Fars fravær kan forkorte barnets liv, og deres barns liv
Barn som vokser opp uten far har kortere forventet levetid enn barn som har kontakt med far antyder flere studier. Når far forsvinner, påvirkes DNA-ets evne til å kopiere seg selv og barnets liv kan forkortes. Deres egne barn kan også påvirkes viser studier publisert i anerkjente Official Journal of the American Academy of Pediatrics og American Pscyhological Assosciation. Telomerlengde og epigenetikk kan gi svar.
Telomerer kan forenklet beskrives som genenes klippekort. Hver gang en celle deles blir lengden kortere. Og cellene deles jevnlig gjennom livet slik at vi kan opprettholde kroppen. Når telomeren er kort nok kan genene enten skades, eller cellen dør. Det er en form for dødsklokke. Noen arter, som hummer, har mye telomerase og er dermed mindre utsatt for reduksjon i telomerlengde som følge av miljøpåvirkning. Telomerase er et stoff som gjør at telomererene kortes ned mindre ved celledelingen. Det er derfor myten om hummerens udødelighet har oppstått. Det er blitt populært å bruke telomerlengden som en form for måling av ”biologisk alder”. Hummerens andel av telomerase har sammenheng med nivå av hormonet og signalstoffet serotonin, som igjen påstås har sammenheng med dominans.
For oss mennesker har genetiske forutsetninger en stor betydning for telomerlengden, men også miljøfaktorer som røyking, overvekt og stress er svært viktige for hvor mye lengden forkortes. I en studie som ser på telomerlengde hos barn etter tap av far publisert i Pediatrics (Admerican Acadamy of Pedeiatrics) fant man at allerede ved 9 års alder var telomerlengden 14% kortere enn hos andre barn. Størst reduksjon fant man hos de barna der far var død (16%). Studien viser til en rekke andre studier som viser at reduksjon i telomerlengden er assosiert med mange sykdommer og for tidlig død hos både barn og voksne.
Forskerne antyder at måling av telomerelengden kan være en metode for å avdekke om barn lever under skadelig stress.
Gutter mest utsatt
Studien viser også at gutter er mer utsatt enn jenter, spesielt de gutter som mister sine fedre før de fyller 5 år. Dette er uavhengig av etnisitet, noe som ofte har en stor betydning siden dette gjerne er koplet til kulturelle variasjoner. Gutters tap av telomerlende er godt over dobbelt så stor som for jenter.
Forskerne mener at tapet av telomerlengde kan ha en sammenheng med serotonin, selv om de ikke kan konkludere med hvorfor barn har mye stress ved tap av far. Serotonin er et signalhormon som forenklet kan beskrives som ”velværehormon”. Ulike nivåer kan gi enten negative opplevelser som uro og angst, eller positive som velvære og våkenhet. De nye ”antidepressiva” regulerer kroppens serotoninnivå ved å hindre reopptak, enten alene (SSRI) eller i kombinasjon med hindring av reopptak av ”kroppens egen smertestillende” noradrenalin (SNRI). Hvorfor forskjellen mellom gutter og jenter er så enorme går ikke forskerne inn på.
I konklusjonen av studien ber forskerne om at man gjør videre undersøkelser om hvordan dette påvirker disse barnas genetikk innen epigenetikk, noe som har betydning for hvordan genene disse barna bringer videre blir. Det antydes med dette at ikke bare disse barnas livslengde kan forkortes, men også deres barns livslengde kan påvirkes. Epigenetikk er læren om hvordan deler av genene våre kan slås ”av” eller ”på” for å håndtere ulike miljøfaktorer som matmangel eller stress.
Fars fravær utvilsomt ulempe
En annen studie opprinnelig publisert i American Psychlogical Assosiations tidsskrift APA, og senere gjengitt i andre tidsskrifter har sett på barn og ungdoms kortisolnivå. Kortisol er kroppens ”stresshormon”, og er kjent som svært skadelig ved høye nivåer over tid. Kortisol gjør at vi i farlige situasjoner får ekstra krefter. Stress er gjerne nært koplet til serotoninnivå. I denne studien fant man at samvær med far i barnealder signifikant reduserte kortisolnivået hos barna selv over i voksen alder (19-22 års alder). Fars samvær med barn gir altså barna et varig normalisert kortisolnivå, som har betydning også i voksen alder. Forskerne har også her sett på etnisitet og finner ingen forskjell. Det er også verdt å merke seg at samme effekt på barna også kan sees der det ikke er en biologisk far, men en stefar.
Begge studiene viser på sin måte hvor viktig far er for barn, helt uavhengig av etnisitet og biologisk tilknytning. Fravær av far gir barn en fysisk ulempe ved redusert forventet livslengde. Ingen av studiene har sett på hvordan fars fravær har funnet sted selv om det er sett på forskjellen mellom død og skilsmisse. Det kan tenkes å være stor forskjell på hvordan barn håndterer en fars lengre sykdom, kontra en fars plutselig død. Eller en fars selvvalgte fravær, og en fars ufrivillige fravær.
Begge studier peker på at vi trenger mer informasjon hvordan fars fravær, uavhengig av grunn påvirker barn – og hva dette betyr for barna når de blir voksne.
