– I forbindelse med samlivsbrudd er det ikke uvanlig at mødre og fedre aktivt prøver å påvirke barna til å avvise den andre forelderen, skrev professor Frode Thuen i A-magasinet (12.05.2026). Utsagnet utløste en skarp debatt med 13 ledere ved familievernkontorene i Bufetat Region Øst. Mens Thuen mener påvirkning og foreldrefremmedgjøring i enkelte saker kan være en undervurdert forklaring på barns motstand mot kontakt, advarer familievernet mot forenklede forklaringsmodeller. Debatten reiser samtidig spørsmål om hvordan slike prosesser skal identifiseres, og hvilke metoder hjelpeapparatet har for å skille mellom påvirkning, lojalitetskonflikter og andre årsaker til at barn avviser en forelder.
Historiene som utløste debatten
Debatten startet da psykolog og professor Frode Thuen skrev om foreldre som opplever å miste kontakten med egne barn etter samlivsbrudd.
I innlegget beskrev han henvendelser fra foreldre som forteller om barn de tidligere hadde nære og gode relasjoner til, men som over tid begynte å avvise kontakt. Flere opplevde at samvær gradvis ble vanskeligere å gjennomføre, at kommunikasjonen brøt sammen, og at barnet etter hvert utviklet en markert negativ oppfatning av dem.
Ifølge Thuen kan slike utviklingsforløp i enkelte tilfeller skyldes at barnet over tid påvirkes av den forelderen det bor mest hos. Gjennom negative beskrivelser, konfliktnarrativer eller ved å trekke barnet inn i voksenkonflikten kan barnet gradvis overta den ene forelderens syn på den andre.
Thuen understreket samtidig at dette ikke er den vanligste forklaringen på samværsproblemer. Da debatten senere fortsatte i Dagsnytt 18, presiserte han:
«Dette er en liten gruppe foreldre, de er veldig fortvilet, og det er absolutt ikke den eneste eller hovedforklaringen på hvorfor barnet ikke vil dra til en mor eller far.»
Hans hovedanliggende var ikke å presentere én forklaring på alle samværskonflikter, men å argumentere for at påvirkning og samværssabotasje må kunne undersøkes når faktum tilsier det.
Familievernet svarer
Innlegget utløste et samlet svar fra 13 ledere ved familievernkontorene i Bufetat Region Øst. Lederne mente Thuen presenterte en fortelling som kunne forenkle et komplekst fagfelt, og understreket at barns motstand mot kontakt med en forelder kan ha mange ulike årsaker. De advarte mot forklaringsmodeller som i for stor grad legger ansvaret på én forelder, og etterlyste større oppmerksomhet om sakenes sammensatte karakter.
Da debatten fortsatte i NRKs Dagsnytt 18, ble det samtidig tydelig at avstanden mellom partene på enkelte områder var mindre enn ordskiftet i Aftenposten kunne gi inntrykk av. Lena Berntsson, avdelingsdirektør i Bufetat Region Øst, understreket at familievernet ikke benekter at påvirkning forekommer.
«Vi sier ikke at manipulering ikke finnes.»
Samtidig argumenterte hun for at barns motstand mot kontakt ofte må forstås i lys av flere forhold. Barn kan være slitne av langvarige foreldrekonflikter, stå i lojalitetskonflikter eller forsøke å håndtere motstridende fortellinger fra foreldrene. Berntsson viste til erfaringer fra familievernet hvor barn beskriver belastningen ved å måtte velge side mellom mor og far.
Thuen fastholdt på sin side at enkelte saker preges av en betydelig ubalanse mellom foreldrene, og at påvirkning i noen tilfeller kan spille en avgjørende rolle.
«I noen tilfeller så er det helt opplagt bevisst eller ubevisst manipulering fra den ene siden.»
Uenigheten handlet dermed ikke om hvorvidt påvirkning kan forekomme, men om hvilken betydning fenomenet har, hvor ofte det forekommer, og hvilken plass denne forklaringen bør ha når barns motstand mot kontakt skal forstås og vurderes.
Thuen avviste samtidig at han hadde presentert en forenklet forståelse av samværskonflikter. I sitt tilsvar understreket han at han har arbeidet med slike problemstillinger gjennom flere tiår og er fullt klar over hvor komplekse sakene kan være. Kritikken hans var først og fremst rettet mot det han oppfattet som en manglende forståelse for foreldrene som beskriver slike erfaringer.
Han viste til de mange historiene som ligger til grunn for hans opprinnelige innlegg og skrev:
«De som forteller disse historiene, er skilte fedre og mødre som står i en fortvilet situasjon hvor de opplever at ekspartneren setter barna opp mot dem uten at hjelpeapparatet kommer dem til unnsetning.»
