I Ubeda and Others v. Italy, avsagt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i juli 2026, kritiseres både mangelfulle undersøkelser av alvorlige voldspåstander og beslutningsprosessen da en far ble fratatt foreldreansvaret. Dommen aktualiserer spørsmål også i Norge: Hvor grundig må myndighetene undersøke før en familierelasjon brytes, og hva krever EMK artikkel 8 når det gjelder statens positive plikter?
En fersk dom fra EMD stiller skarpe krav til myndighetenes håndtering når voldspåstander, barns beskyttelse og familierelasjoner står på spill. I Ubeda and Others v. Italy kritiserte EMD både mangelfulle undersøkelser og den familierettslige beslutningsprosessen. Dommen gir grunn til å se nærmere på en norsk sak der et tidligere regelmessig forhold mellom far og barn endte med intet samvær og foreldreansvar til mor alene. Dokumentene reiser spørsmål om myndighetenes undersøkelser, statens positive plikter og om systemets egne handlinger og unnlatelser bidro til å befeste relasjonsbruddet som senere inngikk i rettens vurderinger.
REDAKSJONELL MERKNAD: Den norske saken er anonymisert i denne artikkelen. MannsForum har gjennomgått og analysert samtlige dokumenter i saksmaterialet som er gjort tilgjengelig for redaksjonen, herunder dommer og kjennelser, prosesskriv, sakkyndigmateriale og relevante dokumenter fra offentlige myndigheter. MannsForum var også partshjelper for far da den endelige lagmannsrettsdommen ble anket til Høyesterett i 2020. Formålet med artikkelen er å undersøke beslutningsprosessen og de menneskerettslige problemstillingene, ikke å identifisere barnet eller foreldrene.
En ny dom om statens ansvar
Den 2. juli 2026 avsa EMD dom i Ubeda and Others v. Italy. Saken gjaldt en mor og hennes to barn og italienske myndigheters håndtering av alvorlige påstander om vold i nære relasjoner. Moren hadde anmeldt barnas far og tidligere samboer og anklaget ham for fysisk og psykisk vold mot henne og barna, samt seksuell vold mot henne. Moren og barna ble plassert på krisesenter. EMD kom til at Italia hadde krenket både artikkel 3 og artikkel 8. Etterforskningen oppfylte ikke kravene til en rask, grundig og effektiv undersøkelse, og myndighetene hadde heller ikke fortløpende vurdert nødvendigheten og proporsjonaliteten av det langvarige krisesenteroppholdet.
Undersøkelsesplikten som menneskerettslig krav
Et sentralt poeng i Ubeda and Others v. Italy er at statens ansvar ikke begrenser seg til å reagere på alvorlige påstander. Myndighetene må også sørge for at påstandene blir undersøkt raskt, grundig og effektivt. Undersøkelsesplikten skal gi et faktisk grunnlag som gjør det mulig å vurdere risiko, behovet for beskyttelse og hvilke inngrep i familielivet som eventuelt er nødvendige.
I Ubeda kritiserte EMD Italia nettopp fordi voldspåstandene ikke var blitt undersøkt på en måte som oppfylte disse kravene. Saken viser derfor at staten ikke kan nøye seg med å registrere påstander, videreformidle dem eller bygge tiltak på antakelser. Når konsekvensene kan bli langvarige beskyttelsestiltak, begrensninger i kontakt eller fratakelse av foreldreansvar, skjerpes behovet for et forsvarlig og etterprøvbart beslutningsgrunnlag.
Undersøkelsesplikten har samtidig en dobbel rettssikkerhetsfunksjon. Den skal beskytte barn og foreldre mot reell vold og omsorgssvikt, men den skal også hindre at alvorlige inngrep i familielivet bygger på forhold som ikke er tilstrekkelig klarlagt. Det avgjørende menneskerettslige spørsmålet er derfor ikke bare om myndighetene hadde grunn til bekymring, men hva de faktisk gjorde for å undersøke bekymringen før den fikk avgjørende betydning for familierelasjonen.
Også fratakelsen av foreldreansvaret ble kritisert
Den familierettslige delen av Ubeda er særlig relevant. Faren fikk foreldreansvaret suspendert og ble senere fratatt det. EMDs kritikk stanset likevel ikke ved spørsmålet om beskyttelse mot vold. Domstolen undersøkte også kvaliteten på den familierettslige beslutningsprosessen.
