Bildet er en illustrasjon
Jeg skriver dette på bakgrunn av det siste brevet vi fikk fra Nav nå på fredag. (Av en eller annen merkelig grunn får vi alltid brev fra Nav med dårlige nyheter på en fredag, sånn at hele helgen virkelig er ødelagt).
Nå må det snart være nok!
For er det ikke nok når en pappa lever med konstant dårlig livskvalitet, er det ikke nok når en pappa blir tvunget til å leve i fattigdom, er det ikke nok når alt en pappa har lyst til er å ta liv… først eksen sitt, og så sitt eget? Holder det ikke da? Hvor skal galskapen stoppe, og hvem skal stoppe den?
Jeg er gift med verdens fineste mann, og Pappa. Og selv om han er verdens fineste Pappa, så får han ikke lov til å være akkurat det. Av mor til barna. Han har kjempet en lang kamp i snart seks år, mot en mor som er meget psykisk syk.
Her er vår historie, meget kort fortalt.
Vi traff hverandre i 2013. Da stod min mann i et svært komplisert samlivsbrudd. Fra første dag nektet mor til barna ham 50/50. Det har vist seg, at det kan hun bare. Selv om barnevern, sakkyndig og familievernkontor i tre forskjellige runder, har sett at barna er ødelagt og at de burde bo hos far, så bor de fortsatt sammen med den personen som ødelegger dem, nemlig mor. Han har kjempet en hard kamp mot henne, men har endt opp med 0 samvær, i og med at han ikke har råd til flere advokater og rettsmøter, og fordi han ikke har helse til det lenger. Hennes advokat, hennes sabotering og foreldrefiendtliggjøring, samt Navs innkrevingssystem og bidragsregler har ødelagt ham fullstendig.
Jeg håper av hele mitt hjerte at noen snart forstår, at hvis barneloven skal endres til det bedre for fedre (og barna), så MÅ bidragsreglene også gjennomgås. Disse reglene er en skikkelig stor konfliktårsak mellom foreldre som skal prøve å bli enige om fordelingen av barna sine.
Det hjelper ikke mye å få 50/50 inn som hovedregel, hvis sabotasje fortsatt skal belønnes fra Nav. Jeg håper noen snart innser dette.
Vi har hatt seks lange vonde år i dette systemet. Det er maktesløst, urettferdig og fryktelig frustrerende.
Og vi har ikke noe annet valg enn å forholde oss til dette systemet de neste 10-15 årene også.
År vi aldri vil få tilbake. År vi må snu på hver krone av det vi bruker, mens mor lever i sus og dus.
Min mann tjener nå 36 000,- brutto pr.mnd. Dette er et gjennomsnitt pga uregelmessige arbeidstider.
Barnebidraget blir regnet ut ifra brutto inntekt. Noe som gjør det skyhøyt i forhold til hva han faktisk sitter igjen med. Han betaler først skatt av de 36 000, noe som gjør at lønnen han faktisk får utbetalt er nede i 25 200,-
Hvorfor er denne regelen sånn, da bruttoinntekt inneholder penger man IKKE har?
Etter skatt kommer de faste utgiftene. Min mann kjøpte barndomshjemmet sitt lenge før han traff mor.
Det er et stort hus, med tilhørende stor eiendom og de skatter og forsikringer dette innebærer, så han betaler 13 000,- inn til faste utgifter. Da er vi nede i 12 200,- Så skal bidraget betales, inkl. bidragsgjeld som han opparbeidet de månedene han nektet å betale bidrag til ei som saboterte alt samvær. Hele summen er oppe i 11 000,-
Hvor mye har min mann da igjen til eget livsopphold? Og til å betale annen gjeld med? Kan noen svare meg på det? Og melder han dette inn til Nav så setter de ned bidraget, noe som høres veldig fint ut, helt til du oppdager at det du ikke klarer å betale bare blir lagt til bidragsgjelden din, selv om han ikke har sjans til å betjene dette.
Hvorfor skal en Pappa gå til grunne fordi han har to barn?
Selge huset sitt og jobbe seg i hjel for å få hjulene til å gå rundt. Og så fort han klarer å tjene LITT mer, så det blir LITT romsligere økonomisk, så sender mor inn nye krav til Nav og bidraget hans øker. Er det noen som i det hele tatt kan tenke seg hva disse kravene gjør med livskvaliteten til et menneske?
En av reglene til Nav er at hvis far får seg samboer, så har han en og dele utgiftene med. Dermed øker bidraget til mor. Hvorfor skal mor få mere penger fordi far har samboer? De samme reglene gjelder jo ikke for mor?!
