HjemNettavisHvorfor jeg hater meg selv

Hvorfor jeg hater meg selv

Foto: Shutterstock

Her trykker vi andre leserinnlegg til Mannsforums skrivekonkurranse, og vi publiserer innlegg etter som de kommer inn og blir godkjente.

Bli med i konkurransen du også da vel? 2000 kr for hvert innlegg som kommer på trykk, og juryens beste mottar 10'000 kr

Les mer om skrivekonkurransen her:
Likestilling – Hvordan er det å være gutt og mann i Norge i 2022?

Les første leserinnlegg her:
Pappa uten håp

Hvorfor jeg hater meg selv

Mann 41, Oslo. 

Jeg ble født tidlig på 1980-tallet. Ca. 20 år etter at Norge fant oljen. Ca. 10 år (?) etter at norske politikere med stø hånd ble enige om hvordan best forvalte denne vanvittige gaven fra langt der nede i dypet. Med andre ord, født i en tid hvor alt lå til rette for meg. Nå, ca. 40 år senere, skulle man tro jeg hadde dratt nytte av denne formidable flaksen det var å bli født på tiden jeg ble.

Men nå sitter jeg her, og eneste tanke jeg har om meg selv, er skam og selvforakt.

Kan ikke forstå at jeg forvaltet min mulighet på en så jævla dårlig måte. Jeg mangler fortsatt et par fag for å skryte på meg artium (!) Ganske drøyt, sant? Misliker jobben min, den jeg litt tilfeldig havnet inn i, men som jeg aldri hadde fått om jeg i dag hadde søkt på den. Ikke misforstå, jeg klager ikke. Kunne ikke hatt det bedre hvis jeg legger til grunn den lille innsatsen jeg selv har lagt i karriere. 

Jeg er kanskje blant siste generasjon hvor man kunne lure seg inn i en jobb, kun basert på et hyggelig vesen og ingen utdanning. Ønsker du min jobb i dag vil du nok måtte ha en master i økonomi. Jeg vet selvsagt at min jobb fint kan gjøres av alle dere som måtte finne på å lese dette innlegget, helt uavhengig av grad eller artium. Dette gjør meg selvsagt takknemlig for at jeg har min trygge faste jobb. I tillegg er jobben i det offentlige. Så jeg er trygg som bare faen. 

Hvis jeg skal tillate meg litt selvskryt, noe som er enklere i denne formen, så vet jeg at jeg kunne skaffet meg en utdanning. Jeg vet jeg kunne kommet meg gjennom noen år på BI eller på UiO. Rett og slett fordi jeg kjenner folk som har gjort nettopp det, og som jeg vet jeg er fint like oppegående som. Når folk spør meg hvorfor jeg ikke har studert, svarer jeg enkelt og greit med at jeg er feig. Har vært feig hele livet, og selv om jeg for tjue år siden visste at jeg burde studere, så gjorde jeg aldri det. 

Jeg løy både for meg selv og mine omgivelser, da jeg ofte sa at jeg nok skulle studere etter hvert. Jeg skulle bli journalist, sosiolog, samfunnsgeograf eller kunsthistoriker, men endte bare opp med å fortsette i den jobben jeg til enhver tid hadde. Tiden og årene går, og her sitter jeg og ble ingen av delene. Enkelt og greit fordi jeg ikke har turt å ta grep om dette. 

Jeg kjenner i dag flere av årsakene. Én ting er arv og miljø. Har foreldre som antakelig ikke har artium i sitt ordforråd. Den type forelder som gjerne sier noe sånt som; «det er bra du ikke ble narkoman, gutten min»

Jeg skal nok ikke ha barn, men håper min ambisjon hadde vært en smule høyere enn som så for mitt avkom. 

Men, jeg skriver ikke dette for å skylde på mine foreldre – de er som de er, og jeg har kjent dem svært lenge. Jeg var heldig, jeg, som tidlig i 20-årene var omgitt av gode og kloke venner – venner som enten studerte eller som i det minste var opptatt av sin retning, og på den måten hadde målsetninger. Men ganske interessant å tenke tilbake på, at jeg i samvær med dem, selv aldri tok grep. Tilfeldige jobber hele veien. Intet særskilt mål. Og vipps er man i 40-årene. 

I tillegg til en ikke eksisterende karriere, har jeg i tillegg gjort det sabla dårlig på damefronten. Har et langt forhold bak meg. Problemet mitt var at jeg entret dette forholdet i voksen alder, uten noe erfaring. Hadde et og annet ligg her og der, men alle i alkoholpåvirket tilstand. Så, når jeg skulle starte samlivet med min eks, så bød det på problemer, både for henne og for undertegnede. Forholdet varte og gikk, det, men tok slutt etter noen år. Tilbake satt jeg, full av dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde bidratt nok, verken for eller med henne. 

Det er ikke synd på meg, altså. Dette handler ikke om jakt på sympati. Men forholdet jeg var i, bekreftet egentlig bare alle fordommer jeg har om meg selv. Kan ikke forstå at vedkommende orket meg i flere år. Tanken på at hun har brukt opp et antall år på å være sammen med en taper som meg.

For det er nettopp slik jeg ser meg selv, en vandrende taper. En som verken fikset ungdomsårene, karriere eller samliv.  Skal ikke begynne på ungdomsårene nå, men selvforakten tok tak i meg allerede før den tid.

Når venner i dag spør hvorfor jeg ikke forsøker å finne meg en ny kjæreste, svarer jeg, at jeg først må forsøke å like meg selv bittelitt før jeg sveiper høyre. Tror jeg holder meg for meg selv. 

Så hva poenget er med dette innlegget? Tror jeg bare hadde behov for å skrive. Kanskje, hvis det ender på trykk, strekke ut en liten hånd til mine mannskolleger og si at jeg heier på dere, og at dere bør gjøre det stikk motsatte som meg. Tro på deg selv og bruk livet til å lære og hente kunnskap, enten det er i et auditorium eller i sengehalmen. 

Eneste trøsten jeg gir meg selv, er at jeg liker å bli eldre. Merker at jeg for hvert år blir en smule mer rolig med tanke på min egen selvforakt, og merker mer og mer på en takknemlighet for at jeg er fra og bor i dette landet. Glad jeg har en jobb og er funksjonsfrisk. Mer kan man vel ikke ønske seg, si? 

Så det er ikke så gæernt at det ikke er godt for noe, sa den aldrende gubben. 

Mann 41, Oslo.