Leder av Reform – ressurssenter for menn og nyvalgt medlem av Mannsutvalget Are Saastad har nettopp kommet med en bok som setter fokus på gutter og menns likestillingsutfordringer.
Han åpner boka med å gi et historisk perspektiv på likestillingskampen, med et fokus som springer ut fra sin egen oppvekst med blant annet 8. mars-tog for kvinners abortrettigheter i 1976, som 16-åring. Likestillingsidealene fra den tiden kom også med en ny mannsrolle og en tanke om at likestilling skulle være for alle.
Likestillingskamp
Feministene kjempet frem grunnleggende rettigheter som abort, kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og retten til å delta i arbeidslivet på like vilkår som menn. Feministene tok avstand fra de klassiske kjønnsrollene. Alt dette er beskrevet med referanser som gjør det lett å sjekke kildene, der det er ønskelig.
Hadde boka stoppet der ville den vært en ganske konvensjonell gjenfortelling av norsk likestillingskamp. Menn nevnes mer enn det som er vanlig, men et velkjent historisk grunnlag for resten av boka legges i de første kapitlene.
Hva med dem som ikke er kvinner?
Saastad er positiv til kvinnekampens mange seire, men han har et eget perspektiv og blir mer kritisk til bevegelsen utover i boka, spesielt ofte nevner han menn som er naturlig gitt tittelen. Ikke-binære og skeive påpeker Saastad at er glemt i feminismen, som skal være en kamp for likestilling uavhengig av hvem man er, og ikke kun kvinnekamp. Hvordan innvandrere, minoriteter og urbefolkningen har større utfordringer (kriminalitet, vold, utdanning) som igjen treffer menn ekstra hardt får et fokus. Guttekrisen er kjent for mange, men for innvandrergutter observerer Saastad at dette treffer spesielt hardt, og at innvandrerjentene ikke har like store problemer. Den samme “dobbelteffekten” viser forskning også for innvandrermenn og samiske menn, angående det å være utsatt for vold.
Det kjempes som om ingenting har endret seg
Kampen for likestilling var skjev og kvinnefokusert tidligere, ofte med god grunn, men hva skjedde etter de store kampene ble vunnet, med gamle idealene? Når de store likestillingskampene for kvinner var vunnet tilsier idealene om likestilling for alle at også fokuset skal utvikles, og vi burde se et større fokus på menns utfordringer.
Pappapermen som før var en av de store seierne til kvinnebevegelsen ved at den både hjalp kvinner i arbeidslivet og menn med å inntre i farsrollen har begynt å møte motstand, både for dagens tredeling og foreslåtte økninger i retning 50/50. Noen av de argeste motstanderne er de som før mente at det var nettopp en slik kjønnsløs tilnærming som var det rette. Kvinner er ikke ment å være hjemme med barn ble det sagt … Eller er de det? Det kan virke sånn hos noen. Saastad viser til feministpioneren Torhild Skard, tidligere stortingsrepresentant for SV og leder av Norsk Kvinnesaksforening og skriver at hun “har utviklet seg til en misjonær for gammelmodig morsdyrking, ved å hevde at barn får psykiske forstyrrelser dersom de ikke får være mest sammen med mamma til de er minst to år gamle.” Kvinner og menn er i dag ganske enige om at pappapermen er gunstig, men blant de kvinnesakskvinnene som deltar i likestillingsdebatten er det en betydelig motstand. Saastad skriver at “vanlige kvinners sterke tilslutning til menns plass i likestillingen reflekteres i liten grad av kvinnebevegelsen” med henvisning til at 86 prosent av kvinner støtter menns plass i likestillingen, og at en klar majoritet av kvinner også støtter tredelingen av foreldrepengene.
Kapittelet om helse har den treffende tittelen “Kvinner lider, menn dør”, der Saastad er spør seg hvor det blir av fokuset på menns helse. Vi hører mye om kvinners særegne utfordringer, som vi bør. Menns helse høre vi derimot svært lite om, delvis med unntak av den feilaktige påstanden om at menn får alt fokuset, på tross av at menn har mange områder de kommer dårligst ut på, ikke minst levealder der menn fortsatt dør fem år før kvinner. Prostatakreft tar 50 prosent flere liv enn det brystkreft gjør, men har et mindre fokus enn brystkreft. Nesten tre ganger så mange selvmordsofre er menn som kvinner, 90 prosent av dem som dømmes til tvungen psykisk helsevern er i Norge menn, og om lag 71 prosent av overdosedødsfall er menn. Det er menn, ikke kvinner, som i dag er det usynlige kjønnet i helsesammenheng, skriver Saastad
Likestillingskamp for menn
Boka skrevet med en troverdighet bak påstandene. Det vises til forskning der det er naturlig, men Saastad fungerer også som en kilde på hvordan det har vært å kjempe for menns plass i likestillingsdebatten. Som leder av et av landets fire likestillingssentre, og det eneste uten en ekstrem kvinneovervekt, skulle man tro Reform var en selvsagt deltaker på likestillingskonferanser eller høringspart i utredninger, for å ivareta menns perspektiv. Saastad beskriver noe helt annet, og det er interessant å lese hvordan det har opplevdes å jobbe for menns likestilling i ti år og hvordan menns likestilling behandles. Han beskriver akademias behandling av mannsforskning som stemoderlig, og viser på et tidspunkt til hvor vanskelig det har vært å komme med høringsinnspill selv i hans posisjon som leder av et nasjonalt likestillingssenter.
Boka god til å skille mellom kvinnebevegelsen og kvinner, to grupper som er uenige på svært viktige likestillingsområder, på tross av at kvinnebevegelsen hevder noe annet. Saastad er også sterk nok i sin kritikk av Likestillingslovens kvinnefavorisering, og de negative konsekvensene av at de som ikke er kvinner stiller i andre rekke. Han ønsker en kjønnsnøytral likestillingslov, og oppfordrer menn til å engasjere seg for Likestilling for gutter, menn og fedre. Boka er langt fra tannløs, og gir en god oversikt over den faktiske diskrimineringen av menn og fedre i dag. Boka avslutter med ti konkrete punkter/tiltak for et mer likestilt Norge.
Etter mitt skjønn burde boka bli pensum i på alle kjønnsstudier, i kjønnsforskningen, likestillingsapparatet og i de politiske partiene. Den burde også ligge under alle juletrær!