Jeg er på god vei inn i gradert uføretrygd, og har for tiden utbetalt ca. 14 500,- pr. mnd. Jeg betaler inn 10 500,- på faste kostnader, og hva har jeg da igjen? Skjønner dere? Skjønner dere egentlig dette i det hele tatt, hva disse bidragsreglene egentlig utgjør, og hva de gjør med folk? Eller vil det ikke skjønnes?
På et tidspunkt hadde min mann kun 50% jobb. Dette meldte han ifra om til Nav, og prøvde å få hjelp da han ikke klarte å betale bidraget. Hjelpen var at han ble skjønnslignet til 80% jobb, og bidraget ble dermed regnet ut ifra penger han overhodet ikke hadde. Hvor tror Nav han skal få pengene ifra? Tror de at dem bare daler ned fra himmelen hver gang kravet deres kommer? Da han ikke klarte å betjene den gjelden, satt de ned månedsbeløpet, og la resten til bidragsgjelden hans. Mor nekter å jobbe mer enn 50%. Hun blir også skjønnslignet (heldigvis!), men hva har det å si for henne? Hun TRENGER ikke jobbe mer, og mottar likevel fullt bidrag fra far.
Bidraget ligger på max av det en far klarer å betale pr.mnd. Det er ikke akkurat tatt hensyn til faktiske utgifter mor har til barna, så disse pengene tilfaller mor, helt klart. Mor mottar pr. i dag nesten 8000,- pr. mnd i bidrag. I tillegg skal hun bidra med sin halvpart. Tror dere virkelig, statistisk sentralbyrå eller ikke, at barn koster så mye? At man bruker så mye på barna sine hver bidige måned, året rundt!
Virkelig? Da oppfostrer mann i realiteten bortskjemte drittunger som får alt de peker på. Mens far, og hans eventuelt nye familie, lever omtrent i fattigdom. Hvor riktig er det? Skal far straffes for samlivsbrudd, er det det som er greia her?
Og dette … alt dette skaper konflikt. Konflikt og hat mellom foreldre som skulle samarbeidet.
Nav teller netter med overnatting. Om mor saboterer, nekter eller hva hun nå gjør for å få ned samværet, er dem rivende likegyldig! Tror dere virkelig så mange ville spekulert i hvor mye far skal ha barna, hvis det ikke lå en gullgruve bak?
Og hvorfor skal fedre jobbe livet av seg, mens mødre kan jobbe kun 50% og likevel leve godt. For det er det som er realiteten, og konsekvensen av bidragsreglene. Med alle de «godene» mødre får ved et samlivsbrudd i dag, så skjønner jeg godt at det saboteres over det vidstrakte land.
Jeg vet det er barneloven som skal vurderes, men det er det samme hvordan den kommer til å se ut. Så lenge mødre får en økonomisk gevinst ved å være drittsekk og å nekte far barna, så kommer konfliktene og saboteringen alltid til å være der.
Og en annen ting. Har dere tenkt på dette?:
Familie 1:
Foreldrene har hvert sitt hus, med de kostnader det medfører. De har også hver sin bil, med de kostnadene det medfører. De har to barn på 3 og 5 år, som deles 50/50. Mor tjener 350 000, far tjener 350 000. De deler barnetrygden, som blir 970,- ekstra på hver. Hvis ikke de utnytter systemet da og registrerer barna på hver sin adresse. Da får de 970,- hver i tillegg til en ekstra barnetrygd! Mor må jobbe for å overleve, på lik linje med far.
Familie 2:
Foreldrene har hvert sitt hus, med de kostnader det medfører. De har også hver sin bil, med de kostnadene det medfører. De har to barn på 3 og 5 år. Disse deles IKKE likt. Mor har hovedomsorgen, far har dem annenhver helg. Mor får all barnetrygd, inkl. for en ekstra. Mor får overgangsstønad på 10 000 – 18 000,- pr. mnd. Alt etter hvor mye hun jobber. I tillegg mottar hun bidrag fra far på 6000,-
Far derimot, er så heldig å må betale 6000,- til mor.
Mor har da 576 920,- pr år, mens far har 278 000,- Far må jobbe mye mer for å overleve, og får seg ekstra jobb. Mor får vite dette, melder ham inn til Nav, og dermed øker bidraget hans. Og ikke bare bidraget, men briller og tannregulering og alt som skal betales utenom, skal far nå betale 60% av.
Dette er ca. tall og kanskje ikke helt riktig, men hvis dere legger godviljen til, så skjønner dere hva som skjer, og hvorfor så mange mødre intenst jobber for en skjev fordeling av samvær. Og de familiene som klarer å samarbeide og som klarer å dele barna likt, noe som er til det beste for barna, de får ingen ting og må jobbe ræva av seg for å få endene til å møtes. Begge to!
