Silje Schevig er psykologspesialist og podkastvertinne for «Snakk med Silje». Hun har gjort seg noen refleksjoner rundt temaet menn i hjelpeapparatet.
Av: Magne Hagberg.
– Å være mann i Norge i dag kan føles som å navigere i en verden full av motstridende forventninger, sier Schevig.
På den ene siden oppfordres menn til å ta vare på helsen sin, både fysisk og psykisk. På den andre siden møter mange menn et usynlig press – fra seg selv, venner, familie eller samfunnet – om å være “sterke”, “selvstendige” og håndtere utfordringer alene. Dette kan gjøre det krevende å oppsøke helsehjelp, spesielt når det gjelder psykiske utfordringer.
Skammen som holder en tilbake
Schevig forteller at mange menn kjenner på en indre frykt for ikke å bli tatt på alvor når de deler hvordan de har det.
– Kanskje har du tenkt: “Hva om fastlegen bare ber meg ta meg sammen?” Eller kanskje du har opplevd at venner eller kolleger bagatelliserer problemene dine, noe som gjør det enda vanskeligere å være ærlig om det som plager deg? Dette stigmaet, ofte forankret i tradisjonelle forestillinger om maskulinitet, kan føles som en tung barriere.
Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at menn oppsøker fastlegen sjeldnere for psykiske plager enn kvinner, og den høyere selvmordsraten blant menn tyder på at mange ikke får hjelpen de trenger i tide. Dette er ikke noe du bare innbiller deg – det er en reell utfordring, og det er helt legitimt å kjenne på frustrasjon eller usikkerhet.
Når symptomene ikke blir sett
– Psykiske lidelser som angst og depresjon kan se annerledes ut hos menn. Der kvinner ofte beskriver følelser av tristhet, kan menn oppleve sinne, irritabilitet eller en tendens til å ta risikoer, som å jobbe for hardt eller drikke for mye. Disse signalene blir ikke alltid fanget opp av helsepersonell, noe som kan føre til feildiagnostisering eller manglende oppfølging.
Samtidig forteller hun at menn har en tendens til å være mer direkte eller tilbakeholdne når de snakker om helseproblemer.
– Kanskje du har sittet hos legen og tenkt: “Jeg får bare si det viktigste å komme meg ut.” Dette er helt forståelig, men det kan gjøre at legen ikke får hele bildet, noe som igjen kan påvirke behandlingen du får.
– Jeg har hørt mange si at de gikk til legen, men at det «ikke slo helt an». Kanskje ble det sagt at det går over og at de derfor sitter igjen med en følelse av at de bare må ta seg sammen. Da kan man fort føle seg enda mer alene, sier Schevig.
For mange menn skjer henvendelsen til hjelpeapparatet sent – ofte etter lang tids kamp alene. Når de da endelig tar kontakt, kan det være vanskelig å finne de riktige ordene eller formidle hvor vondt det egentlig er.
– En mann kan si noe sånt som «jeg har hatt litt tungt humør i det siste» eller «det går vel over». Men bak de ordene kan det ligge en alvorlig depresjon, sier Schevig.
Hun tror dette henger sammen med frykten for å bli sett på som svak. – Det er mange som ikke vil fremstå som en «pingle». De prøver å holde fasaden, men til slutt koster det dem dyrt.
Vanskelig å bli forstått
Silje mener misforståelser mellom menn og behandlere ofte handler om forventninger. Hvis en mann allerede tror at «ingen vil forstå meg», kan det påvirke hvordan han uttrykker seg.
– Da blir det en slags selvoppfyllende profeti. Hvis du tror at de ikke vil forstå deg uansett, formidler du kanskje heller ikke hvor vondt du faktisk har det.
Resultatet kan være at verken helsepersonell eller nærstående forstår hvor dypt problemene egentlig stikker. Hun viser til samtaler med etterlatte etter selvmord, der mange har fortalt at de aldri skjønte hvor ille det faktisk var.
– De trodde partneren eller sønnen hadde det tungt, men ikke så tungt. Det ble aldri formidlet klart nok, sier hun.
Et helsesystem som ikke alltid møter menn der de er
– En annen utfordring er at helsesystemet i Norge ikke alltid er rigget for å fange opp menns helseproblemer tidlig. Kvinner har tilgang til screeningprogrammer som mammografi eller celleprøver, men for menn finnes det færre rutinemessige tilbud, som for eksempel screening for prostatakreft.
Dette betyr at menn ofte må oppsøke helsehjelp på eget initiativ, noe som kan føles som et stort skritt når du allerede kjemper mot skam eller usikkerhet. I tillegg er det færre mannlige behandlere i psykisk helsevern, noe som for noen kan gjøre det vanskeligere å føle seg forstått eller komfortabel i samtalen.
Håp og muligheter: Du er ikke alene
– Heldigvis ser vi en positiv utvikling. Lavterskeltilbud som kommunale helsetjenester og digitale plattformer, som e-terapi, gjør det enklere å søke hjelp – også anonymt, sier hun.
Dette kan være en god start for de som kjenner at terskelen for å oppsøke en psykolog eller fastlege føles høy. Hun legger til at kampanjer som oppfordrer menn til å snakke om helsen sin, og en økende åpenhet i samfunnet, bidrar til å bryte ned stigmaet. Likevel vet jeg at det fortsatt krever mot å ta det første steget.
– Å innrømme at du trenger hjelp, er i seg selv en styrke – ikke et tegn på svakhet.
Hva kan du gjøre?
– Jeg vil oppfordre deg til å gi deg selv lov til å prioritere helsen din. Her er noen tanker som kan hjelpe:
- Vær ærlig med deg selv og legen. Det er helt greit å si at du synes det er vanskelig å snakke om problemene dine. Legen er der for å lytte, ikke dømme.
- Start i det små. Hvis en legetime føles overveldende, kan du prøve digitale løsninger eller ringe en hjelpelinje som Mental Helse (116 123) for en anonym samtale.
- Snakk med noen du stoler på. Å dele tankene dine med en venn eller familiemedlem kan gjøre det lettere å ta neste skritt.
- Husk at du fortjener hjelp. Uansett hvor “små” problemene dine føles, er de viktige. Å ta vare på deg selv er noe du skylder deg selv, ikke bare omgivelsene dine.
Vær ærlig – og gi deg selv et bedre liv
– Å være mann i møte med helsesystemet kan føles som å krysse en usynlig mur av forventninger, både fra deg selv og fra samfunnet. Men du er ikke alene, og det du opplever, er gyldig. Hver gang du tør å være ærlig om hvordan du har det, bidrar du til å endre bildet av hva det vil si å være mann – og du gir deg selv muligheten til å leve et bedre liv. Ta det steget. Du er verdt det, avslutter psykologspesialist Silje Schevig.