VG belyser et tema som berører noe helt grunnleggende i vår digitale offentlighet: fremveksten av lukkede grupper der enkeltmennesker henges ut, vurderes og tildeles karakteristikker – helt uten mulighet til å forsvare seg.
Det argumenteres ofte med at motivasjonen bak slike grupper er å advare hverandre. Men hva er det egentlig man advarer mot, og på hvilket grunnlag? En fortelling om hva som har skjedd i en relasjon er uansett subjektiv. Historien er full av eksempler på at menneskers opplevelser, narrativer og minner ikke alltid har rot i den faktiske virkeligheten.
Av: Hanne-Karine Sperre. Hanne-Karine Sperre (født 1975) er en norsk frilansjournalist, forfatter og samfunnsdebattant som særlig engasjerer seg i tunge sosiale temaer som barnevern, rusomsorg, utenforskap og kriminalitet blant unge. Sperre betegner seg som en gravejournalist, og har tidligere publisert sine tekster i MannsForum.
Dette handler ikke om at majoriteten av kvinner dikterer opp overgrep, men om at sannheten er tøyelig når følelser og sårede relasjoner involveres. Når én part får definere hele historien uimotsagt i et lukket forum, blir nyanser visket ut og subjektive oppfatninger forvandlet til absolutte «sannheter».
Det ligger også en åpenbar dobbelttenkning i hvordan vi som samfunn forholder oss til dette. Dersom menn hadde organisert tilsvarende lukkede forum for å henge ut, rangere og «advare» mot navngitte kvinner, ville fordømmelsen fra storsamfunnet vært umiddelbar, kontant og nådeløs. Det ville rettmessig blitt stemplet som uakseptabel trakassering og kvinnefiendtlighet.
Det har etablert seg et dypt ubehagelig premiss om at kvinners opplevelser i relasjoner utelukkende er noe som er påført dem av menn. Men dårlig moral er ikke forbeholdt ett kjønn, kvinner kan også være “et ræv hol”.
Tusenvis av menn har elendige datingerfaringer, og tusenvis av menn har opplevd overtramp på Tinder ,og i samliv.
Når lidelser, såre erfaringer og skuffelser deles i et ekkokammer, tildeles mennesker karakteristikker de hverken får mulighet til å nyansere eller forsvare seg mot. Verden er sjelden svart-hvit, og selv om noen selvsagt ikke er uskyldige, gir ikke en dårlig opplevelse et frikort til å opprette private domstoler på nett. Slike grupper selges ofte inn under dekke av å tjene en god sak eller skape trygghet, men når gode intensjoner forvandles til uregulerte gapestokker, raseres enkeltmenneskers omdømme på et tynt og ensidig grunnlag.
Dette handler ikke om å avfeie reelle overgrep eller kvinners opplevelser, men om at vi må tåle å se prinsippene i øynene. Vi kan ikke akseptere at ensidige fortellinger blir stående som uimotsagte dommer i digitale rom.
En slik praksis er i seg selv nedbrytende.
Hilsen meg.