kan skape problemer for voldsutsatte foreldre, er et relevant argument i lovdebatten. Men en påvist risiko dokumenterer ikke uten videre bestemmelsens samlede virkninger, eller om risikoen kan håndteres gjennom særskilte beskyttelsesregler. De ti intervjuene kan ikke fremstilles som det eneste grunnlaget for Bjørnholts lovkritikk. Det avgjørende er om det samlede kunnskapsgrunnlaget støtter de lovpolitiske konklusjonene, og om Kilden gjør dette etterprøvbart for leserne.

Et annet spørsmål er hvilke erfaringer som synliggjøres. NKVTS-materialet viser at forskning om vold og kontroll etter samlivsbrudd også omfatter fedre. Kildens artikkel fra mai 2025 trekker ikke frem disse intervjuene. Det betyr ikke at alle forskningsartikler må dekke alle grupper likt, men når temaet er hvordan barneloven skal beskytte barn og foreldre, er det relevant å undersøke hvilke erfaringer som blir synlige i forskningsformidlingen.

Bjørnholts dobbeltrolle: Forsker og tidligere kvinnesaksleder

Margunn Bjørnholt var leder i Norsk Kvinnesaksforening fra 2013 til 2016 og hadde også en lederrolle i Norges kvinnelobby fra 2014 til 2016. Dette er dokumenterte, tidligere verv. De gjør ikke forskningen hennes mindre gyldig, og de er ikke direkte sammenlignbare med Saastads daværende stilling som leder i Reform. Men når en forsker uttaler seg om omstridt lovgivning, kan slike opplysninger bidra til å gjøre leseren kjent med forskerens bredere samfunnsengasjement.

Kilden opplyser Saastads organisatoriske rolle, men ikke Bjørnholts tidligere lederverv. Spørsmålet er ikke om forskere med politisk engasjement skal få uttale seg. Det skal de selvfølgelig. Spørsmålet er hvordan en forskningsredaksjon vurderer åpenhet om relevante roller, og om samme krav til kildekritikk brukes når forskere og organisasjonsrepresentanter fremmer påstander om hva forskningen tilsier.

En vedtatt lov – men fortsatt en aktuell debatt

Etter at Kilden publiserte sin artikkel, vedtok Stortinget den nye barneloven i juni 2025. Loven ble sanksjonert 20. juni samme år. Den innfører som utgangspunkt delt daglig myndighet, mens flytting med barnet er et særskilt spørsmål som krever enighet når foreldrene har felles myndighet. I september 2026 opplyste barne- og familieministeren at loven etter planen skal tre i kraft i løpet av 2027.

Kildens artikkel må vurderes ut fra tidspunktet den ble publisert, da Stortinget ennå ikke hadde behandlet forslaget ferdig. Men spørsmålene om forskningens rekkevidde og journalistisk etterprøving har ikke mistet sin betydning fordi loven senere ble vedtatt. De er også relevante når lovens virkninger skal følges og evalueres.

Spørsmålet om hvilke konsekvenser den nye barneloven vil få, er nå gjenstand for videre forskning. OsloMet startet i oktober 2026 et forskningsprosjekt som skal pågå til utgangen av 2029, finansiert av Bufdir. Prosjektet skal evaluere hvordan endringer i reglene om bosted, daglig myndighet og flytting påvirker foreldrekonflikter. Forskerne planlegger en før- og etterstudie med både kvantitative og kvalitative data. Det illustrerer et viktig skille i debatten: Forskning som identifiserer risiko for voldsutsatte foreldre, kan gi grunnlag for advarsler og beskyttelsestiltak. Den dokumenterer imidlertid ikke i seg selv hvilke samlede virkninger nye, generelle lovbestemmelser vil få for barn og foreldre. Prosjektet var ikke i gang da Kilden publiserte sin artikkel i mai 2025, og det foreligger ennå ikke resultater som dokumenterer lovens virkninger.

Hva bør leseren kunne forvente av Kilden?

Kilden har et særlig ansvar som formidler av kjønnsforskning og kunnskap om kjønn. Det innebærer ikke at alle forskere må få like stor plass, eller at motstridende standpunkter automatisk er like godt dokumentert. Artikkelen fra mai 2025 inneholder flere fagstemmer, vesentlige innvendinger og reelle motargumenter. Kritikken er derfor ikke at Kilden bare publiserte én side av debatten.

Det mer presise problemet er hva redaksjonen ikke undersøkte. Den spurte ikke synlig hvor stor den «betydelige andelen» foreldretvister med vold er, eller hvilket datagrunnlag påstanden bygget på. Den skilte ikke tydelig nok mellom forskning som beskriver erfaringer med vold, og forskning som kan dokumentere virkninger av konkrete lovregler. Den undersøkte i begrenset grad flytteregelens begrunnelse i barnets rett til å bevare familierelasjoner. Og den lot i hovedsak en organisasjonsleder representere forskningskritikken, selv om faglig uenighet også fantes blant forskere.

Når forskning brukes som argument for eller mot regler som griper direkte inn i barns og foreldres liv, er ikke oppgaven bare å gjengi hva forskere mener. Oppgaven er også å vise hva forskningen faktisk dokumenterer, hva som fortsatt er usikkert, og hvor forskerens faglige analyse går over i en rettspolitisk vurdering. Det er nettopp disse spørsmålene en forskningsredaksjon bør stille.

Kilder

Kilder til videre lesning

Kilden har satset omfattende på kvinnehelseforskning – men ikke på forskning om menns helse