Anders Wilmann mener tiden er overmoden for at menn får et språk for sitt eget indre arbeid. Når han snakker om mannsarbeid, handler det ikke om selvhjelp i tradisjonell forstand, men om en kultur av ansvar, handling og fellesskap.
Av: Magne Hagberg
– Vi er ikke skapt for å gjøre jobben alene, sier Anders Wilmann, daglig leder i Foreningen Mannfolk, som i samarbeid med Rebrothering skaper nettopp slike fellesskap for menn.
Han understreker også at forventningen om at menn skal «klare seg selv» er et moderne avvik fra hvordan menn tradisjonelt har levd. Historisk sett har mannlige fellesskap, stammer og brorskap vært en grunnleggende del av livet. Menn hadde alltid noen å lene seg på, og ideen om å stå alene med utfordringene sine er derfor en relativt ny og lite bærekraftig konstruksjon.
Et ord som rommer mer enn selvutvikling
For Wilmann er «mannsarbeid» et begrep som både forenkler og presiserer hva menn faktisk driver med når de ønsker å vokse.
– Mannsarbeid er i utgangspunktet selvutvikling for menn, sier han. Men jeg liker det bedre enn «selvutvikling». Mange rynker på nesa av det ordet og tenker at de må fikse seg selv. Mannsarbeid handler om at menn skal komme sammen og gjøre jobben i fellesskap. Det er først når man blir speilet, utfordret og konfrontert av andre menn, at det blir mannsarbeid.
Han viser til hvordan eget arbeid – som å skrive for å forstå seg selv og reflektere – er viktig, men at møtene mellom menn gir den største effekten
– Jeg kan sitte alene i kjelleren og jobbe med meg selv, men det er først når jeg tar det inn i relasjon, inn i sirkel, at det blir ekte arbeid.
Mannsarbeid er mer enn samtalesirkler
Selv om mange forbinder mannsarbeid med samtalesirkler, slik som Rebrothering sirklene, så utgjør sirklene bare én del av det Wilmann ser som et større økosystem av mannlige utviklingsarenaer.
– Sirkler er definitivt mannsarbeid når fokuset er vekst. Når menn pusher hverandre til å ta ansvar og tør å se skyggene sine, sier han.
Men paraplyen rommer også workshops, fysiske øvelser, aktiviteter utenfor sirklene og det løpende arbeidet menn gjør i hverdagen.
– La oss si jeg går i en sirkel én gang i uka. I tillegg går jeg kanskje på en workshop innimellom, eller tar tak i hindringer jeg oppdager i meg selv. Da jobber jeg på flere nivåer samtidig. Det er summen av alt dette som er mannsarbeid.
To typiske innganger til fellesskapet
Menn kommer til Rebrothering fellesskapet med ulike utgangspunkt, men Wilmann ser særlig to mønstre.
– Den ene er han som er ensom, som mangler fellesskap og en kompisgjeng han kan lene seg på. Den andre er mannen som har fått et spark av livet, gjerne etter et brudd, og som virkelig står fast. Han aner ikke hvor han skal begynne.
Begge typene, sier han, havner ofte i en sirkel først, og noen kombinerer det med andre verktøy.
Samtidig finnes det en tredje kategori: menn som på overflaten ser ut til å ha det greit.
– Det kan være menn som virker velfungerende, men som egentlig lener alt på partneren. De har kanskje ikke et mannsfellesskap i det hele tatt. Og mange menn har ikke en kompisgjeng hvor de både kan støtte og utfordre hverandre.
Når sårbarhet misforstås
Et av temaene Wilmann er mest opptatt av, er sårbarhet, særlig fordi mange menn opplever at det «går galt» når de prøver.
– Vi er lært opp til at all sårbarhet er farlig. Men sårbarhet er bare å uttrykke følelsene som er i meg. Hvis jeg i et øyeblikk kjenner meg redd og sier det høyt, så er det sårbarhet.