Etter Thuens syn er det nettopp disse foreldrenes erfaringer som fortjener større oppmerksomhet. Han reagerte derfor sterkt på familievernledernes svar og stilte spørsmålet:
«Hva er dette for en holdning å møte dypt fortvilte foreldre med?»
For Thuen handlet debatten derfor ikke bare om faglige teorier eller forklaringsmodeller. Den handlet også om hvordan hjelpeapparatet møter foreldre som opplever at relasjonen til egne barn gradvis brytes ned uten at de får den hjelpen de mener situasjonen krever. Samtidig mente han at det er først når slike erfaringer møtes med åpenhet og respekt at man kan begynne å utforske den kompleksiteten som alle parter i debatten sier at disse sakene er preget av.
Barnets stemme og undersøkelsesplikten
Et sentralt spørsmål i debatten er hvordan barns utsagn skal forstås når foreldrene står i alvorlig konflikt.
Berntsson fremhever betydningen av å lytte til barnets erfaringer og undersøke barnets situasjon bredt. Thuen advarer samtidig mot å legge avgjørende vekt på barns uttrykte motstand dersom barnet over tid har blitt trukket inn i en sterk lojalitetskonflikt.
«Hvis de er blitt dratt inn i en lojalitetskonflikt som gjør at de internaliserer den fiendtlige forelderens oppfatning, så er ikke de et godt sannhetsvitne for hva som er riktig i en sånn sak.»
På dette punktet berører debatten spørsmål som også er sentrale i menneskerettslig sammenheng.
I kronikken Er norsk rettspraksis i konflikt med EMDs krav til beskyttelse av retten til familieliv? argumenterer Eivind Meland, Geir Kjell Andersland og Bjørn Joachimsen for at praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen ikke bare handler om utfallet av samværssaker, men også om hvordan myndighetene kommer frem til sine avgjørelser.
Et gjennomgående tema i Strasbourg-praksisen er at barns motstand mot kontakt ikke uten videre kan behandles som et selvforklarende faktum som skal legges til grunn for avgjørelser.
Myndighetene har i følge EMD en plikt til å undersøke ulike plausible forklaringer på barnets motstand samt vurdere og iverksette effektive tiltak som kan bidra til å bevare relasjonen mellom barn og forelder.
En større faglig diskusjon
Debatten mellom Thuen og familievernet inngår i en bredere diskusjon som de senere årene har fått økende oppmerksomhet i Norge.
Professor emeritus Eivind Meland og jurist Geir Kjell Andersland har gjennom flere artikler argumentert for at relasjonelle brudd mellom barn og foreldre har fått for liten oppmerksomhet i norsk forskning, rettspolitikk og offentlig debatt. I artikkelen Villedende om barnevernet kritiserer de det de mener er en tendens til å marginalisere forklaringsmodeller som utfordrer etablerte forståelser innen familie- og barnevernsfeltet.
Meland har særlig vært opptatt av de helsemessige konsekvensene av å miste kontakten med egne barn. Han har argumentert for at slike relasjonelle tap kan innebære alvorlige psykiske belastninger, og at dette perspektivet i liten grad har vært integrert i norsk forskning om psykisk helse og selvmordsforebygging.
Andersland har på sin side vært en sentral stemme i diskusjonen om menneskerettigheter og familieliv. Gjennom analyser av EMD-praksis har han pekt på statens positive plikter til å beskytte familierelasjoner og betydningen av å gripe inn tidlig når kontakten mellom barn og forelder er i ferd med å bryte sammen.
Denne tilnærmingen gjenfinnes også i artikkelen Foreldrefremmedgjøring anerkjennes – men det advares mot feilvurdering og tunnelsyn. Her argumenteres det for at påvirkning av barns relasjon til en forelder er et reelt fenomen som må kunne undersøkes og identifiseres, samtidig som det advares mot å bruke foreldrefremmedgjøring som en universalforklaring på alle samværskonflikter.
Fra dette perspektivet er ikke hovedspørsmålet om foreldrefremmedgjøring eksisterer eller ikke. Spørsmålet er hvordan fagfolk kan gjennomføre grundige og metodisk forsvarlige undersøkelser som gjør det mulig å skille mellom ulike forklaringer på hvorfor relasjoner bryter sammen.
Et spørsmål uten enkle svar
Selv om debatten tidvis har vært skarp, viser både Aftenposten-utvekslingen og Dagsnytt 18 at partene også deler flere utgangspunkter. Ingen hevder at alle saker skyldes foreldrefremmedgjøring. Ingen avviser at barns motstand mot en forelder kan ha mange ulike årsaker. Ingen bestrider at barnets beste skal stå i sentrum.
Den reelle uenigheten synes i stor grad å handle om hvor ofte påvirkning forekommer, hvor lett den kan identifiseres, og hvilken plass denne forklaringen bør ha i familievernets arbeid. Samtidig berører debatten større spørsmål om rettssikkerhet, undersøkelsesplikt, familieliv og myndighetenes ansvar når relasjonen mellom barn og forelder står i fare for å bryte sammen.
