Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Avisen kjenner skribentens identitet, vi har valgt å publisere innlegget anonymt for å ikke identifisere barn eller andre personer i historien.
Ja, noen mødre har så skarpe klør at til og med barna deres blør. Er det bitterhet? Hevn? Misunnelse? Makt(misbruk)? Økonomi? Eller er det en god blanding som gjør at de alltid spisser klørne? Ikke vet jeg, men jeg har mine tanker.
Vi er de voksne og ansvarlige, men hvordan skal vi klare å handle til barnets beste-prinsippet når vi er i krig? Dem som lider mest – midt i lojalitetskonflikten mellom to foreldre, er to små uskyldige barn. For hva skjer når den ene forelder driver svertekampanje og drar barna inn i sin fiendtlighet mot den andre? Jo, de tar parti med den som har det vanskeligst, den de syntes synd på – som oftest den som ønsker at barna skal vende seg mot den andre! Hvilken svertekampanje tenker du kanskje? Det kan for eksempel være når en mor drar frem volds-kortet gang på gang, hvor hun anklager sin eksmann for å være både fysisk og psykisk voldelig, og spiller «bekymret» for fars omsorgsevne til sine barn. Eller når hun gulper opp den ene historien etter den andre om hvor ille barna har det når de er hos far (og bonusmor). Hun kan til og med spille så redd at hun må kontakte barnevernsvakta, og få familievernkontoret til å sende inn bekymringsmelding til barnevernet.
Og barna blir (selvfølgelig) også redde når de får vite at barnevernet (nok en gang) er koblet på. De vil ikke at far skal få vite noe om det som foregår, ikke enda. Mor fyrer dette opp og begrunner det med at de er livredde for far. Men hva vet hun om det, sånn egentlig? Selvfølgelig er dette ubehagelig for barna – de ønsker ikke dette. De vil ikke skuffe han de er glad i, han de vet gjør så godt han kan for at de skal ha det bra! De vet også at han kan bli sint når han får vite det, fordi han, som mange andre kan reagere med sinne når han føler seg urettferdig behandlet – når han blir skuffet over både mor og barnevern, og deres håndtering av saken.
På utspekulert vis spiller en mor sitt skitne spill i det skjulte. Hun manipulerer alle rundt seg, og en etter en faller hver brikke på plass i svertekampanjen mot far… Usanne påstander som faktisk ikke kan bevises på noe som helst vis blir slukt rått, uten et eneste spørsmålstegn bak. Naivt og merkelig tenker du? Dessverre er dette realiteten, og nå er det på tide at dem som skal handle til «barnets beste» får øynene opp for disse farlige klørne!
Som bonusmor ble jeg dratt inn i et vepsebol, og skjønte det først da jeg stod plantet med begge beina midt oppi det. Da begynte det virkelig å svi! Har hun noen gang ofret en tanke hvordan det er å gå i mine sko? Jeg skal være den første til å rekke opp hånda på spørsmål om hvordan det er å være bonusmor. Men da må hun spørre meg først.. Jeg skal ærlig innrømme at det til tider kan være krevende! De tester grenser, gjør opprør og det er mange ulike følelser i sving. Jeg ønsker heller ikke å ta plassen hennes – men føler hun seg truet?
Nå har trakasseringen hennes nådd nye høyder. Etter avhør på avhør har hun flådd barna for informasjon, og det er ikke hvilken som helst informasjon hun er ute etter. Alt som er negativt blir tatt ut av sammenheng og brukt som «bevis». Selvfølgelig blir sannheten også vridd litt på slik at alt skal høres helt horribelt ut! Tar man situasjoner ut av kontekst og legger til et par løgner, kan selv en filleting få alarmklokkene til å gløde! Ifølge mor har barna for eksempel fortalt at det ikke er mat i kjøleskapet hos far, husreglene er rigide og alt for strenge, og barna er redd han. Ikke mat i kjøleskapet?! Jo, det er det! Men barna er så bortskjemte at det eneste de vil ha på skiva er nugatti, og mor gir dem det. Far er ikke enig i avgjørelsen og ønsker at barna skal spise mer variert og sunt. Ergo, barna mener de ikke får mat hos han siden de ikke får nugatti på brødskiva.
Alle barn trenger grenser, det gir dem trygghet i hverdagen. Alt for mange syr puter under armene deres og tenker ikke på at barna trenger veiledning og grenser for at de skal utvikle seg, og bli selvstendige og gode samfunnsborgere. Innimellom er jeg upopulær fordi jeg er så «streng», men det går heldigvis over! Jeg må tåle mye, men av og til blir det for mye for meg også – Vær snill og ikke arrester meg for det! Vis støtte, forståelse og gi meg aksept for at jeg gjør så godt jeg kan – for DINE barn! Når hun er bekymret for relasjonen mellom barna og meg hadde jeg satt pris på at hun fortalte meg hva jeg burde gjøre annerledes. Men jeg fikk aldri en henvendelse fra henne, jeg fikk det rett i fleisen da jeg leste et møtereferat. Unnlater hun å ta kontakt fordi hun vet jeg ville svart; «kan du klare å ta ett steg til siden og se at det er du som har ødelagt det for oss? Gjentatte ganger har du dratt barna inn i konflikten for å vende dem mot meg, og de tror på dine løgner fordi de ikke kjenner sannheten».
Så hva handler dette egentlig om? Hvorfor må hun alltid ha klørne ute? Er det bitterhet? Hevn? Misunnelse? Makt(misbruk)? Økonomi? Eller er det en god blanding? Ikke vet jeg, men dette er mine tanker om det; for meg fremstår hun som bitter. Bitre mennesker ønsker ikke at andre skal ha det godt, når de selv har det vondt. De tåler ikke at den andre er lykkelig igjen, og lever det livet de drømmer om. Er det rart det er krig i verden, når selv en mor ikke unner sine barn lykke?! Misunnelsen blir for stor! På en stakkarslig måte må hun tråkke ned andre mennesker for å føle seg litt bedre! Og dette er hennes ultimate hevn; hun tar barna og bruker dem som et skjold på krigsstien. Hun skal ha makt og kontroll over dem – for enhver pris. Og prisen er det far som må betale, i dyre dommer.
Nei, nå er det på tide at hun tar et oppgjør med seg selv og det hun holder på med. Klørne må klippes ned til roten av ondskapen!