I avsnitt 123 fremhevet EMD at det ikke var foretatt noen reell avveining av de konkurrerende interessene: «no consideration was given to balancing the competing interests». EMD påpekte også at barnas beste ikke fremgikk av den forhåndstrykte malen som ble brukt ved avgjørelsen.
Poenget er prinsipielt viktig: Selv i en sak med alvorlige voldspåstander forsvinner ikke kravene til individuell vurdering, et forsvarlig faktisk grunnlag og proporsjonalitet når foreldreansvaret skal avgjøres. Beskyttelsesplikten og rettssikkerhetskravene må ivaretas samtidig.
Barnets beste må vurderes innenfor barnets rettigheter
EMK artikkel 8 beskytter retten til familieliv. Når barn er involvert, står barnets beste sentralt. Men barnets beste er ikke en rettslig blankofullmakt. Vurderingen må foretas innenfor rammen av barnets rettigheter.
Barnet har rett til beskyttelse mot vold og overgrep og rett til å bli hørt. Samtidig er barnets eksisterende familiebånd beskyttet. EMDs praksis om kontaktrettigheter bygger på at familiebånd som utgangspunkt skal bevares, samtidig som kontakt aldri kan kreves gjennomført på en måte som skader barnets helse eller utvikling.
Dette får særlig betydning når et barn motsetter seg kontakt. Barnets mening skal tas alvorlig og tillegges vekt etter alder og modenhet. Men barnets uttrykte ønske fritar ikke staten fra å undersøke hvorfor motstanden foreligger og fra å vurdere om et varig relasjonsbrudd er nødvendig og proporsjonalt. Et barn kan ikke gjennom sin medvirkningsrett oppheve statens plikt til å beskytte barnets øvrige menneskerettigheter.
Fra regelmessig samvær til ingen kontakt
Den norske saken startet fra et helt annet faktisk utgangspunkt enn Ubeda. Ved dom i 2015 var det fastsatt en relativt omfattende samværsordning mellom far og barn. Lagmannsretten beskriver senere at ordningen stort sett ble praktisert i samsvar med dommen frem til januar 2018.
Da opphørte kontakten. Det ble starten på en rekke prosesser som til slutt endte med det motsatte av utgangspunktet: intet samvær og foreldreansvar til mor alene.
Far forsøkte å få den eksisterende samværsavgjørelsen tvangsgjennomført. Dette førte ikke til gjenopprettet kontakt. Gjennomføring ble ansett som umulig på grunn av barnets motstand. Senere fulgte ny foreldretvist, sakkyndig utredning og behandling i Frostating lagmannsrett. I 2020 kom lagmannsretten til at det ikke skulle være samvær, og at mor skulle ha foreldreansvaret alene.
Ingen tilsvarende voldspåstander i den norske saken
Her foreligger en viktig forskjell mellom Ubeda og den norske saken. Ubeda gjaldt alvorlige anklager om fysisk og psykisk vold mot mor og barn og seksuell vold mot mor.
I det norske saksmaterialet MannsForum har gjennomgått, er det ikke funnet tilsvarende anklager om fysisk vold, seksuelle overgrep eller påvist alvorlig omsorgssvikt hos far som begrunnelse for det endelige relasjonsbruddet. Barnet fortalte om forhold hun opplevde negativt, blant annet sinne, høy stemme og negativ omtale av mor. Samtidig uttalte barnet til den sakkyndige at far aldri hadde slått eller truet med å slå.
Dette innebærer ikke at barnets øvrige opplevelser skulle avvises. De måtte tas alvorlig og undersøkes. Men forskjellen fra Ubeda skjerper et annet spørsmål: Hva gjorde et fullstendig kontaktbrudd, og deretter fratakelse av foreldreansvar, nødvendig og proporsjonalt i den norske saken?
Barnet ville ikke møte far – men hvorfor?
Det er godt dokumentert at barnet etter hvert uttrykte sterk motstand mot kontakt med far. Det vanskeligere spørsmålet er hva motstanden skyldtes.
Den sakkyndige beskrev selv usikkerhet om årsakene til barnets emosjonelle reaksjoner. Flere forklaringer var mulige. Samtidig beskrev han et stadig mer polarisert negativt bilde av far og at dette syntes å ha «sementert seg ytterligere». Påvirkning var én mulig forklaring, men ble ikke fastslått.
