Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com
Av Tobias Petersen – sosiolog, redaktør Reelligestilling.dk
Oversatt fra dansk.
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Svømmerens nye kjønn
I sin analyse av reaksjonene på transkvinnen Lia Thomas’ seire i kvinnesvømming, peker den engelske komikeren og debattanten Andrew Doyle på H.C. Andersens eventyr Keiserens nye klær.
I det velkjente eventyret lures keiseren av to bedragere som forteller at de kan veve klær som ikke bare er vakre, men som også har den egenskapen at det er usynlig for enhver som er udugelig i sitt embede eller er svært dum. Da bedragerne har vevet og sydd klærne ferdige – som altså ikke er noen klær – tør ingen ved hoffet å si keiseren imot. Alle lovpriser klærne som ingen kan se. Det er først når keiseren går i prosesjon gjennom byen ikledd sine nye «klær», at et lite barn sier hva alle er klar over, men ikke tør ytre: “Men han har jo ingen klær på seg”.
For Doyle er situasjonen den samme i debatten om transkjønnede. På den ene siden vet alle godt at et menneske som er født som en gutt, ikke blir en kvinne ved å identifisere seg som en kvinne. På den annen side later et stigende antall mennesker som at det forholder seg akkurat slik.
Det er en god sammenligning. Selv når Thomas står på podiet, bredskuldret og mere enn et hode høyere enn sine kvinnelige konkurrenter, oppfører mange seg som embedsmennene i eventyret. Av frykt for å bli oppfattet som udugelige eller dumme, sier de ikke hva de tenker. Hadde Hans Christian Andersen levd i dag, kunne han ha skrevet “Svømmerens nye kjønn”.
Frykten for å si sannheten begrenser seg ikke til diskusjonen om Lia Thomas. I et oppsiktsvekkende klipp som er blitt delt på sosiale medier, sier dommer og kandidat til USA’s høyesterett Ketanji Brown Jackson nei, da hun blir spurt om hun kan definere hva en kvinne er. «Det kan jeg ikke,» sier Brown Jackson og tilføyer som begrunnelse: «Jeg er ikke biolog».
Personen som stiller spørsmålet, er senator Marsha Blackburn. Det er altså en kvinne som spør en kvinne om hun kan definere hva en kvinne er. Og får et nei til svar. Hvis sovnet for ti år siden og våknet i år, ville dette ha forekommet absurd. Hva er det som foregår? Hvorfor er en kvinne i tvil om hva en kvinne er? Det at vi ikke reagerer, er kun fordi vi med tiden har vennet oss til nye idéer om kjønn. Vi vet at noen ser annerledes på kjønn, og vi vet at det er frykten for å tråkke dem på tærnes som får Brown Jackson til å svare som hun gjør.
I diskusjonen om kjønn og likestilling har transspørsmålet en interessant bieffekt. Skjæringspunktet mellom feminister og ikke-feminister ser ut til i stigende grad å flyttes til å gå mellom transaktivister og alle andre. Det skjer ikke fordi de tidligere uenigheter er forsvunnet eller glemt. Det skjer fordi en felles uenighet med en tredjepart er blitt viktigere.
Utviklingen er delvis en konsekvens av interne feministiske stridigheter. Tilhengere av de nye ideene om kjønn raser med uttrykk som TERF og transfobi, mot de feministene som ikke aksepterer at en person med en penis kan være like ekte kvinne som en person med en vagina. Det er en pågående krig som ligner krigen som tidligere var mellom feminister og ikke-feminister: Feministene angrep ikke-feminister, som holdt seg i ro for at situasjonen ikke skulle eskalere. I dag er det feminister som holder seg i ro når de blir angrepet av transfeminister, selv om man er saklig uenig.
Mer enn noe annet er det dog et spørsmål om virkelighetsoppfattelser. Diskusjonen mellom feminister og ikke-feminister handler om hva likestillingsproblemer er og hvordan de kan løses. Uenighetene er mange og dype, men de eksisterer innenfor en felles forståelsesramme. Med en sportsmetafor kan man si, at vi ser veldig forskjellig på hvordan spillet skal spilles, men er enige om hva spillet er. Ståle Solbakken og Marcelo Bielsa har forskjellige taktiske syn på fotball, men de er enige om det fundamentale, slik som spillets regler, banens størrelse og målenes plassering. På samme måte er feminister og ikke-feminister til tross for likestillingspolitiske kontroverser, enige om diskusjonens ontologiske premisser.
Men med transaktivismen er det annerledes. Dens talsmenn diskuterer ikke innenfor rammene av virkeligheten slik vi kjenner den, men innenfor en ny virkelighetsforståelse som de forlanger at alle andre skal underkaste seg. Uttrykt med sportsmetaforen er de ikke interessert i å diskutere hvordan spillet skal spilles. De forlanger at spillet skal være et helt annet.
Det er den vesentligste årsaken, tror jeg, til den tilsynelatende oppmykningen i konflikten mellom feminister og ikke-feminister. Mye er vi uenige om, men på begge sider av striden får vi hakeslepp når en kandidat til den amerikanske høyesterett ikke kan definere hva en kvinne er. Eller når myndigheter bytter ut ordet «mødre» med «fødende personer», noe som er skjedd i USA.
I et oppfølgende innlegg om spørsmålet peker Andrew Doyle med henvisning til den tyske sosiolog Jürgen Habermas. Han sier at utviklingen har ført til en legitimitetskrise: et generelt tap av tillit til våre institusjoner. Ifølge Doyle kan vi kun komme ut av denne krisen ved å endre den offentlige debatten slik at sannheten igjen får førsterang. Politikere som lyver, må utfordres, så alle kan se at de ikke snakker sant. «Det er ikke et «gotcha» å be en politiker definere begreper som «mann» og «kvinne» – men det er et middel som gjør at vi kan bedømme den herskende klasses ærlighet,» skriver han.
Doyle er optimistisk i sitt blikk på fremtiden. Han tror at vi står umiddelbart foran et vendepunkt hvor de falske anklagene om «hat», «fordommer» og «transfobi» vil forsvinne. Selv er jeg mer pessimistisk. Jeg tror det går lang tid før alle kan se at keiseren ikke har klær på seg.
I mellomtiden vil jeg kikke med nysgjerrighet på den uventede, nye allianse. To parter blir ikke enige ved å bli uenig med en tredje. Det er klart. Men noe skjer når tektoniske plater forrykkes.