Og med det er også årets fødselsdag for MannsForum overstått
Så er vi der. Dagen derpå. Dagene etter markeringene i gatene og konferanserom, hvor paroler og flyers ryddes bort. Det er nesten et helt år til neste gang vi vil se politikere og andre gratulere det ene kjønn med dagen. Ja, hvis man igjen glemmer bort Mannsdagen 19. november da. Det er ikke fullt så lenge til. Men vi forventer ikke det samme trykket i media når gutter, fedre og menns utfordringer skal på agendaen. Ikke enda. Men årets kvinnedag og diskursen i forkant har vist oss at noe er i endring.
De kjente stemmene
Som alltid er det stor ståhei i gatene, og i Oslo går folk i tog for å markere dagen med forhåndsgodkjente paroler på kvinnedagen. Ja, for man må ikke markere kvinnedagen med kvinneproblemer som ikke er godkjent av en ideologisk korrekt komité, må vite. Det er kanskje en utfordring med historiske røtter, ettersom kvinnedagen har sitt opphav godt plantet på venstresiden. Med paroler som “Kvinnekamp er klassekamp – Knus kapitalen” er det nok flere og flere kvinner med ideologisk grunnlag utenfor de ekstreme kretsene langt ute på venstresiden som ikke føler seg velkommen i det gode lag. Det er kanskje like greit, ekstremisme er neppe et godt grunnlag for utvikling.
Årets nyhetsbilde fra 8. mars fikk også en del oppmerksomhet når jødiske kvinner ville ha sin plass. Det var åpenbart ikke greit at jødiske kvinner skulle bruke det oppsatte arrangementet for å markere mot voldtekt og seksualisert vold mot kidnappede medsøstre. Noen kvinner er kanskje likere enn andre. Men dette ble kanskje årets mest eksponerte eksempel på at det foregår en viss form for ekskludering på kvinnenes egen dag. Og de kjente stemmene er de som skal høres. Ikke de andre.
Motvekt og balanse
La oss slå fast en ting, først som sist: Utviklingen som har funnet sted siden 70-tallet er fantastisk! Kvinner har som samfunnsgruppe fått sin fortjente plass, hvis man tar utgangspunkt i vår del av verden. Jenter og kvinner vinner frem helt fra starten av livet. De begrensende holdningene som virkelig ble satt på dagsordenen for 50 år siden er nå radikalt endret. Det er kanskje ikke så rart, ettersom kvinners likestilling er definert som formålet i likestillingsloven. Vi har fått et skolesystem som løfter jenter i mye større grad enn før, utdanningsforløpet har vært tilrettelagt for og favorisert kvinner over mange år, og gjennom lovpålagte kvoteringsregler har vi etter hvert fått mange flere kvinner inn i ledende posisjoner.
Samtidig ser man at gamle myter sauses sammen med de utfordringene som fortsatt eksisterer, for å forsvare videre aktivisme og kjønnskamp. Det er ikke alle som er like enige i dette, og stadig flere kvinner får opp øynene for at dette skaper utfordringer både for seg selv og for gutta.
Det er noe som rører på seg
I Debatten på NRK så vi nylig Simen Velle fra FpU snakke guttas sak, riktignok med sin egen retorikk, som naturlig nok falt tung for brystet hos hans politiske meningsmotstandere. Panelet i programmet var satt opp på en slik måte at man kunne oppfatte et skille mellom politisk høyre- og venstreside, og like påfallende var at man var nesten enige i sak. Det fremsto som viktigere å diskutere hvilken oppfatning man hadde av Velles måte å legge frem budskapet på, enn å finne løsninger på de utfordringene han hadde til hensikt å adressere. På kvinnedagen kunne man lese at Velles kvinnelige partileder, Sylvi Listhaug, brukte kvinnedagen til å slå et slag for gutta, og gjøre et poeng av at det historiske mannsløse bildet av de parlamentariske lederne ikke fremstår som spesielt likestilt.
En annen interessant sak som dukket opp på årets kvinnedag, er den generaliserende konklusjonen om at feminister ikke er mannehatere. I perspektiv av den ekskluderende prosessen i paroletogene, så vekker akkurat denne overskriften litt oppmerksomhet. Definisjonen av feminisme virker å være svært subjektiv, og for flere begynner begrepet å få en vond bismak. Den logiske slutningen basert på påstanden om at feminister ikke er mannehatere vil være at mannehatere ikke er feminister. Vi finner det derfor betimelig å stille spørsmål ved hva de mest radikale/ekstreme kvinneorganisasjonene tenker om dette, og om Zara Larsson fra nå av kan kalle seg feminist.