Barnets motstand bidro samtidig til at den sakkyndige ikke gjennomførte observasjon mellom far og barn. Han kunne derfor ikke sikkert vurdere deres følelsesmessige tilknytning. Dermed oppsto et metodisk problem: Motstanden var et fenomen som skulle forklares, men den samme motstanden begrenset muligheten til å undersøke relasjonen som motstanden gjaldt.
Et barn ønsket at mor skulle ha «hele retten»
Et utsagn i den sakkyndige rapporten fortjener særskilt oppmerksomhet. Barnet, som da var ti år, uttrykte ønske om at «mamma skal ha hele retten over henne alene» og at far ikke lenger skulle kunne bestemme over henne.
Utsagnet dokumenterer ikke påvirkning. Men formuleringen ligger så tett på det juridiske spørsmålet om foreldreansvar at den gir grunn til å spørre hvordan barnet hadde dannet denne forståelsen. Hva mente barnet med «hele retten»? Hvem hadde forklart hva foreldreansvar innebar? Hvorfor ble ønsket om ikke å møte far koblet til at han heller ikke skulle ha beslutningsmyndighet?
Dette blir særlig relevant dersom barnets syn ble tillagt vekt i spørsmålet om foreldreansvar. Medvirkning krever ikke bare at barnets ord gjengis. Når uttalelsen får betydning for et omfattende inngrep i familielivet, må også meningsdannelsen og konteksten vurderes.
Undersøkelsen av forholdene hos far
Etter kontaktbruddet forelå bekymringsopplysninger, og barneverntjenesten der barnet bodde ba barneverntjenesten der far bodde om å undersøke barnets omsorgssituasjon hos far. Den lokale tjenesten åpnet imidlertid ikke en egen undersøkelse og hadde ikke kontakt med far eller hans familie som ledd i en slik undersøkelse.
Det er et sentralt punkt. Dersom bekymring for barnets situasjon hos far skulle få betydning for stadig mer omfattende inngrep i relasjonen, var en konkret undersøkelse av forholdene hos far en nærliggende måte å etablere et mer uavhengig faktisk grunnlag på.
I stedet fortsatte kontaktbruddet mens årsakene til barnets sterke motstand forble omstridt. Sett i lys av Ubeda aktualiserer dette selve undersøkelsesplikten: Var beslutningsgrunnlaget tilstrekkelig før staten aksepterte og senere rettslig befestet et fullstendig kontaktbrudd?
Da samværsdommen ikke ble håndhevet
Far hadde allerede en rettskraftig avgjørelse som ga ham samvær med barnet. Samværet hadde, ifølge lagmannsrettens senere beskrivelse, stort sett vært gjennomført i samsvar med dommen frem til kontaktbruddet i januar 2018. Da kontakten opphørte, benyttet far det rettsmiddelet lovgivningen stilte til disposisjon og begjærte tvangsgjennomføring etter barneloven § 65.
Begjæringen førte ikke til gjenopprettet samvær. Domstolene kom til at gjennomføring var umulig, med barnets motstand mot kontakt som et sentralt premiss.
Men det rettslige spørsmålet etter § 65 er ikke bare om barnet motsetter seg samvær. Spørsmålet er om det foreligger et reelt hinder som gjør gjennomføring umulig. Høyesteretts ankeutvalg understreket i HR-2018-567-U at terskelen for å konstatere umulighet skal praktiseres strengt. Ved vurderingen er det også relevant om bostedsforelderen har oppfylt sin positive og lojale plikt til å medvirke til gjennomføringen av samværet.
Dermed oppstår et spørsmål som er sentralt også etter EMK artikkel 8: Var årsakene til barnets motstand tilstrekkelig undersøkt til at retten kunne identifisere et konkret og reelt hinder som gjorde gjennomføring umulig?
EMDs praksis viser hvorfor skillet er viktig. Barnets syn skal tas alvorlig og tillegges behørig vekt etter alder og modenhet. Men når et barn motsetter seg kontakt med en forelder, kan myndighetene ikke nødvendigvis behandle motstanden som et selvforklarende og uforanderlig faktum. EMD har lagt til grunn at myndighetene må forsøke å identifisere årsakene til motstanden og, så langt det er mulig og forenlig med barnets beste, håndtere de underliggende hindrene. Manglende samarbeid eller motstand fritar heller ikke i seg selv staten fra dens positive plikter etter artikkel 8.
