En gang ble kjent med en kar. Vellykket. Fin bil. Kone og hus. Unger, en av hvert slag. Gutt og jente. Etter noen år møtte jeg ham igjen. Ting hadde forandra seg, det så jeg. Han var mer sliten, mer dratt liksom. Blekere. Vi kom i snakk på benk. Han sa: Vi har alle våre demoner.
Dette møtet kom opp i minnet, da jeg leste Hanne-Karine Sperres innlegg på Facebook. Innlegget er gjengitt med tillatelse. Truls M Eskelund, webredaktør.
Av: Hanne-Karine Sperre.
Jeg kjenner et menneske. Et nydelig menneske. Når jeg sier nydelig, så mener jeg det, selv om kroppen hans bærer spor som aldri forsvinner. Arr over hud som en gang var myk. Arr som ikke spør om lov til å være der.
Han vokste opp med vold. Ikke den typen man kan forklare bort. Ikke hevede stemmer og slamrende dører. Men knyttede never. Piskeslag. Frykt som setter seg i et barns kropp og blir der. Han ble aldri tatt vare på. Det var ingen som la en hånd på pannen hans, og sa at nå er du trygg. Ingen sto mellom ham og det som traff.
Det var ikke dårlig økonomi. Ikke trangboddhet. Ikke statistikk. Det var volden hjemme som sendte den unge gutten ut i et annet mørke. Ut i gatene. Inn i kriminalitet. Inn i et voldsvelde som mange senere skulle peke på og forklare. Som om det fantes en enkel årsak. Forklart med ord.
Det finnes ikke ord.
Når du aldri er trygg der du sover, da kan mørket ute kjennes mer ærlig. Der vet du i det minste hva som gjelder. Der kan du ha kontroll. Og det er bedre, på en merkelig måte, å ha kontroll over egen vold enn å være prisgitt andres. Det er bedre å slå, enn å vente på slaget.
Bedre å være den som går først, enn den som krymper seg.
Jeg er så inderlig lei av forenklede forklaringer. Av myndigheter og politikere og forskere, som leser tall og tegner kurver, som holder taler om årsaker og sammenhenger. De snakker om strukturer og kultur, om integrering og utenforskap. Og kanskje finnes alt det. Men mange av dem har aldri kjent en knyttet neve treffe kroppen. Aldri kjent den korte stillheten før slaget. Aldri kjent frykten som lukter metall.
De har ikke sett det slik det er. Ikke følt det. Ikke kjent hvor nær døden kan være i et rom der et barn står og holder pusten.
Det er ikke som i krimromaner. Ikke som på Netflix. Der finnes dramaturgi. Pauser. Musikk. I virkeligheten er det mørkere. Mer stille. Og mer plutselig.
Vold kommer ikke bare fra kultur. Ikke bare fra «de andre». Den skjer også over gangen. Hos naboen. I oppgangen du går hver dag. I nabolaget. Den finnes i alle språk. I alle hudfarger. Både kvinner og menn utøver vold. Impulsivt. Uten forvarsel. Når du minst aner det.
Den kan være fysisk. Et slag. Et spark. En hånd rundt en hals.
Den kan være psykisk. Ord som bryter ned, dag for dag. Blikk som gjør deg mindre. Stillhet som fryser deg fast.
Og midt i alt dette sto en gutt. Som lærte at verden ikke var trygg. Som lærte at kjærlighet og vold kunne komme fra samme hånd. Og som gjorde det han måtte for å overleve.
Jeg skriver dette fordi jeg vil at vi skal tåle å se det. Uten å forenkle. Uten å gjøre det til tall. Uten å gjøre det til noe fremmed.
For det er ikke fremmed. Det er nært. Og det er vårt ansvar å våge å forstå det, i hele sin tyngde.
Hanne-Karine Sperre. https://www.facebook.com/Karinesperre