Det er nettopp derfor debatten mellom Frode Thuen og familievernet har fått oppmerksomhet langt utover et enkelt fagbegrep. Den handler om hvordan samfunnet skal forstå, undersøke og håndtere noen av de mest krevende konfliktene som kan oppstå etter et samlivsbrudd.
En ubesvart metodisk utfordring
Et spørsmål som i liten grad ble berørt i debatten, er hvordan familievernet faktisk identifiserer de tilfellene hvor påvirkning, foreldrefiendtliggjøring eller foreldrefremmedgjøring forekommer.
I Dagsnytt 18 understreket Lena Berntsson at familievernet ikke benekter at manipulering finnes. Uttalelsen kan ved første øyekast fremstå som et svar på Thuens bekymring. Samtidig reiser den et nytt spørsmål: Hvordan skal hjelpeapparatet oppdage de tilfellene hvor manipulering faktisk forekommer dersom det ikke benyttes en eksplisitt og systematisk metodikk for å identifisere slike prosesser?
Debatten kom i liten grad inn på dette punktet. Det ble heller ikke redegjort for hvilke kriterier, modeller eller vurderingsverktøy familievernet benytter for å skille mellom legitim motstand, lojalitetskonflikter, relasjonelle problemer, påvirkning og foreldrefremmedgjøring.
Dermed kan utsagnet om at «manipulering finnes» fremstå som utilstrekkelig. Dersom fenomenet anerkjennes som en mulig forklaring, oppstår også spørsmålet om hvordan det skal undersøkes og dokumenteres i praksis.
Internasjonalt har nettopp dette vært gjenstand for betydelig faglig utvikling. Den mest kjente modellen er den såkalte femfaktormodellen (Five-Factor Model), utviklet av William Bernet og senere videreutviklet av blant andre Demosthenes Lorandos og Steven G. Miller. Modellen er ikke utviklet for å bekrefte foreldrefremmedgjøring, men for å undersøke om en slik forklaring er plausibel sammenlignet med alternative forklaringer.
Femfaktormodellen bygger på fem sentrale vurderinger: om barnet avviser en forelder, om det tidligere har eksistert en positiv relasjon, om det foreligger dokumentasjon på mishandling eller omsorgssvikt som kan forklare avvisningen, om det forekommer fremmedgjørende atferd fra den favoriserte forelderen, og om barnet viser karakteristiske mønstre som ofte forbindes med fremmedgjøringsprosesser.
Modellen er omtalt i et omfattende internasjonalt forskningsmateriale, brukes av mange sakkyndige og klinikere internasjonalt, og er utviklet nettopp for å redusere risikoen for både overdiagnostisering og feildiagnostisering. Hensikten er ikke å erstatte grundige undersøkelser, men å strukturere dem.
Spørsmålet som naturlig følger av debatten mellom Thuen og familievernet, er derfor ikke bare om manipulering forekommer. Det er hvilke metoder norske hjelpeinstanser benytter for å identifisere de tilfellene hvor fenomenet faktisk er til stede. Dersom slike metoder ikke brukes, oppstår en risiko for at fenomenet anerkjennes i teorien, men sjelden eller aldri identifiseres i praksis.
Debatten så langt
Den aktuelle debatten
- Hva gjør man ved manipulering etter samlivsbrudd?
Frode Thuens innlegg i A-magasinet som utløste debatten. - Hjernevask, Frode Thuen? Det er en fortelling som forenkler et komplekst felt
Familievernets svar på Thuens innlegg. - Utrolig mangel på respekt for fortvilte foreldre
Thuens tilsvar til kritikken fra familievernlederne. - NRK Dagsnytt 18 (18. juni 2026)
Debatt mellom Frode Thuen og Lena Berntsson, avdelingsdirektør i Bufetat Region Øst.
Relaterte fagartikler
- Villedende om barnevernet
Eivind Meland og Geir Kjell Andersland om faglige blindsoner, relasjonelle brudd og betydningen av åpne forklaringsmodeller. - Foreldrefremmedgjøring anerkjennes – men det advares mot feilvurdering og tunnelsyn
Om behovet for å anerkjenne fenomenet uten å trekke forhastede konklusjoner. - Myndighetspersoner på kollisjonskurs med menneskerettighetene
Om forholdet mellom norsk praksis, internasjonal forskning og menneskerettslige forpliktelser. - Er norsk rettspraksis i konflikt med EMDs krav til beskyttelse av retten til familieliv?
Kronikk av Eivind Meland, Geir Kjell Andersland og Bjørn Joachimsen om EMD-praksis, undersøkelsesplikt og statens ansvar for å beskytte familierelasjoner.