Om hva vi også bør huske ved årsmarkeringen for massedrapene og terrorbombingen
på Utøya og i Oslo den 22.juli 2011, men som ingen har tatt opp i den massive
medieomtalen og de mange markeringene av hendelsen.
Historien om Anders Behring Breivik er – blant mye annet – også historien om et barn som
ble utsatt for grov psykisk og emosjonell omsorgssvikt under sin oppvekst med mor, uten
tilstedeværende far. Og om et offentlig apparat som var i stand til å se og beskrive alvoret i
omsorgssvikten, men som ikke var i stand til å gjøre noe med det. Med det resultat at en
dysfunksjonell enslig mor fikk fortsette å utøve omsorgen og prege guttens utvikling gjennom
hele hans barndom og oppvekst.
Foreldrene skilte seg da Anders Behring Breivik var svært liten. Han vokste opp hos moren i
Oslo, med svært liten kontakt med faren.
Da gutten var rundt fire år, hadde moren og barnet et 3-ukers opphold ved Staten senter for
barne- og ungdomspsykiatri, der det ble gjort en vurdering av omsorgssituasjonen. Morens
tilstand ble beskrevet med alvorlige personlighetsmessige vansker, emosjonell ustabilitet og
vansker med å skille egne behov fra barnets. Det ble observert en omsorgsstil preget av
følelsesmessig ustabil og uforutsigbar omsorg, vansker med å gi barnet trygghet og tidvis
avvisning og emosjonell invadering.
Dette er forenlig med hva som kalles desorganisert tilknytning, noe som gir risiko for alvorlig
skjevutvikling hos et barn som vokser opp under slike forhold.
Det ble derfor anbefalt i SSBU-rapporten at mor ble fratatt omsorgen og gutten flyttet til et
permanent fosterhjem. Dette ble fulgt opp med brev til barnevernet om at det hastet med
tiltak. Med det skjedde ikke.
Fra flere hold har barnevernet fått kritikk for dette i ettertid, og det har vært en debatt om
barnevernets inngrepskriterier var og er gode nok. Men noen offisiell kritikk av barnevernets
handlemåte er ikke kommet til uttrykk. I årene etter (dette var i 1983) har som kjent
barnevernets terskel for inngrep i form av omsorgsovertagelse endret seg betydelig, og det
skal langt mindre til av psykisk omsorgssvikt – kanskje for lite – for at omsorgsovertagelse
utløses.
Mens barnevernets unnlatelse tross alt har vært trukket fram til belysning i mediene, har det
knapt nok vært noen kritikk av eller debatt omkring rettsvesenets håndtering av tvisten om
omsorgen mellom guttens foreldre. Faren, Jens Breivik, krevde nemlig omsorgen for barnet
da han fikk SSBU-rapporten i hende. Han har gitt uttrykk for at han mente han hadde en god
sak på bakgrunn av denne rystende beskrivelsen av morens omsorgsregime, og han begjærte
midlertidig avgjørelse om umiddelbar overføring av omsorgen til ham.
I det kravet fikk han ikke medhold. Retten avslo hans krav og bestemte dermed at mor skulle
fortsette å ha omsorgen. Formodentlig skrev retten, slik man også gjorde den gang, at dette var «til barnets beste».
Jens Breivik ga opp den rettslige kampen da han hadde erfart hvordan rettsapparatet fungerte.
Han har kommentert dette med at «på den tiden var det nesten umulig for en far å vinne omsorgen.»
Og med denne kommentaren stoppet den offentlige debatten om denne delen av bakgrunnen for 22. juli opp. Ingen toneangivende politikere eller offentlig finansierte fagmiljøer har vist noen interesse for å bore mer i dette. Til tross for denne rettsavgjørelsens åpenbare viktighet som faktor bak terrorhandlingen.
Hvorfor blir ikke alle steiner snudd når man i ettertid skal prøve å forstå og forklare
etterkrigstiden verste voldshendelse i Norge?
Det minnes om at Breivik av de første sakkyndige som utredet ham i straffesaken, ble vurdert som sinnssyk, lidende av paranoid schizofreni med omfattende grandiose vrangforestillinger.
Etter press fra mediene ble det utnevnt nye sakkyndige som kom til en annen konklusjon, mer i tråd med det sterk politiske ønske om å holde ham strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. De psykiske avvikene er uansett åpenbare når han han kunne utføre disse ekstreme og grusomme handlingene.
Med det som er kjent om den ekstremt dysfunksjonelle omsorgssituasjonen under oppveksten, er det ikke mulig å se bort fra at dette er en betydelig del av forklaringen på at han utviklet slike psykiske avvik som muliggjorde dette.
Hvis det likevel var «umulig» den gang at en far kunne få omsorgen, selv med en så
tungtveiende dokumentasjon for mors udugelighet, hva sier det om samfunnets rettsnormer og den reelle likebehandlingen av far og mor i rettsapparatet. Når slike problemstillinger feies under teppet i en sak av disse dimensjoner, så er det ikke fordi dette hører fortiden til og ikke har noen interesse for oss i dag. Det forteller tvert imot om en manglende vilje til å reise kritiske spørsmål om hvordan rettsvesenet fungerer på dette området. Noe som i seg selv er en måte å sikre at ingenting faktisk endres.
For det ser vi i rettsapparatet den dag i dag, at det er nesten umulig for en far å vinne
omsorgen.