På vei mot Finnmark i juni 1997 hadde Sverre Hugo Rokstad selvmordstanker. På en rasteplass i Finland bestemte han seg i stedet for å ta opp kampen mot farskapsreglene. I årene som fulgte møtte han mange fedre i dype livskriser – og i dag mener han at spørsmålene om biologisk farskap, likestilt foreldreskap og menns belastninger fortsatt er uløste.
Lørdag 14. juni 1997 forlot Sverre Hugo Rokstad Tromsø med kurs mot Bjørnevatn ved Kirkenes, der Trygdeetatens innkrevingssentral holdt til. I bilen hadde han en bensinkanne, og under kjøreturen sørover og østover bar han på en plan som var langt mer alvorlig enn å oppsøke myndighetene han mente hadde behandlet ham urettferdig. Dagen før hadde han gått inn i banken for å ta ut penger til helgen og fått vite at kontoen var sperret på grunn av ubetalt barnebidrag. Rokstad hadde bevisst holdt tilbake betalingen fordi han ønsket å presse fram en avklaring av spørsmålet som hadde fulgt ham i årevis: Var han faktisk biologisk far til barnet han var pålagt å forsørge?
Han husker ydmykelsen i banken, de mørke tankene som fulgte etterpå og beslutningen om å gjøre fortvilelsen til en demonstrasjon mot et system han opplevde som stengt. Han satte kursen mot Bjørnevatn, men etter flere timers kjøring gjennom Finland stoppet han ved en rasteplass. Rundt ham var det stille. Naturen hadde våknet etter vinteren, fuglene kunne høres, myggen hadde kommet, og Rokstad satte seg ved vannet med en sigarett og en cola. Der begynte han å gå gjennom livet sitt og alt han hadde forsøkt. Ett spørsmål ble stående igjen: Var han sikker på at han hadde prøvd alt?
Svaret ble et vendepunkt. «Loven må endres», tenkte han. I intervjuet med MannsForum beskriver Rokstad hvordan beslutningen nærmest øyeblikkelig forandret sinnstilstanden hans: «Det var akkurat som jeg fikk påfyll med masse energi. Altså, du ble kampklar igjen. Du tar opp kampen for å få loven endret.» Han snudde bilen og kjørte tilbake mot Tromsø. Nesten tre tiår senere husker han fortsatt følelsen av å ha fått en oppgave i stedet for å avslutte livet. Det Rokstad ikke kunne vite denne junidagen, var at den beslutningen etter hvert skulle føre ham inn i mediene, inn på Stortinget og inn i en lovkamp som senere ble knyttet så tett til navnet hans at endringen fikk tilnavnet «Lex Rokstad».
– Det var liksom: Hold kjeft og betal
For å forstå hvorfor Rokstad havnet på rasteplassen i Finland, må historien spoles tilbake. Han hadde erkjent farskapet til en datter, men forteller at tvilen kom tidlig. Rykter og omstendigheter rundt forholdet gjorde ham usikker, og en opplevelse på fødestuen festet seg. Han beskriver hvordan han følte seg avvist og holdt på avstand fra barnet, og hvordan gavene han hadde med, ble satt ut i gangen. «Du vet hvordan en banket hund føler seg. Du går ut med halen mellom beina. Jeg tenkte: Er det sånn en far skal bli behandlet?» Da farskapet skulle erkjennes, opplevde han heller ikke at noen forklarte hvilke rettigheter han hadde. Det han oppfattet som helt tydelig, var plikten til å betale.
«Det var liksom: Hold kjeft og betal», sier han i dag. Formuleringen er Rokstads oppsummering av hvordan han selv opplevde systemet, men den daværende rettstilstanden var mer nyansert. En juridisk far kunne reise sak om endring av farskapet dersom han la fram opplysninger som tydet på at en annen mann kunne være far, men loven stilte vilkår og tidsfrister. Som hovedregel måtte saken reises innen ett år etter at mannen fikk kjennskap til de nye opplysningene, mens en tredjemann som mente han var far, i tillegg møtte en treårsfrist knyttet til barnets alder. Privat DNA-testing av et mindreårig barn krevde dessuten samtykke fra begge foreldrene dersom de hadde felles foreldreansvar. Det var denne kombinasjonen av rettslige vilkår, frister og samtykkekrav Rokstad etter hvert gjorde til en politisk sak.
Han forsøkte først å løse sin egen konflikt gjennom advokat og ved å få til en frivillig avklaring. Samtidig begynte han å lese seg opp på farskapsreglene og samle eksempler på andre som hadde møtt lignende problemer. Det som hadde startet som et privat spørsmål – er jeg biologisk far? – utviklet seg gradvis til et spørsmål om hvem som skulle ha rett til å få biologisk farskap avklart, og hvor lenge en juridisk fastsettelse skulle kunne stå urørt dersom det senere oppsto reell tvil.
