Christine Irestedt Horne – sexologstudent IAS Køpenhavn ved siden av full jobb som prosessleder i ULOBA Independent Living Norge. Hun skriver hovedoppgave som skal presenteres i september med dette som valgt tema: : “Andropause and Its psychological and physiological manifestations: Exploring the Link Between Male Menopause and Elevated Suicide Rates- a silent paradox”
XXX
Det er noe både trist og fascinerende ved hvordan vi snakker om menn og sykdom. Vi ler av «manflu» – forestillingen om mannen som blir klagete ved den minste forkjølelse. En kulturell vits så innarbeidet at den sjelden utfordres. Samtidig peker statistikken i motsatt retning: Menn oppsøker lege sjeldnere, lever lenger med uavklarte symptomer og har gjennom store deler av livet løsere tilknytning til helsetjenestene enn kvinner.
Det er verdt å spørre seg om spøken egentlig er så uskyldig. Når menns sykdom bagatelliseres i språket, risikerer vi også å bagatellisere menns kroppslige signaler – både i møte med dem selv og i møte med helsevesenet. Og kanskje er det nettopp i dette spennet, mellom latter og taushet, at noe av forklaringen ligger?
Når vi gjør sykdom til noe menn enten overdriver eller tie ihjel, blir det vanskelig å finne rommet imellom – der tidlig hjelp, alvorlige samtaler og reell forebygging kunne fått plass.
Det handler ikke om manglende intelligens eller ansvarlighet. Det handler om noe langt mer utbredt: en kollektiv Hvit frakk-stressrespons og en skepsis blant menn for å oppsøke helsehjelp når noe skurrer. Diffuse plager og ubehag uten smerter blir utsatt.
Fastlege og forfatter Dr Pål Branæs sier mange menn beskytter både selvbildet og relasjonen gjennom en form for kontrollert fremstilling. De møter med “hevet hode”, stort smil og få problemer. Dette er ikke nødvendigvis uttrykk for at de har det bra, men en strategi for å bevare rollen som stabil, robust og lite belastende for omgivelsene.
Bildet: Dr Pål Branæs- lege og forfatter til Karbofellen og Pillefellen som gis ut snart
Under dette ligger det ofte bekymringer, skam eller usikkerhet som det ikke finnes et naturlig språk for. Særlig gjelder dette emosjonelle temaer, der det ikke først og fremst er mangel på følelser, men en frykt for å miste kontroll eller å åpne noe som ikke lar seg lukke igjen.
«Jeg er opptatt av at vi som leger lett kan komme i skade for å forsterke denne fasaden, særlig når vi gir ros for at pasienten “har kontroll” eller “takler ting bra”. Det kan oppleves godt der og da, men bidrar til å sementere strategien og gjøre det vanskeligere å få frem det som faktisk er belastende.»
Dr. Branæs sier mange menn presenterer ting som oppleves mer legitimt; som tretthet eller kroppslige symptomer uten forklaring, når det egentlig handler om belastninger knyttet til følelser, relasjoner og seksualitet.
«Oppsummert sitter jeg igjen med at mange menn ikke primært mangler vilje til å snakke om det som er vanskelig, men mangler en verdig inngang til å gjøre det uten å tape ansikt. Konsultasjonen må først gi en opplevelse av kontroll og respekt, før sårbarhet i det hele tatt er mulig. I så måte må også helsevesenet ta sin del av ansvaret. Ikke-kommuniserte helseplager er nettopp de som får lov til å utvikle seg – i stillhet – til alvorlige tilstander»
Når frykten er strukturell – ikke individuell
Menn søker gjennomgående sjeldnere helsehjelp enn kvinner. Dette blir bakket opp med både globale studier fra WHO og nasjonale myndigheter som statistiske sentralbyrå og Helsedirektoratet. Menn går sjeldnere til fastlegen og oppsøker hjelp mye senere i sykdomsforløpet, fastner oftere i selvdestruktive beteendemønster som rus og er sterkt overrepresentert i statistikken over både ulykker og selvmord.
For mange menn er fastlegen en fremmed med tidsnød. Det gjør terskelen høy. Opplevelsen av å bli tatt på alvor, få tid og bli møtt uten bagatellisering er avgjørende.
