Vi snakker om polarisering som om det skyldes en teknisk feil ved internett. Men under den nasjonale likestillingskonferansen i 2026 ble det tydelig at den virkelige barrieren for likeverd kanskje sitter i konferansesalen. Ved å møte unge menns legitime behov og bekymringer med merkelapper fremfor politiske svar, risikerer likestillingsapparatet å bli sin egen største motkraft. Det er på tide å spørre om motstanden ligger i guttas hoder – eller i en politikk som har glemt hva likeverd faktisk betyr.
Av Tommy Karlsen, nestleder i MannsForum
I mars 2026 samlet “makteliten” i norsk likestillingspolitikk seg for å snakke om «motstand mot likestilling». Diagnosen fra talerstolen var i korte trekk at unge menn har falt i digitale «kaninhull» preget av sinne. Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery satte tonen i sin åpningstale (03:02) ved å vie nesten hele innlegget til kvinners rettigheter og internasjonale nettverk. Menn og gutter ble avspist med 2 korte setninger – primært som et administrativt punkt helt til slutt.
For et apparat som etterlyser «opplyst samtale», var det påfallende lite rom for de dokumenterbare strukturene som skaper mistillit og misnøye i den fysiske verden. Når menns legitime bekymringer møtes med merkelapper (se nederst) mot de som uttrykker dem, og ideologisk avstandstaking fremfor politiske svar, kan det bidra til at maktapparatet selv er en pådriver for polariseringen.
Guttas stemmer gjennom forskernes filter
Fundamentet for konferansen var CORE-undersøkelsen. Her fikk vi se hvordan selve måleinstrumentet kan preges av filtre som kan bidra til slagside. Når man spør om likestillingen «er ført for langt» legges grunnlaget for at motstand mot politikk og ideologi kan tolkes som motstand mot selve likeverdet. Slike undersøkelser kan dermed fort resultere i en statistisk felle.
«det er mest lættis»
– Gutta om Andrew Tate
Dette filteret preget også presentasjonen av rapporten «Tate og gutta». Guttene selv sier de ser på Andrew Tates ekstreme utsagn som humoristisk underholdning – «det er mest lættis» – men deres egen kildekritikk undergraves av forskernes bekymring for «subtil normalisering» av kvinnefiendtlige holdninger.
Er ikke en slik patologisering av gutters evne til refleksjon et tegn på en grunnleggende mistillit i seg selv?
Når gutta ber om disiplin og mannlige rollemodeller, opplever vi at maktapparatet svarer med forventninger om sårbarhet på systemets premisser. Psykiater Dag Furuholmen påpekte at systemet ofte behandler gutter og menn som om de var «kvinner med mørkere stemme», fremfor å anerkjenne maskuline måter å bearbeide følelser på gjennom handling og gjensidig respekt.
Systemiske blinde flekker og internasjonale alibi
Konferansen diskuterte «demokrati under press» (17:51), men unnlot å berøre de mest åpenbare utfordringene for prinsippet om likhet for loven. Ingen nevnte at kvinner i det norske rettssystemet dømmes i snitt 30 prosent mildere enn menn for nøyaktig samme gjerning (og alvorlighetsgrad). Ingen adresserte familiebyråkratiet, som i dag bidrar sterkt til at i de tilfellene barn bor med bare en forelder, er det i bare 1 av 10 tilfeller hos sin far. Problemstillinger som samværssabotasje og foreldrefremmedgjøring, som særlig rammer menn, fikk nok en gang passere uten kommentarer.
det er selve oppvekstmiljøet, ikke algoritmene, som svikter våre gutter
Desinformasjon var et gjentagende tema under konferansen, og vi har en stund observert at internasjonale kvinneproblemer brukes som alibi for norsk politikk og holdninger i debattene. Det dveles ved globale tall fra eksempelvis IPSOS, som viser at 31 % av Gen Z-menn globalt mener kvinner bør adlyde menn. Samtidig er tallene for Skandinavia marginale, ca 4 %. Et spørsmål som blir hengende i lufta etter dette, er om arbeidet mot desinformasjon bare gjelder når det gavner et gitt mål. For når man på konferansen fremhever at bare 36% av unge menn støtter dagens likestillingspolitikk, kan det da komme av at denne importen av en kriseforståelse ikke treffer norske gutters hverdag?