– Det er kun ett ord som gjelder: Dokumentasjon
Hjemme hos Rokstad i Tromsø ligger historien fortsatt i mapper og permer: brev, avisutklipp, stortingsdokumenter, egne notater, utredninger og materiale han brukte i møtene med politikere. Mens han blar gjennom arkivet under intervjuet, blir det tydelig hvor systematisk han arbeidet. Rokstad hadde ingen bakgrunn fra partipolitikken da han bestemte seg for å endre loven, men han hadde erfaring fra næringslivet, og den tok han med seg inn i påvirkningsarbeidet. «Hvis du produserer noe, eller fremhever noe som er ditt forslag, så må du ha dokumentasjon. Uten dokumentasjon kommer du ikke videre», sier han. Senere sammenfatter han arbeidsmetoden enda kortere: «Hvis du skal få gjennomført noe, er det kun ett ord som gjelder: dokumentasjon.»
Han laget et eget hefte med utredning og dokumentasjon som kunne legges på bordet foran politikere. Han samlet presseklipp og forsøkte å få fram statistikk og eksempler som kunne vise at problemet var større enn hans egen historie. Flere av tallene som sirkulerte i datidens mediedebatt om feil farskap, kan ikke uten videre brukes som anslag for hele befolkningen, og det samme gjelder senere tall fra private farskapstester: De som tester, er en selektert gruppe nettopp fordi det allerede foreligger tvil. Men for Rokstads politiske prosjekt var poenget først og fremst å dokumentere at det fantes mennesker som var låst i farskapsspørsmål de ikke fikk en enkel og effektiv vei til å avklare.
Våren 2001 fikk arbeidet for alvor politisk fart. Rokstad forteller om kontakt med medier og politikere og om hvordan saken beveget seg fra et privat problem til en rikspolitisk diskusjon. Den 27. april 2001 stilte Per Sandberg spørsmål til regjeringen om DNA-testing i farskapssaker. I spørretimen 9. mai ble problemstillingen tatt opp i Stortinget, og 29. mai fremmet Sandberg og John I. Alvheim Dokument nr. 8:129. Tittelen var direkte: «Saker om farskap skal avgjøres ved DNA-test.» Forslaget beskrev den daværende rettstilstanden, kritiserte begrensningene og argumenterte både ut fra fedres stilling og barnets interesse i å kjenne sitt biologiske opphav.
Rokstad forteller til MannsForum at han skrev teksten som lå til grunn for representantforslaget. De formelle forslagsstillerne var Sandberg og Alvheim, og Stortingets dokumenter dokumenterer ikke i seg selv hvem som førte utkastet i pennen. Men Rokstads arkiv og hans egen forklaring viser hvor tett han var involvert i prosessen. Under intervjuet finner han fram den gamle teksten og peker på dokumentene som fulgte saken gjennom Stortinget. Det første forslaget rakk ikke å bli ferdigbehandlet før stortingsvalget i 2001 og bortfalt. Etter valget ble saken fremmet på nytt i et nytt representantforslag.
Fra Rokstads skrivebord til «Lex Rokstad»
Den endelige lovendringen kom ikke ved at Dokument 8-forslaget ble vedtatt ord for ord. Regjeringen Bondevik II la sommeren 2002 fram Ot.prp. nr. 93, der departementet foreslo å oppheve både søksmålsfristene og vilkårene for å gå til sak om endring av farskap etter ekteskap eller erkjennelse. Målet var at foreldrene og en tredjemann som mente han var far, skulle få den samme tidsubegrensede adgangen til å reise endringssak som barnet allerede hadde. Lovendringen ble vedtatt i 2002 og trådte i kraft 1. april 2003. Den nye regelen slo fast at barnet, hver av foreldrene og en tredjemann som mente han var far til et barn som allerede hadde en juridisk far, alltid kunne reise sak.
I offentligheten ble reformen etter hvert så nært forbundet med Rokstads kamp at betegnelsen «Lex Rokstad» festet seg. For ham var hovedprinsippet enkelt: Dersom det forelå reell tvil om biologisk farskap, skulle spørsmålet ikke stenges av en frist. «Alt av tidsfrister måtte fjernes», sier han om målet han hadde satt seg. Det er samtidig viktig å skille mellom biologisk, juridisk og sosialt farskap. En DNA-analyse kan avklare biologisk slektskap, men familieretten må også håndtere juridiske relasjoner, omsorg og de båndene som allerede kan være etablert mellom et barn og en forelder. Nettopp denne spenningen skulle senere bli sentral da tidsfristene kom tilbake.
