Har vi et hull i lovverket? Hvis en person angriper deg verbalt og psykisk i en slik grad at du til slutt mister besinnelsen og går til fysisk motangrep – hvem er egentlig gjerningspersonen? Stiller du dette spørsmålet til folk flest, eller ser på lovens bokstav, er svaret ofte enkelt: Den som slår, er den skyldige. Vi har lært at vold aldri er løsningen. Men er virkeligheten så svart-hvitt? Eller har vi som samfunn en farlig blind flekk som tillater at den egentlige overgriperen går fri, mens offeret ender bak lås og slå?
Av Frode Holteng. Styremedlem og medlem MannsForum.
Det synlige vs. det usynlige. Norsk lov bygger på prinsippet om statens voldsmonopol. Ingen har rett til å utøve fysisk vold mot andre, med mindre det er snakk om nødverge mot et fysisk angrep. Dette prinsippet har tjent oss godt for å holde orden i gatene. Utfordringen oppstår når vi tar dette inn i nære relasjoner og psykologiske maktspill. Fysisk vold etterlater synlige merker. Et blåmerke kan dokumenteres, et slag kan filmes. Psykisk vold, derimot – systematisk nedbryting, trusler, manipulasjon og grov trakassering – er usynlig. Skadene er interne, men ofte vel så alvorlige og langvarige som et fysisk sår. Når lovverket og rettsapparatet prioriterer det synlige (det fysiske) så massivt over det usynlige (det psykiske), skaper vi en skjevhet som kan utnyttes.
Fellen: Reaktiv vold: Se for deg følgende scenario: En person har over tid blitt verbalt mishandlet, trakassert og ydmyket av sin partner. I en opphetet situasjon eskalerer mishandlingen; partneren spytter vedkommende i ansiktet og lirer av seg det groveste man kan tenke seg. Hjernens “alarmsentral” (amygdala) tar over, fornuften kobles ut, og personen slår i affekt. Det den som slår ikke vet, er at provokatøren har satt opp et kamera. Opptaket viser kun den fysiske reaksjonen, ikke timene, dagene eller årene med terror i forkant. I retten blir videoen beviset. Den som ble provosert til bristepunktet blir dømt som voldsutøver. Provokatøren går fri – og får til og med offerstatus. Dette fenomenet kalles reaktiv vold. Det er en kalkulert manipulasjon hvor overgriperen får offeret til å utagere, for så å bruke denne reaksjonen mot dem. Diskriminering i praksis?
Mennesker reagerer ulikt på ekstremt stress. Biologisk sett har mange menn en lavere terskel for fysisk utagering (“fight”) når de presses opp i et hjørne, mens kvinner oftere benytter verbale og relasjonelle strategier. Når rettssystemet slår hardt ned på den fysiske reaksjonen, men ofte lar den verbale og psykiske provokasjonen passere som “krangel”, oppstår en form for indirekte diskriminering. Vi har skapt et system som straffer den typen aggresjon menn oftere tyr til, men som mangler verktøy for å håndtere den typen aggresjon som oftere benyttes av kvinner. Er dette rettferdig?
Et samfunn i endring. Historisk sett har mennesket fokusert på fysisk overlevelse. I dagens samfunn, hvor maskiner gjør de tunge løftene og vi har mer tid, har fokuset skiftet mot mental helse. Vi vet i dag at psykisk vold kan ødelegge et liv like effektivt som fysisk vold. Vi lærer barna våre at de ikke skal slå. Men lærer vi dem “psykisk selvforsvar”? Lærer vi dem hvordan de skal håndtere voldsomme verbale angrep uten å la reptilhjernen ta overhånd? Her har skolen og oppdragelsen sviktet. Tiden er inne for en oppdatering. Vi skal ikke legalisere fysisk vold. Å slå tilbake skal ikke bli “greit”. Men vi må tette smutthullet som gjør det risikofritt å være en psykisk overgriper.
Løsningen er todelt: Forebygging: Vi må anerkjenne at manglende evne til å håndtere følelser og konflikter er et samfunnsproblem som krever opplæring fra barnsben av. Juridisk balanse: Rettsapparatet må bli flinkere til å se konteksten. En fysisk handling skjer sjelden i et vakuum. Konsekvensene for verbal og psykisk vold må bli strengere, og bevisbyrden må håndteres med større forståelse for psykologiske mekanismer. Så lenge vi kun straffer den som slår, og ikke den som systematisk presser frem slaget, vil vi aldri få bukt med volden. Vi vil bare fortsette å dømme symptomene, mens den egentlige sykdommen får vokse fritt.
Er det et slikt rettssystem vi vil ha?