Problemet oppstår, forklarer han, når menn legger frem alt det vanskelige uten retning eller ansvar.
Han beskriver et typisk scenario: En mann som prøver å være «mer sårbar», men som overlesser partneren med alt det han synes er vanskelig.
– Da mister mange kvinner attraksjonen. Mannen brenner seg og tenker: «Sårbarhet er bare tull.» Men det han gjorde, var ikke sårbarhet. Det var klaging uten eierskap.
Her introduserer Wilmann skillet mellom offerposisjon og det han kaller krigersk sårbarhet.
– Krigerens sårbarhet høres mer ut som: «Shit, nå er det mye som er vanskelig, men jeg jobber med det.» Det ligger et action-steg der. En plan, selv om den er liten. Det er noe helt annet enn: «Åh, jeg har det så vanskelig, hjelp meg.»
Maskulin/feminin dynamikk – og hvorfor omgivelsene reagerer forskjellig
Wilmann mener noe av utfordringen handler om dynamikken mellom maskuline og feminine uttrykk, uavhengig av kjønn.
– Grov sett er det slik at menn løper for å hjelpe en kvinne i nød. Det er en respons de fleste kjenner igjen. Men det er ikke slik at kvinner flokker seg rundt en mann som er i nød og vil bli reddet.
Han understreker at dette ikke handler om skyld eller normer, men om realiteter mange par støter på.
– Når en mann kommer i en «hjelp meg»-posisjon uten å ta ansvar, så kollapser polariteten. Det handler om maskulinitet, femininitet og attraksjon. Det er komplisert, men mønsteret er der.
Å be om hjelp – et undervurdert motstykke til styrke
Mot slutten av samtalen peker Wilmann på et tema han mener er avgjørende for artikkelen: menns vansker med å be direkte om hjelp.
– Det ligger i oss at vi skal greie oss selv. At vi feiler hvis livet er vanskelig. Men det er egentlig en stor misforståelse. Historisk sett har menn alltid vært en stamme, et brorskap. Vi har aldri stått alene.
Han mener at menn må lære en ny form for tydelighet.
– I stedet for å begynne å klage tilfeldig, kan jeg si: «Nå bærer jeg på mye. Jeg tror jeg trenger fem minutter til å lufte det. Er du villig til å høre?» Det er lederskap. Det er maskuline kvaliteter.
Han beskriver dette som en form for emosjonell hygiene, en ryddighet i hvordan man ber om støtte.
– Hvis jeg bare åpner prateboksen og lemper alt over på deg, uten ramme, så mister jeg kraft. Men hvis jeg setter rammen selv, eier den og ber konkret, da er det både sårbart og sterkt.
Dette gjelder like mye i kameratgjengen som i parforhold.
– Alle trenger å lufte ting innimellom. Men det må være en container. Når menn gjør det på en ryddig måte, mister de ikke maskulinitet. Tvert imot får de mer av den.
Kjernen: ansvar, fellesskap og et språk menn har savnet
For Wilmann handler mannsarbeid i bunn og grunn om å gi menn et rom å vokse i, ikke gjennom isolasjon, men gjennom tilhørighet. Han går flere ganger tilbake til at forestillingen om at menn skal klare alt alene, er både ny og lite bærekraftig. Som nevnt, har menn historisk vært del av stammer og brorskap der ansvar, støtte og tydelige rammer var en naturlig del av livet. Når slike fellesskap mangler i dag, mister mange menn både retning og forankring.
Wilmann mener derfor at mannsarbeid gir noe mer enn metoder og verktøy: Det gir et språk menn har manglet, for sårbarhet med ansvar, for å be om hjelp på en ryddig måte, og for å møte andre menn uten fasade. Det skaper et miljø der det er mulig å bli utfordret uten å bli dømt, og støttet uten å miste kraft.
– Menn trenger steder der de kan speile seg, utfordres og støttes. Mannsarbeid er bare navnet på jobben. Den egentlige kraften ligger i fellesskapet.