De dystre tallene
Vold mot kvinner er en sak som har vært gjenganger i mange kvinnedagsmarkeringer. I særdeleshet menns vold mot kvinner. Dette er et tema som har gått i media det siste halve året, allerede fra før Mannsdagen 2023. Partnerdrap har vært et kjernetema i dette, og det er tragisk at 17 mennesker mistet sitt liv som resultat av dette i 2023. Men i Politiets nasjonale drapsoversikt fremkommer at 13 kvinner og 4 menn ble tatt av dage av en nåværende eller tidligere kjæreste/partner. 1 av 4 var menn. Det har vært lite fokus på de 4 gutta som ble tatt av dage av sin kjære, samtidig som tallmaterialet mer enn én gang har vært fremstilt som om det bare er kvinner som tas av dage, og at det bare er menn som er utøvere.
Det er påfallende mye snakk om akkurat de voldsformene hvor menn statistisk er overrepresentert på utøversiden. Men det hele avhenger av hvilken voldsdefinisjon som benyttes. Man kan derfor spørre seg om slike fremstillinger er en form for aktivisme, hvor intensjonen er å skape et skremmebilde hvor nesten bare kvinner utsettes for vold, og nesten bare menn utøver den. Resultatene viser uansett at det har vært effektivt. Tall fra SSB viser at menn utsettes for vold i nære relasjoner minst like ofte som kvinner, mens andelen kvinner som er urolige for å bli utsatt for vold i hjemmet er tre ganger så høy som for menn. Menns opplevelse av vold i nære relasjoner preges ofte av å ikke bli trodd, og av fordomsfulle holdninger basert på at kjønn og fysisk størrelse er en indikator på mental evne og vilje til voldsutøvelse.
Drap er en ekstrem handling. Hvis man legger selvmordsstatistikken for 2022 til grunn, så har vi frem til kvinnedagen mistet mer enn 80 menn i selvdrap. Det er mer enn dobbelt så mange menn i selvdrap på årets første 10 uker, som samlet antall drapsoffer i hele 2023 – som var et toppår. Dette er selvsagt et tema organisasjoner som MannsForum følger tett, særlig fordi vi er opptatt av menns psykiske helse.
Gjennom vår likepersonstjeneste Kamerathjelpen, møter vi stadig fortvilte menn på randen av selvmord. Ofte som resultat av å være eller ha vært voldsutsatt av en nåværende eller tidligere kjæreste/ekspartner. Gode, omsorgsfulle fedre opplever at deres ekspartner har tatt eierskap til felles barn, og opplever nok et overgrep ved at et nedverdigende kontakt- og besøksforbud avskjærer dem fra å få være en del av barnets oppvekst. De samme mennene står nå i økende fare for å bli påsatt fotlenke som resultat av påtrykket for mer bruk av “omvendt voldsalarm”. Det er et paradoks i det begrepet som ikke kan oversees – det at det kan like godt være voldsofferet som må bære fotlenken. Vi maner derfor til ro og grundige vurderinger for å sikre oss mot konsekvensene av omsnuing av voldsforholdet.
Hvor står vi?
MannsForum er ingen feministisk likestillingsorganisasjon. Vi kan fint se for oss at feminismebegrepet skrotes, særlig fordi det med alle mulige fortolkninger egentlig er bortimot umulig å forholde seg til. Vi er mer opptatt av likeverd mellom kjønnene. Begrensninger og utfordringer som har sin bakgrunn i kjønn og kjønnsrollemønstre må tas på alvor, uansett hvilket kjønn som rammes eller holdes tilbake. Vi anser vårt samfunnsoppdrag for å være å ivareta de utfordringene som først og fremst rammer gutter, fedre og menn. Samtidig ser vi at vårt arbeid for å fremme likeverd (og dermed likestilling) også gir positive resultater for begge kjønn.
Tradisjonen tro planlegger vi også i år et spennende seminar for å markere Mannsdagen 19. november. Størrelse og kvalitet avhenger av at myndighetene forstår likestillingstiltak som noe som skal inneholde tiltak for begge kjønn, slik at også vi kan få tilsvarende store tilskudd som kvinneorganisasjonene.
Vi krysser fingrene!