Det innebærer at flere spørsmål må holdes fra hverandre: Forelå motstanden? Hva skyldtes den? Forelå det forhold hos far som gjorde kontakt skadelig eller uforsvarlig? Kunne årsakene til motstanden bearbeides? Hvilke tiltak var forsøkt? Var medvirkningsplikten oppfylt? Og var det først etter slike undersøkelser mulig å konstatere at gjennomføring faktisk var umulig?
Disse spørsmålene blir særlig viktige i den norske saken. MannsForums gjennomgang av saksmaterialet har ikke avdekket at det forelå anklager om fysisk vold, seksuelle overgrep eller påvist alvorlig omsorgssvikt hos far som kunne forklare nødvendigheten av et fullstendig kontaktbrudd. Samtidig ble den etterspurte barnevernsundersøkelsen av omsorgssituasjonen hos far ikke gjennomført. Senere sakkyndig utredning beskrev flere mulige forklaringer på barnets motstand uten sikkert å fastslå årsaken, mens barnets negative bilde av far ble beskrevet som stadig mer sementert.
Det sentrale kontrollspørsmålet er derfor ikke om retten skulle ha tilsidesatt barnets mening eller tvunget barnet til kontakt. Spørsmålet er om beslutningsgrunnlaget var tilstrekkelig til å fastslå hva det reelle hinderet besto i, og om dette hinderet faktisk oppfylte den strenge umulighetsterskelen før staten unnlot å håndheve den eksisterende samværsavgjørelsen.
Avslaget på tvangsgjennomføring var i denne sammenhengen ikke bare fravær av statlig handling. Det var en aktiv rettslig avgjørelse med betydning for det videre hendelsesforløpet. Avgjørelsen skapte ikke nødvendigvis kontaktbruddet, men den innebar at den rettskraftige samværsordningen ikke ble håndhevet. Kontaktbruddet fortsatte, og tiden uten kontakt fikk løpe videre.
Dette er viktig fordi tid ikke er nøytral i saker om familierelasjoner. EMD har gjentatte ganger understreket at tidsforløpet kan få irreversible konsekvenser for forholdet mellom barn og forelder. Dersom barnets motstand samtidig forsterkes under et langvarig kontaktbrudd, oppstår en mulig sirkularitet: motstanden bidrar til at samværet ikke håndheves, den manglende kontakten kan igjen bidra til sterkere motstand, og den stadig sterkere motstanden kan senere brukes som argument for at kontakt er blitt enda vanskeligere å gjenopprette.
I den norske saken fortsatte kontaktbruddet. Barnets motstand ble sterkere, og den etablerte kontaktløsheten ble etter hvert en del av faktum i de nye rettsprosessene som endte med intet samvær og foreldreansvar til mor alene. Spørsmålet er dermed om myndighetenes egne handlinger og unnlatelser bidro til å skape en selvforsterkende utvikling, der konsekvensene av det opprinnelige relasjonsbruddet senere ble brukt som begrunnelse for å befeste det.
Når handlinger og unnlatelser virker sammen
Den norske saken reiser derfor et spørsmål som går utover hva mor, far eller barnet gjorde. Hva gjorde staten for å beskytte det eksisterende familielivet?
Utviklingen kan beskrives som en kjede: regelmessig samvær, kontaktbrudd, utilstrekkelig undersøkelse av forholdene hos far, ingen tvangsgjennomføring, lengre kontaktbrudd, stadig sterkere motstand, vanskeligere undersøkelse av far–barn-relasjonen, nye rettsprosesser og til slutt intet samvær.
Dette innebærer ikke at staten alene forårsaket relasjonsbruddet. Men dokumentene gir grunn til å spørre om kombinasjonen av myndighetenes unnlatelser, aktive rettslige avgjørelser og tidsforløpet bidro til at et faktisk kontaktbrudd utviklet seg til en stadig mer fastlåst situasjon.
Det er her statens positive plikter etter artikkel 8 blir sentrale. Spørsmålet er ikke bare om staten hadde adgang til å gripe inn eller unnlate håndheving, men også hva staten gjorde for å sikre faktisk respekt for det eksisterende familielivet.