Dr. Branæs bekrefter at korte konsultasjoner og dagens takstsystem gjør fastlegearbeidet krevende. Han sier at tidsrammene ofte bidrar til et behandlingsfokus på medisiner fremfor å gå i dybden på underliggende årsaker.
«Psykiske og somatiske plager, samt seksuelle utfordringer, krever tid, tillit og et tett samarbeid mellom pasient og lege for å kunne avdekkes og behandles på en god måte. Menn oppsøker ofte lege med «forkledde» symptomer som tretthet og konsentrasjonsvansker, preget av skam og tilbakeholdenhet, og mange kommer først etter påtrykk fra partner»
Dr Svein Sande, som er lege og grunder av Herreklinikken har en opplevelse av at de fleste menn er opptatt av å ha en god helse men går sjeldent til en sjekk.
«Menn kommer ofte med en akutt konkret problemstilling når de først kommer og opplever ikke at de får den helseoppfølging de burde fått. De har ingen screeningprogram rettet mot mannens helse som kvinner har med bryst og underliv»
Spesielt har Sande notert at menn har lite eller ingen kunnskap om prostata symptomer, noe som gjenspeiles av den manglende folkehelseopplysningen. Mange vet at de bør ringe 113 ved brystsmerter men de blir ofte sittende hjemme for lenge uten å varsle ved prostatasymptomer.
Resultatet er at mange menn står alene i møte med symptomer de ikke forstår, uten regelmessig kontakt med helsetjenester – og risikerer dermed dårligere prognoser da de kommer sent i behandlingsforløpet.
Prostatakreft: En stilltiende folkesykdom
Prostatakreft er den vanligste kreftformen blant menn i Norge. Likevel er det mange som helst ikke vil tenke på den – langt mindre snakke om den.
Rundt 5000 menn får diagnosen hvert år, men tallene forteller bare halve historien. Den andre halvdelen handler om alle som gikk for lenge før de tok grep. For symptomene kommer ofte snikende. Litt hyppigere nattlige dobesøk… Litt svakere urinstråle… En følelse av ikke å bli «helt ferdig».
Små endringer som er enkle å forklare bort: “Det er vel alderen”, “Det går sikkert over”.
Og så går det ikke over. Frykten for å få vite noe alvorlig kan paradoksalt nok øke risikoen for nettopp det.
Når menn først kommer – hva handler det egentlig om?
Erfaringene fra lavterskeltilbud som for eksempel Herreklinikken som har fokusert seg på mannehelse uten lange ventetider, blir mønstret tydelig.
«Menn har sjelden bare med seg én problemstilling. Det er jo de akutte livskrisene som rammer menn hardest. Når det for eksempel blir samlivsbrudd, mister jobben, man får økonomiske problemer,- slike ting går ekstremt hardt inn på menn. Mange isolerer seg og fastner i alkoholmisbruk eller annen rus. Kanskje forlorer kontakt med barna. Så blir det mørkt. Det er derfor vi på Herreklinikken er opptatt av å etablere et tilbud der de føler seg trygge på å få hjelp til å håndtere sine utfordringer»
Med en regelmessig oppfølging gjennom livet senkes terskelen til å oppsøke hjelp. Når terskelen senkes, og tilliten er på plass skjer noe viktig: Menn kommer tidligere.
De snakker mer åpent. De får et eierskap og kontroll over egen helse. Dr. Sande sier at Herreklinikken prioriterer solide, ikke-proforma undersøkelser for å bygge tillit og etablere helhetlige endringsprosesser for den enkelte. Han sier det er viktig å få et tverrfaglig interesse og samarbeid om mannlig helse og for å nå ut til flere menn og normalisere sårbarhet.
Tid, tillit og helhetlig samtale ikke luksus – det er forebygging. Og det kan bety forskjellen mellom isolasjon og tilhørighet. Mellom å bli pasient – eller aktør i eget liv.
Det er på tide å slutte å spørre hvorfor menn ikke går til legen- og begynne å spørre hvorfor systemet er bygget slik at de lar være å gjøre det.
Herreklinikken