Skolen ble stående som en av elefantene i rommet; man nektet å diskutere konsekvensene av en oppvekstsektor der mannlig representasjon ligger ned mot 1 av 10. I slike tilfeller blir «digital dømmekraft» byråkratiets foretrukne tåkelegging av systemets egne svakheter.
Vakuumet staten har etterlatt
Vi spør hvorfor influensere som Harrison Sullivan, Amrou Fudl eller Andrew Tate har fått sin plass. Kan det kanskje være slik at de egentlig fyller et verdivakuum staten selv har skapt?
I Netflix-dokumentaren «Inside the Manosphere» avdekkes et mønster som sjelden nevnes i offisielle norske rapporter: De mest markante skikkelsene i denne nettkulturen vokste nesten uten unntak opp uten sin far, i hjem preget av ustabilitet.
Det understrekes at dette IKKE er ment som en generell kritikk av alle flotte og flinke alenemødre der ute – men:
Det er en observasjon som treffer en av MannsForums viktigste kjernesaker med kirurgisk presisjon.
Kan det være slik at identitetskrisen oppstår når «landsbyen» slutter å tilby trygge mannlige rollemodeller, og i stedet stempler guttenes maskuline energi som «giftig»? For gutten i en farløs tilværelse fremstår disse influenserne ikke nødvendigvis som radikalisatorer, men likevel som de eneste voksne som snakker til dem om ansvar og styrke, om heltemot, risikovilje, og om beskyttertrangen. Når likestillingsapparatet svarer med merkelapper som «høyreradikale krefter» og «misogyni» fremfor å gjenreise farsrollen og gjøre tiltak som i større grad sikrer farskontakt, overser man gutters grunnleggende behov for tilhørighet og identitet.
Selvmord som systemsvikt
Rapporten fra Reform påpeker det rystende faktum at tre av fire selvmord i Norge begås av menn – det utgjør 10 menn hver eneste uke. Kamerathjelpen sitter med unik kunnskap om hva som driver mange av disse til kanten av livet. Vi observerer at tap av egenverdi og kontakt med egne barn er en tydelig risikofaktor, og vi vet at gutter som faller utenfor i en feminisert skole har fire ganger så høy selvmordsrisiko.
Reell selvmordsforebygging for menn krever ikke mer “woke”-opplæring, men rettssikkerhet og likeverd i praksis
Når makteliten ignorerer den uretten som menn møter i domstolene og familiebyråkratiet, bidrar de til å sementere en følelse av retts- og verdiløshet. Disse smertene oppsto lenge før TikTok og algoritmene, og er en reell, systempåført belastning. Ved å redusere tragedien til et spørsmål om at menn må bli flinkere til å «snakke om følelser» på premissene til et apparat som samtidig diskriminerer dem, forklarer man bort statens eget ansvar.
Vår erfaring er nemlig at menn er utrolig flinke til å snakke om følelser – når vi bare gir dem et rom for det.
Reell selvmordsforebygging for menn krever ikke mer “woke”-opplæring, men rettssikkerhet og praktisk likeverd kan være en god start.
Konklusjon
Den virkelige motstanden mot likeverd i 2026 ligger neppe i algoritmene til TikTok, men i en veletablert resistens hos “likestillingsapparatet” mot å inkludere menn på menns egne premisser. Når ministeren prioriterer taletid på internasjonale utfordringer for kvinner fremfor de kjente problemene til egne landsmenn, fremstår det umusikalsk på en nasjonal likestillingskonferanse.
Hvis man vil motvirke polarisering, må man først slutte å polarisere. «Likestilling» kan ikke lenger være et teknokratisk forvaltningsprosjekt som kun ser det ene kjønnets utfordringer. Likestillingspolitikken må bli et kjønnsnøytralt prosjekt som fremmer likeverd. Det må sørge for rettssikkerhet for begge kjønn, og anerkjenne mannlige forbilder som en nødvendig, likeverdig og positiv ressurs. Dette er en grunnleggende verdi i MannsForums samfunnsoppdrag, og noe vi vil fortsette å kjempe for.
Hvis man vil motvirke polarisering, må man først avstå fra å polarisere
Inntil maktapparatet tør å se sine egne systemiske skjevheter i hvitøyet, vil dets motstand mot reelt likeverd fortsette å bygge avstand fra gutta – forståelig nok.
