“Mange menn opplever betydelige endringer i energi, søvn, seksualitet, motivasjon og psykiske helse, uten at de nødvendigvis forstår hva som skjer med dem. Og enda færre snakker om det” – skriver Christine Irestedt Horne.
Christine Irestedt Horne er sexologstudent. Dette er en ytring og gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegget ble først publisert på psykologisk.no
Overgangsalderen har fått et språk. Den har fått forskning, medieoppmerksomhet og en stadig større plass i samfunnsdebatten. Heldigvis.
Men mens menopause i økende grad forstås som en viktig biologisk og psykologisk livsfase hos kvinner, omtales lignende endringer hos menn fortsatt gjerne som en midtlivskrise, et personlig problem eller noe det spøkes med.
At også menn kan oppleve betydelige hormonelle, fysiske og psykiske endringer i midtlivet er fortsatt lite kjent.
Gjennom mitt arbeid med en studie om andropause og psykisk helse hos menn i alderen 43–60 år møtte jeg et gjennomgående mønster:
Mange menn opplever betydelige endringer i energi, søvn, seksualitet, motivasjon og psykisk helse, uten at de nødvendigvis forstår hva som skjer med dem. Og enda færre som snakker om det
Den mannlige overgangsalderen
Andropause omtales ofte som «mannlig overgangsalder», selv om prosessen skiller seg fra kvinners menopause ved at hormonendringene skjer gradvis.
Testosteronproduksjonen avtar over tid, og for noen menn kan dette medføre både fysiologiske og psykologiske dominoeffekter. Likevel er kunnskapen om fenomenet begrenset, både blant menn selv og i samfunnet generelt.
Mennene som deltok i studien min, rapporterte blant annet redusert energi, søvnforstyrrelser, nedstemthet, irritabilitet og utfordringer knyttet til seksualitet og selvopplevelse. Flere beskrev en følelse av ikke lenger å kjenne seg igjen i seg selv.
Det mest oppsiktsvekkende var kanskje ikke symptomene i seg selv, men hvor få som hadde søkt hjelp. Ikke bare hos fagpersoner, men også hvor få som delte følelsen av å ha «gått seg litt vill» med partner og venner.
Intervjuene avdekket barrierer som skam, manglende språk for psykisk uhelse og sterke idealer om selvstendighet. Flere beskrev en opplevelse av at man som mann forventes å håndtere problemer alene.
Dette samsvarer med det mange klinikere beskriver.
Menn oppsøker sjelden hjelp med ordene «Jeg har det vanskelig psykisk». De kommer oftere med søvnproblemer, seksuelle utfordringer, irritabilitet eller en generell følelse av at «noe ikke fungerer som før».
Psykisk belastning kan dermed bli vanskelig å identifisere, både for mennene selv og for omgivelsene.
Den maskuline identitet
Samtidig peker flere fagpersoner på at mange menn mangler arenaer hvor slike temaer kan deles. Selv om de har fungerende sosialt nettverk, handler samtalene sjelden om sårbarhet, ensomhet eller psykisk helse. Problemene bæres ofte alene.
Dette er viktig fordi psykisk helse sjelden kan forstås utelukkende biologisk.
De hormonelle endringene som enkelte menn opplever i midtlivet skjer samtidig med andre livsbelastninger: aldrende foreldre, barnas frigjørelse og påtatte uavhengighet, samlivsendringer, karrierepress, økonomiske utfordringer, sykdom og spørsmål om identitet og mening.
Midtlivet representerer for mange en fase hvor flere former for sårbarhet møtes.
Kanskje er det derfor en ren biologisk forklaring blir for enkel.
Gjennom studien min ble det tydelig at menns psykiske helse i denne livsfasen må forstås innenfor en biopsykososial ramme. Hormonelle endringer, psykiske prosesser og sosiale forhold påvirker hverandre gjensidig.
Det handler ikke bare om testosteron, men også om identitet, relasjoner, maskulinitet og samfunnets forventninger til mannen i midtlivet.
Utfordringene midt i livet
Kan andropause være en del av forklaringen på hvorfor menn fortsatt dominerer selvmordsstatistikken?
Det er fristende å stille spørsmålet når menn sto for om lag 76 prosent av alle registrerte selvmord i Norge 2025, samtidig som den høyeste forekomsten var blant menn mellom 30 og 49 år.
Svaret er imidlertid ikke så enkelt. Mine funn gir ikke grunnlag for å konkludere med at andropause fører til selvmord. De peker snarere på at hormonelle endringer må forstås i sammenheng med de mange eksistensielle og relasjonelle utfordringene som ofte preger midtlivet.
Mange menn ser samtidig ut til å ha begrenset tilgang til språk for å uttrykke emosjonelle utfordringer, og flere søker hjelp sent eller ikke i det hele tatt.
Når psykisk belastning kombineres med sosial isolasjon, svekket opplevelse av nærhet og manglende oppfølging, kan dette bidra til økt sårbarhet.
Studien understreker derfor betydningen av å møte menns psykiske helseutfordringer med en helhetlig forståelse hvor biologiske, psykologiske og sosiale faktorer ses i sammenheng.
Det bør interessere oss alle.
Det menn ikke får sagt
Til tross for økt oppmerksomhet rundt psykisk helse generelt, vet vi fortsatt for lite om hvordan psykisk smerte kommer til uttrykk hos menn, og hvordan den kan oppdages tidligere.
Kanskje handler ikke den viktigste lærdommen om hormoner alene. Kanskje handler den om alt det som forblir usagt:
- Om menn som ikke kjenner seg igjen i seg selv, men som mangler språk for å beskrive det.
- Om menn som strever, men som har lært at styrke handler om å ha sterke nok biceps for å bære byrdene alene.
- Om menn som søker hjelp sent fordi de lenge har trodd at de burde klare seg selv og ikke vil tape ansikt hos vennegjengen eller partneren.
Dersom vi ønsker å forebygge psykisk uhelse og selvmord blant menn, må vi våge å se det som i dag er usynlig. Vi trenger mer kunnskap, større åpenhet og et språk som gjør det mulig å snakke om menns erfaringer uten skam.
Det er ikke nødvendigvis lidelsen som er usynlig.
Men mannen som bærer den.
Christine Irestedt Horne er forfatter av hovedoppgaven «Andropause and its psychological and physiological manifestations: Exploring the link between male menopause and elevated suicide rates – A silent paradox».
Hun presenterer arbeidet under The International Sexology Festival i København 2.–9. oktober.