Det er blitt vanlig å si at unge menn er i krise. De faller oftere fra i skolen, tar sjeldnere
høyere utdanning, søker sjeldnere hjelp for psykiske problemer og rapporterer økende
ensomhet. Likevel er det noe spesielt med måten disse problemene omtales på.
Illustrasjonsfoto: Frank van Hulst / Unsplash
Når jenter sliter, handler debatten ofte om hvilke samfunnsforhold som påvirker dem. Når
gutter sliter, dreier samtalen seg oftere om holdninger, kultur og adferd. Forskjellen ligger
ikke nødvendigvis i tallene, men i språket rundt dem.
To ulike måter å forstå problemer på
De siste årene har det kommet en rekke rapporter og studier som peker på utfordringer blant
gutter og unge menn.
Ifølge OECDs rapport Education at a Glance 2025 fortsetter kvinner i Norge å dominere
høyere utdanning, samtidig som kjønnsforskjellene i utdanningsløp består. Samtidig viser
forskning på ungdom og psykisk helse at ensomhet og psykiske belastninger øker blant både
gutter og jenter. En studie publisert i BMC Psychiatry fant at ensomhet blant norske
ungdommer har økt betydelig de siste tiårene.
Også regjeringen peker nå tydeligere på dette. I den likestillingspolitiske redegjørelsen for
2026 sa kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery at likestillingspolitikken må fange opp
der gutter og menn møter barrierer, faller utenfor eller kjenner på et annet type press enn
jenter og kvinner. Regjeringen varsler også en stortingsmelding om gutter og menns
likestillingsutfordringer.
Men selv når problemene rammer begge kjønn, omtales de ofte forskjellig.
Når jenter sliter psykisk, forklares det ofte med kroppspress, prestasjonspress og sosiale
forventninger. Problemene forstås gjerne som noe samfunnet påfører dem. Når gutter sliter,
handler debatten oftere om algoritmer, gaming, influensere, misogyni eller manglende
følelseskompetanse. Problemene forklares oftere med forhold ved guttekultur, digitale miljøer
eller maskulinitetsnormer.
Begge deler kan være reelle forklaringer. Men forskjellen i perspektiv er interessant.
Gutter som risikofaktor
I mye av offentligheten omtales unge menn ikke bare som en gruppe som sliter, men også
som en gruppe der samtalen raskt dreier inn på risiko, radikalisering og problemutvikling.
Debatten om unge menn handler ofte om kvinnefiendtlighet, vold eller ekstreme holdninger
på nettet. Det betyr ikke at disse problemene er irrelevante. Men det skaper samtidig en
situasjon der gutter oftere omtales gjennom risikoen for negative utviklingstrekk, mens jenter
oftere møtes med bekymring for hva de opplever.
Forskjellen virker subtil, men har betydning.
Hvordan problemer beskrives, påvirker også hvilke tiltak som virker naturlige.
Hvis jenter forstås som utsatt for press, leter man gjerne etter støtte, forebygging og
beskyttelse.
Hvis gutter først og fremst omtales gjennom risiko og problemutvikling, kan det også påvirke
hvilke løsninger som løftes fram i debatten.
Guttekrisen som kulturproblem
Dette er kanskje noe av grunnen til at debatten om gutter ofte føles fastlåst.
For mange av problemene som løftes fram er godt dokumentert. Gutter leser dårligere enn
jenter, noe som blant annet har blitt dokumentert gjennom flere PISA-undersøkelser og
norske utdanningsrapporter. Flere unge menn faller utenfor utdanning og arbeidsliv. Menn
søker også sjeldnere psykisk helsehjelp enn kvinner. Helsedirektoratet og
Folkehelseinstituttet har over tid pekt på at menn gjennomgående oppsøker hjelp senere enn
kvinner. Samtidig topper menn fortsatt statistikken for selvmord og rusrelaterte dødsfall.
Ifølge Folkehelseinstituttet er rundt to av tre som tar sitt eget liv i Norge menn.
Likevel behandles ikke alltid disse utfordringene som et likestillingsproblem på samme måte
som tilsvarende problemer hos kvinner.
I stedet blir gutters problemer ofte forklart som kulturelle reaksjoner, holdningsproblemer eller
identitetskriser skapt av digitale miljøer og sosiale medier.
Det betyr ikke at slike forklaringer er feil. Men det kan bidra til at noen gutter opplever
debatten som mindre gjenkjennelig for egne erfaringer.
Et språk mange ikke kjenner seg igjen i
En annen utfordring er at mange unge menn opplever at det offentlige språket om
maskulinitet først og fremst handler om hva som bør korrigeres.
De møter ofte begreper som «toksisk maskulinitet», privilegier og voldskultur. Langt sjeldnere
møter de språk som handler om ensomhet, skam, usikkerhet eller manglende retning i livet.
Resultatet kan bli at gutter som allerede føler seg utenfor, opplever at det offentlige språket
oftere beskriver problemer rundt dem enn erfaringene deres.
Det er kanskje her noe av den voksende frustrasjonen blant unge menn oppstår.
Ikke nødvendigvis fordi de avviser likestilling, men fordi de opplever at deres egne problemer
ofte blir analysert annerledes enn andres.
Ikke et nullsumspill
Dette betyr ikke at jenter og kvinner ikke møter reelle utfordringer. Det gjør de åpenbart.
Men dersom likestillingsdebatten også skal oppleves relevant for gutter og menn, må det
være mulig å diskutere deres problemer uten at samtalen umiddelbart dreier over i frykt for
reaksjonære holdninger eller kvinnefiendtlighet.
For kanskje er noe av problemet nettopp dette:
At samfunnet har blitt flinke til å forklare hvorfor gutter sliter – men dårligere til å spørre hva
slags fellesskap, språk og institusjoner som faktisk kunne hjulpet dem.