Jeg har virkelig ikke skjønt bidragssystemet. I det hele tatt. For i en vanlig husholdning så er det foreldrene selv som bestemmer hvor mye av inntekten som skal brukes til barna kontra andre ting, men så fort man er skilt så skal alle pengene far har til overs gå til barna. Han har ingenting han skulle ha sagt, for Nav råder plutselig over all inntekten. Penger som i realiteten går direkte til mor. For det er hun som sitter og bestemmer hvor mye av fars gull som skal drysse over barna, og hvor mye som skal gå i hennes egen lomme. Og hvorfor belønnes mødre med overgangsstønad i tillegg?! Hva er dette?
Det er jo ett hån mot de som faktisk klarer å samarbeide! Og hvorfor har staten bestemt at jo mer far tjener, jo mer skal mor/barna ha? Spiser de plutselig mer, eller hva?
Jeg vet far skal bidra i barnas oppvekst, både før og etter et samlivsbrudd, men de reglene som i dag praktiseres henger ikke på greip. Vi har kommet til 2019, og har et bidragssystem som sier at mødre er svake og ikke kan klare seg selv etter et samlivsbrudd.
Hvor mange mødre er pr. i dag hjemmeværende og uten arbeid før et samlivsbrudd, sånn egentlig?
Kutt overgangssønad. Sett tak på bidraget, på et nivå som er overkommelig for alle. Hvor far fint klarer å bidra, uten at hans egen verden faller i grus, og hvor mor faktisk må jobbe på lik linje med alle andre.
Far må også kunne få mer å si inn mot Nav, uten å få et hardt slag i trynet hver bidige gang. Hvis han ønsker å ha barna, og grunnen for at han ikke har dem er fordi mor saboterer, ja så bør bidrag hverken kreves inn eller forhåndsutbetales. Det bør kanskje kreves underskrift fra far på at han er enig i at mor har barna mer. Hvis mor og far ikke er enige, så skal ikke Nav kunne kreve inn bidrag før de har landet en avtale begge har signert. Kutt ut skjønnsligning. Fedre HAR IKKE de pengene! Kutt ut å øke bidraget så fort en eller annen får seg samboer. Kutt ut å legge bidraget til gjeld hvis man ikke tjener nok. Kutt ut at den som tjener litt mer enn den andre skal betale mer av f.eks tannlegeregninger. Dette er da virkelig ikke statens penger! Nav sitter og sørger for at tusenvis av fedre lever et liv i blodslit for å få hjulene til å gå rundt. De har dårlig livskvalitet, og mange bærer på et konstant ønske om å ende livene sine.
Er det sånn vi vil ha det her i landet? Vi har da virkelig kommet lenger enn dette.
Forandre på alt dette, så garanterer jeg at samværssabotasje vil gå drastisk ned, og at de aller fleste vil være interessert i å dele 50/50. La 50/50 bli en mer lukrativ løsning!
Min mann jobber helsen av seg for å ha penger til bidraget, og likevel kunne leve ved siden av. Men det går ikke. Så fort han jobber litt ekstra så spises det opp av det stadig økende bidraget. Mor passer på at det skjer. Og hver gang HUN vil ha regnet ut bidraget på nytt, må min mann betale over 1000,- ekstra i gebyr. Noe som er tungt for han å få til, mens hun fort tjener det inn igjen ved økte utbetalinger.
Han ønsker til tider ikke å leve lenger. Til tider er alt så svart at han kun ønsker å ta livet av sin eks, og så seg selv etterpå. Sånn som nå i helgen hvor han atter en gang mottok oppjusteringer i bidraget sitt.
Han har nettopp betalt gebyret og en tannlegeregning, innkrevd fra Nav. Han mangler 2000,- til bidraget. Hvis han ikke betaler sendes det til inkasso. Søker han om å få slippe å betale denne måneden, tar det 4 måneder å behandle saken, og i mellomtiden må han bare betale … med hva? Han sitter maktesløs tilbake. Ser på at pengene går til sine barns mor. Han kan ikke klage. Han kan ikke gjøre noe, og han kan ikke slutte å jobbe. Han kan ikke gjøre noen verdens ting. Han har ingenting han skulle ha sagt, for han styrer ikke sitt eget liv lenger.
Er det riktig at det skal være sånn? Er dette rettferdighet mellom begge kjønn? Dessverre er dette realiteten til flere tusen fedre. Gjør noe med det, før flere tar livet sitt! Det skal da ikke være en straff å få barn …
Med dagens regler lønner det seg å sabotere, og derfor ser vi så vanvittig mye av det.
Forfatteren av artikkelen ønsker å være anonym, – MannsForum kjenner identiteten.