Da rettsprosessene selv ble et argument
Her oppstår en særlig interessant sirkularitet. Frostating lagmannsrett viste i vurderingen av foreldreansvaret til «de mange rettsprosessene siden ‘samværsbruddet’ i januar 2018» som uttrykk for den vedvarende konflikten. Retten mente videre at det var «stor risiko for at felles foreldreansvar vil videreføre tvistighetene mellom partene».
Samtidig var noen av rettsprosessene nettopp knyttet til fars forsøk på å få håndhevet eller gjenopprettet en familierelasjon som tidligere var fastsatt ved dom.
Det oppstår dermed en mulig sirkel: kontaktbrudd, forsøk på rettslig håndheving, håndheving fører ikke frem, nye rettslige skritt, flere rettsprosesser, rettsprosessene blir uttrykk for konflikt, og konflikten brukes som argument mot fortsatt felles foreldreansvar.
Det reiser et sentralt spørsmål: Skilte retten tilstrekkelig mellom konfliktdrivende prosessatferd og en forelders bruk av tilgjengelige rettsmidler for å forsøke å bevare kontakten med sitt barn?
Hvorfor måtte far også miste foreldreansvaret?
Dette er kanskje det spørsmålet Ubeda gjør mest aktuelt. Frostating lagmannsrett tok selv utgangspunkt i at hovedregelen var felles foreldreansvar og at dette bare skulle fravikes i særlige tilfeller.
Den sentrale konkrete begrunnelsen var likevel foreldrekonflikten og risikoen for ytterligere tvister. Retten viste til den anspente situasjonen og de mange prosessene etter samværsbruddet og konkluderte med at felles foreldreansvar ikke ville være til barnets beste.
Det åpner for flere kontrollspørsmål. Hvilken konkret risiko for barnet innebar at far fortsatt hadde del i foreldreansvaret? Hvilke konkrete beslutninger under foreldreansvaret kunne ikke håndteres? Hvorfor var det nødvendig å frata foreldreansvaret når det allerede var bestemt at barnet skulle bo hos mor og ikke ha samvær med far? Ble mindre inngripende løsninger vurdert? Og hvilken betydning ble barnets og farens gjenværende familierelasjon tillagt?
Her blir Ubeda avsnitt 123 relevant som kontrollstandard. Selv der alvorlige voldspåstander forelå, krevde EMD en reell avveining av de konkurrerende interessene. I den norske dommens foreldreansvarsdrøftelse er det derfor relevant å spørre hvor den tilsvarende nødvendighets- og proporsjonalitetsanalysen kommer til uttrykk.
Var inngrepet nødvendig og proporsjonalt?
Ubeda and Others v. Italy viser at spørsmålet ikke er avsluttet selv om myndighetene har identifisert legitime grunner til å beskytte et barn. EMD krever også at inngrepet i familielivet kan begrunnes som nødvendig og forholdsmessig. I Ubeda forelå alvorlige voldspåstander. Likevel kritiserte EMD beslutningsprosessen ved fratakelsen av farens foreldreansvar. I avsnitt 123 konstaterte domstolen at «no consideration was given to balancing the competing interests». Barnets beste var heller ikke synlig vurdert i den standardiserte beslutningsmalen som ble benyttet.
Det er et viktig utgangspunkt for vurderingen av den norske saken. MannsForums gjennomgang har ikke avdekket tilsvarende anklager om fysisk vold, seksuelle overgrep eller påvist alvorlig omsorgssvikt hos far. Likevel ble resultatet svært inngripende: Det skulle ikke være samvær, og far ble i tillegg fratatt foreldreansvaret.
De to inngrepene må også holdes analytisk fra hverandre. At retten mente samvær ikke burde fastsettes, besvarer ikke i seg selv spørsmålet om hvorfor far også måtte miste foreldreansvaret. Fratakelsen var et ytterligere inngrep i familielivet og måtte derfor ha en selvstendig begrunnelse. Hvilken konkret skade eller risiko for barnet skulle dette inngrepet avverge? Hvorfor var fortsatt felles foreldreansvar uforenlig med barnets beste når barnet allerede skulle bo hos mor og ikke ha samvær med far? Og kunne de problemene retten identifiserte, vært håndtert med mindre inngripende tiltak?
Lagmannsretten viste blant annet til den langvarige konflikten, de mange rettsprosessene etter samværsbruddet og risikoen for at felles foreldreansvar ville videreføre tvistighetene. Det forklarer hva retten var bekymret for. Men etter EMK artikkel 8 oppstår et ytterligere spørsmål: Fremgår det av begrunnelsen hvorfor denne bekymringen gjorde selve fratakelsen av foreldreansvaret nødvendig og proporsjonal?