Mens vi venter på den etterlengtede stortingsmeldingen om gutter og menn: Den 18. mars lanseres boka “Gutta” av Synnøve Vereide Trampe på Kagge Forlag. Det er mye som tyder på at departementet og likestillingsapparatet for øvrig kan ha stor nytte av å sette av tid til å lese den – nøye.
Avslutningsvis vil jeg uttrykke min personlige bekymring for fremtidens gutter etter konferansen. Jeg opplevde det tidvis som ubehagelig å være en del av det hele, særlig fordi det ble så tydelig at guttas behov for anerkjennelse og forståelse (og vi som står på for å hjelpe dem) ikke ble møtt med så mye annet enn en lang liste med nedsettende og polariserende merkelapper fra de miljøene som er satt til å sørge for at de får likeverdige oppvekstvilkår og muligheter i livet.
Fakta fra konferansen:
Vi har tatt i bruk kunstig intelligens for å analysere konferansens bruk av ideologiske og politiske “merkelapper” (med forbehold om feil):
Her er den komplette listen over merkelapper benyttet under konferansen, sortert kronologisk etter når de opptrer i transkripsjonen:
- Algoritmedreven splittelse og sinne (04:14)
- Høyreradikale krefter (05:01)
- Religiøst motiverte organisasjoner (05:01)
- Mektige nettverk (05:01)
- Konservative og bakstreverkse krefter (07:44)
- Destruktive samfunnskrefter (08:15)
- Reaksjonære og giftige holdninger (08:15)
- Våk (08:23)
- Ekkokammere (08:31)
- Misogyne influensere (08:34)
- Sinne og indignasjon (08:34)
- Illiberale agendaer (18:29)
- Høyrepopulister (20:25)
- Illiberale systemer (21:05)
- Konservative, autoritære og nasjonalistiske ideologier (21:32)
- Revisionistiske stater (22:36)
- Anti-elitisme (24:54)
- Ultrakonservativ aktivisme (28:55)
- Antikjønnsorganisasjoner (28:55)
- Likestillingskritiske (stemmer/gutter) (34:55 / 41:25)
- Ekkokamre og skyttegravsdynamikker (42:55)
- Tradwives (43:08)
- Mikrofenomen (43:08)
- Iboende, uforandrelige ekstremister (55:03)
- Homofobe og kjønnsdiskriminerende (56:51)
- Vold, homofobi og sosialkontroll (58:43)
- Verdikonservative aktører (23:59)
- Skremmebilde (24:23)
- Amerikanske tilstander (24:23)
- Identitetspolitikk og ideologiske motsetninger (25:01)
- Pilates princess (26:55)
- Gym bro-innhold (26:55)
- Finance Bro (27:14)
- Historieløse (34:39)
- Nedlatende og belærende (34:39)
- Reaktive (35:55)
- Manipulerende design, skadelig innhold og ubehagelig atferd (41:40)
- Den digitale villmarken (55:18)
- Kvinnefientlig informasjon (57:12)
- Kaninhull (06:05)
- Globale maktspill (14:32)
- Red Pill Community (49:05)
Foredragsholdere som du får se i opptaket hos regjeringen.no :
- Lubna Jaffery: Politisk åpning om motstand mot likestilling og nasjonal innsats mot desinformasjon.
- Hege Nilssen: Presentasjon av tilstandsanalysen og medielandskapet for kjønnslikestilling i Norge.
- Pinar Tank: Kjønn som geopolitisk kamparena og symptom på en truet liberal verdensorden.
- Mari Teigen: Survey-resultater om økende polarisering og unge menns skepsis til likestillingspolitikk.
- Uzair Ahmed: Kjønnet rasisme mot muslimer og betydningen av språk og struktur for utenforskap.
- Rune Karlsen: Sosiale medier, algoritmestyrt informasjonsflyt og svekket politisk kunnskap.
- Try Råd: Medieanalyse av internasjonalisering, “tradwives” og verdikonservativ dagsordenmakt.
- Mari Velsand: Barn og unges digitale liv, skadelig app-design og kjønnsdelt medieadferd.
- Kelly Fisher: Gutter i den digitale villmarken, Andrew Tate-bølgen og behovet for mannlige forbilder.
- Øystein Nilsen: Skolens rolle som samfunnsbygger gjennom digital dømmekraft mot desinformasjon.
