Foto: Shutterstock
Her trykker vi femte leserinnlegg til Mannsforums skrivekonkurranse i 2022.
Les mer om skrivekonkurransen her:
Likestilling – Hvordan er det å være gutt og mann i Norge i 2022?
Les alle leserinnleggene her:
Nr 1 Pappa uten håp
Nr 2 Hvorfor jeg hater meg selv
Nr 3 Omsnuing av vold; hennes “plan B”
Nr 4 Et ødelagt liv
Nr 5 Arbeidssøkeren
Nr 6 Den viktigste tiden i livet
Mann ….
-Du er arbeidsledig?
– Da jeg var ung, tenkte jeg, jeg gleder meg til at jeg skal forholde meg til voksne mennesker.
Voksne mennesker kan jeg i det minste forvente at opptre modent. Etter nok et avslag på arbeid som krever min masterutdannelse, eller avslag, var det virkelig avslag jeg fikk? Det har gått tre måneder, jeg var eneste søker, og de tør ikke svare engang. Hvilke andre måter får jeg «avslag» på? Stillheten er bråkete når man tenker over vanskeligheten å være utestengt fra arbeidsmarkedet.
-Hva innebærer det å være utestengt?
Det er liksom ikke bare det at en ikke får arbeid. Jeg må forholde meg til så mye annet som andre ikke må forholde seg til. Min mor bruker empati så det holder. Hun er trist på mine vegne. Men jeg kan liksom ikke kopiere hennes følelser, jeg må holde distanse, hvis ikke får jeg vanskeligheter selv. Hvilke vanskeligheter tenker du?
– Se for deg at du er trist hele dagen fordi du ikke får arbeid. Hvor vanskelig er det ikke å forholde seg til den triste versjonen av deg selv? Du må være glad, eller i det minste flat. Tenke negativt er det verste du kan gjøre i en slik vanskelig situasjon, du må … ja hva skal jeg si, hoppe over tankene om hvor vondt det er å være utenfor samfunnet.
– Ja riktig svarer du.
– Dessuten vil min mor hevde at han bryr seg ikke. Det stemmer jo ikke i det hele tatt, men jeg kan jo ikke bare la det gå utover andre og meg selv fordi jeg ikke får arbeid.
– Så er det min far, han er så glad når jeg har de småkontraktene jeg har hatt. Han sier ikke så mye, men han håper dypest inne i sitt hjerte at jeg skal få starte livet, selv om jeg snart nærmer meg 50. Jeg ser det på han, at han har det vondt.
– Du kan jo ikke bare sitte hjemme.
– Nei, jeg er jo enig i det, men hva skal jeg gjøre? Det nytter liksom ikke å gi de juling heller. Menn som banker kvinner vet du, de er ikke veldig høyt ansett i samfunnet. Dessuten har jeg ikke sloss siden jeg var barn, så jeg får sikkert juling også.
Min far smiler litt, det letter litt på trykket for presset.
-Ute i samfunnet da spør du?
-Samfunnet, nei der kan jeg ikke forvente noe kjære mor. Jeg er definert som lat og ubrukelig. -Hvorfor tror du det er slik?
-Her har vi et svært spørsmål, det er nesten umulig å svare på det, for det har så mange sider. For det første, de som er på NAV, de har hørt om sangen «UT å NAVE», den er basert på ungdommen som skulle nave et år han. Hvis jeg setter meg inn i hans situasjon, så har han opplevd noe som kalles giftig-toksisk stress. Han er redd for samfunnet, eller egentlig redd for sine egne følelser. Han søker dem ikke.
-Man må jo utfordre seg selv sier du
-Jeg er sikker på at for mange har det bare sagt stopp. De ønsker å ha arbeid, de ønsker å leve et normalt liv, uten det stresset som enkeltmennesker skaper hos en. Men mennesker, menn og kvinner, de er bare ikke modne nok til å behandle folk på en grei måte, spesielt når du har vært utenfor så lange. Så er det utrolige dilemmaet, at mennesker på NAV er definert som late, umodne og ja nærmest fyll ut hva du vil av stygge ord. Du vil ikke engang få motstand av navere, de vil bare gå hjem og skamme seg, så forholde seg til umodne arbeidsgivere som ikke engang tør å svare på arbeidssøknaden din.
Det er som man er fritt vilt, med skuddpremie.
– Nå tar du av, folk er jo ikke slik.
Det kan jeg garantere at de er, er du definert som annerledes har du skuddpremie på deg. Jeg har hørt mange ganger at jeg ikke er mann fordi jeg er overvektig. Ikke ordentlig mann i alle fall. Jeg er søppel, og til søppel er det tillatt å si hva du vil.
– Du overdriver
Garantert ikke, når det er sosialt akseptabelt å snakke negativt om andre mennesker, så er alt lov.
-Eksempler er du snill?
-Det er lov å si alt du vil om Treholt og Eirik Jensen.
-Treholt er landssviker og Jensen er jo storsmugler, du kan jo ikke sammenligne deg med dem.
Nei, det kan jeg ikke, for jeg selger ikke informasjon til sovjet eller driver med narkosmugling. Men jeg er definert som noe rart, noe ikke sosialt akseptabelt, selv om jeg ikke har gjort noe alvorlig galt. Hva om det er motsatt? Kanskje de ikke driver med narkosmugling og spionasje. Kanskje de har feil venner?
-Feil venner?
– Jeg vil ta meg selv som eksempel. Jeg har ingen problemer med å henge med rusmisbrukere. Jeg ønsker å lære av dem. Hva er det som har drevet dem til rusmisbruk? Hva er det som har drevet dem til et kriminelt liv utenfor samfunnet?
– Det svaret er jo enkelt sier du,
– Nei, det er ikke så enkelt, absolutt ikke. Det er ikke nødvendigvis dårlige hjem som er forklaringen. Svaret er et helt annet sted. Du ville bli sjokkert hvor enkelt svaret er om du visste det. Men du kan si at Eirik Jensen hang med kriminelle. Som politimann er ikke det sosialt akseptabelt.
– Nei du kan ha et poeng der.
– Hva om han var som meg, han henger med folk som er utsatt i samfunnet, så var det ikke sosialt akseptabelt. Er det derfor samfunnet tror at han er storstilt smugler? Jeg henger med folk utenfor samfunnet av flere årsaker. For det første er det slik at jeg ikke får venner blant normalbefolkningen, jeg er jo uten arbeid. Jeg er definert som lat og ubrukelig. Så når jeg velger å snakke med andre som er definert som ubrukelige i samfunnet. Jeg velger å lytte til de problemstillingene de har, respektere dem og anerkjenne dem som hele mennesker. Relasjonene mellom oss er ikke være, fordi problemene de har, er så ofte så store at de må selv finne ut at de skal ut av problematikken, uavhengig om det er vold i hjemmet eller rus. Jeg er bare der, jeg gjør ingenting annet enn å lytte, bruker faget mitt. Så er det å håpe at de selv får lyst til å gjøre noe med problemene.
-Du er litt av en barmhjertig samaritan du.
-Det er ikke sosialt akseptabelt, samfunnet vil ikke ha menn som bryr seg mer om de som har det vanskelig, enn kollegene på arbeidsplassen.