Dette blir særlig viktig når myndighetenes egen rolle i utviklingen tas med i vurderingen. Noen av rettsprosessene retten viste til, sprang ut av fars forsøk på å håndheve eller gjenopprette en tidligere rettslig fastsatt familierelasjon. Kontaktbruddet hadde samtidig fått utvikle seg over tid uten at årsakene til barnets motstand var sikkert klarlagt. Dersom slike forhold inngår i faktum som begrunner et ytterligere inngrep, må det også spørres hvilken betydning myndighetenes egne handlinger, unnlatelser og tidsbruk skulle hatt i proporsjonalitetsvurderingen.
Dette var heller ikke en problemstilling som først oppsto etter Ubeda. I anken til Høyesterett i 2020 ble inngrepets intensitet, det fullstendige relasjonsbruddet, de langsiktige virkningene og behovet for en skjerpet begrunnelse uttrykkelig fremhevet under EMK artikkel 8. Høyesteretts ankeutvalg tillot ikke anken fremmet og foretok ingen materiell drøftelse av disse anførslene.
Ubeda gjør derfor spørsmålet aktuelt på nytt: Når EMD krever en reell avveining av de konkurrerende interessene selv i en sak med alvorlige voldspåstander, hvor tydelig må nødvendigheten og proporsjonaliteten begrunnes når resultatet er intet samvær og tap av foreldreansvar, men det ikke foreligger tilsvarende voldspåstander eller påvist alvorlig omsorgssvikt?
Ulike saker – samme menneskerettslige kontrollspørsmål
Det ville være feil å fremstille Ubeda og den norske saken som parallelle i faktum. På et avgjørende punkt er de svært forskjellige.
I Ubeda forelå alvorlige voldspåstander som staten etter EMDs vurdering ikke undersøkte effektivt nok. I den norske saken er spørsmålet snarere om myndighetene undersøkte tilstrekkelig hva som lå bak barnets motstand og kontaktbruddet før familierelasjonen ble stadig sterkere begrenset.
Forskjellen gjør sammenstillingen relevant. I begge situasjoner er undersøkelse avgjørende. Myndighetene må ha et tilstrekkelig faktisk grunnlag for å vite hvilket inngrep som er nødvendig. Og i begge situasjoner må tiltakene være proporsjonale.
Ubeda avgjør ikke om den norske dommen var konvensjonsstridig. Men dommen gir en aktuell menneskerettslig målestokk for å stille spørsmål ved kvaliteten på beslutningsprosessen.
EMK artikkel 8 ble påberopt
Det menneskerettslige perspektivet er ikke noe som først er lagt på den norske saken i ettertid. For lagmannsretten gjorde far uttrykkelig gjeldende at avgjørelsen ville være i strid med EMK artikkel 8 og retten til familieliv.
Da Frostating lagmannsretts endelige dom av 25. september 2020 ble anket til Høyesterett 6. oktober 2020, var EMK artikkel 8 selve hovedsporet i anken. Allerede på førstesiden ble saken beskrevet som «EMK artikkel 8 i tvist etter barneloven». Anken gjorde gjeldende at lagmannsretten ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på barnets og fars rett til familieliv, at gjenforeningsformålet ikke var tillagt tilstrekkelig vekt, og at dommen ikke i tilstrekkelig grad vurderte de langsiktige virkningene av et fullstendig relasjonsbrudd.
Anken fremhevet også inngrepets samlede intensitet: Far var fratatt foreldreansvaret, det var ikke fastsatt samvær, og avgjørelsen ble anført å kreve en skjerpet begrunnelse nettopp fordi den i praksis brøt den gjenværende familierelasjonen. Det ble videre anført at saken var egnet til å prøve om norske myndigheter hadde oppfylt sine positive forpliktelser etter artikkel 8 til å legge til rette for gjenforening og reetablering av tapt kontakt.
MannsForum erklærte partshjelp til støtte for far i Høyesterett. I HR-2020-2092-U av 30. oktober 2020 tillot Høyesteretts ankeutvalg MannsForum å opptre som partshjelper. Utvalget uttalte at utfallet av saken kunne være relevant for organisasjonen eller medlemmene, og at interessen naturlig falt innenfor MannsForums formål og virkefelt.
Selve anken ble likevel ikke tillatt fremmet. Høyesteretts ankeutvalg viste til vilkårene i tvisteloven § 30-4 og fant enstemmig at det ikke var tilstrekkelig grunn til at anken skulle behandles av Høyesterett. Avgjørelsen inneholder ingen materiell drøftelse av de sentrale anførslene etter EMK artikkel 8.
Det siste er særlig relevant i lys av Ubeda. Anken til Høyesterett reiste nettopp spørsmål om statens positive plikter, gjenforening, inngrepets langsiktige virkninger og nødvendigheten av en skjerpet begrunnelse ved et nær fullstendig relasjonsbrudd. Høyesterett tok ikke disse spørsmålene opp til materiell prøving. Lagmannsrettens avgjørelse om intet samvær og foreldreansvar til mor alene ble dermed stående rettskraftig.
Den nye EMD-dommen gjør derfor ikke bare den norske saken historisk interessant. Den aktualiserer et konkret spørsmål som allerede var reist for Høyesterett i 2020: Hvilke krav stiller EMK artikkel 8 til undersøkelsesgrunnlaget, statens aktive innsats for å bevare familiebånd, og den konkrete proporsjonalitetsvurderingen når både kontakt og foreldreansvar faller bort?
Når den faktiske situasjonen blir sitt eget argument
Det kanskje vanskeligste spørsmålet den norske saken reiser gjelder ikke én enkelt avgjørelse, men forløpet.
En familierelasjon eksisterte. Kontakten opphørte. Staten gjenopprettet den ikke. Undersøkelsene ga ikke noe entydig svar på hvorfor barnet etter hvert motsatte seg far så sterkt. Tiden uten kontakt økte. Den sakkyndige beskrev barnets negative bilde som stadig mer sementert. Nye rettsprosesser fulgte. Og disse prosessene inngikk senere i lagmannsrettens begrunnelse for at felles foreldreansvar ville innebære risiko for ytterligere konflikt.
Det er her sirkulariteten blir et menneskerettslig spørsmål: Kan myndighetenes egne handlinger og unnlatelser bidra til å skape eller forsterke en faktisk situasjon som senere brukes som begrunnelse for ytterligere inngrep i den samme familierelasjonen?
Ubeda and Others v. Italy gir ikke svaret på om den norske domstolen kom til riktig resultat. EMD har aldri prøvd den norske saken. Men den nye dommen minner om noe grunnleggende: Staten har ansvar ikke bare for resultatet, men også for prosessen som leder frem til resultatet. Myndighetene må undersøke, handle med nødvendig hurtighet, beskytte barnet, vurdere forholdsmessigheten av tiltakene og foreta en reell avveining av de berørte interessene.
Når en forelder både mister kontakten med barnet og fratas foreldreansvaret, er konsekvensene så alvorlige at disse kravene må kunne gjenfinnes i beslutningsprosessen. Og når myndighetenes egne handlinger eller unnlatelser kan ha bidratt til utviklingen som gjorde relasjonen stadig vanskeligere å gjenopprette, blir kravet til en synlig proporsjonalitetsvurdering desto viktigere.
For når et kontaktbrudd først har fått utvikle seg over tid, kan den nye status quo til slutt bli sitt eget argument for at familierelasjonen ikke lenger kan reddes. Det er nettopp før dette skjer at statens positive plikter etter EMK artikkel 8 har sin viktigste funksjon.
Kilder og dokumentgrunnlag
EMD: Ubeda and Others v. Italy – EMDs offisielle omtale, 2. juli 2026
ECHR-KS: Contact Rights – EMDs kunnskapsdel om kontakt mellom barn og foreldre og statens positive plikter etter EMK artikkel 8.
ECHR Guide on the Rights of the Child
Norsk saksmateriale: anonymisert redaksjonell gjennomgang av dommer og kjennelser, prosesskriv, sakkyndigmateriale og relevante dokumenter fra offentlige myndigheter. Dette omfatter Frostating lagmannsretts dom 25. september 2020, anken til Høyesterett 6. oktober 2020 og Høyesteretts ankeutvalgs avgjørelse HR-2020-2092-U av 30. oktober 2020. MannsForum var partshjelper i Høyesterett. Frostating lagmannsrett omtales bare der dette er nødvendig for å dokumentere domstolens egne premisser.