Parallelt med lovarbeidet etablerte Rokstad DNA-Test Norge. Han undersøkte mulighetene for å bruke laboratorier i utlandet og begynte å formidle private DNA-tester. Det gjorde at han kom i kontakt med mennesker som bar på spørsmål som kunne ha ligget uavklart i flere tiår: om mannen de hadde kalt far hele livet faktisk var biologisk far, om de selv kunne være far til et barn de ikke hadde hatt kontakt med, eller hvem de biologisk stammet fra. For Rokstad ble dette en fortsettelse av den samme kampen. Han mener kunnskap om biologisk opphav ikke bør gjøres avhengig av at spørsmålet blir reist innenfor en kort periode tidlig i barnets liv.
– Det var som å krype rundt i en kald kjeller
Men når Rokstad ser tilbake på årene med farskapssaker, DNA-testing og politisk arbeid, er det ikke bare lovparagrafer og biologiske prøver han husker. Han husker menneskene som ringte, skrev og fortalte om liv som hadde gått i stykker. Noen levde med tvil om farskap. Andre hadde mistet kontakten med barna etter samlivsbrudd, sto i langvarige konflikter om bosted og samvær eller opplevde at rollen som far gradvis forsvant. Rokstad forteller at han gjennom årene brukte utallige timer på telefon med menn som fortalte historier han opplevde som varianter av den samme maktesløsheten han selv hadde kjent.
Hans egen historie gjør at selvmordstemaet ikke blir abstrakt. Når han forsøker å beskrive hvordan livet opplevdes før vendepunktet i Finland, sier han at det var «som å bare krype rundt i en kald kjeller». Det er likevel viktig å ikke gjøre hans erfaringer til en enkel årsaksforklaring på menns selvmord. Selvmord har som regel sammensatte årsaker, og verken Rokstads historier eller de erfaringene MannsForum møter, kan brukes til å fastslå hvor mange selvmord som skyldes samlivsbrudd, tap av kontakt med barn eller familierettslige konflikter. Men belastningene er reelle, og forskning viser at relasjonsbrudd og konflikt kan inngå blant risikofaktorene. Det gjør spørsmålet relevant også uten at man setter et bestemt prosenttall på sammenhengen.
For Rokstad er det avgjørende å rette oppmerksomheten mot det som skjer før en mann havner i en akutt psykisk krise. Dersom tapet av hverdagskontakt med barna, økonomisk press, gjentatte rettsprosesser og følelsen av å stå uten innflytelse virker sammen over tid, mener han det blir utilstrekkelig å behandle problemet som psykisk helse alene. Familiepolitikken og familieretten må også spørre om systemet selv kan forsterke belastningen. Det er en påstand som krever mer forskning dersom den skal generaliseres, men den springer ut av et erfaringsmateriale Rokstad har samlet gjennom flere tiår.
Samtidig er budskapet hans ikke at den som befinner seg i mørket, er uten alternativer. Han vender tilbake til det som skjedde på rasteplassen i 1997: «Det finnes en utgang. Det finnes et lyspunkt. Det finnes en gnist. Men det er ikke bestandig at du ser den.» For ham ble kampen for lovendring nettopp en slik utgang. «Kanskje jeg fikk en ny giv, en ny oppgave her på jorda», sier han. Men prisen var også høy. «Jeg hadde helt andre planer med mitt eget liv.»
Hvem har rett til sannheten?
Rokstads historie begynte med en manns krav om å få vite om han var biologisk far, men etter hvert blir det vanskelig å behandle spørsmålet bare som en konflikt om fedres rettigheter. Hvem er det egentlig som har den sterkeste interessen i å få vite? Faren, den mulige biologiske faren – eller barnet selv? Og hva skal skje dersom ønsket om biologisk sannhet kolliderer med et barns etablerte juridiske og sosiale familierelasjoner? Dette er også grunnen til at diskusjonen om farskap ikke kan avsluttes med at DNA-teknologien i dag kan gi svært sikre svar. Teknologien kan besvare det biologiske spørsmålet; den avgjør ikke alene hvilke rettslige konsekvenser svaret skal få.
FNs barnekonvensjon gir barnet, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre, og beskytter barnets identitet og familierelasjoner. Også EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv har betydning. Den europeiske menneskerettsdomstolen har i flere saker behandlet biologisk opphav og farskap som spørsmål som berører personlig identitet og privatliv. Men menneskerettighetene gir ikke en ubetinget rett til å få ethvert juridisk farskap endret når som helst og under alle omstendigheter. EMD foretar avveininger mellom biologisk identitet, privatliv, rettslig stabilitet og andre berørte personers interesser.
Det menneskerettslige spørsmålet er derfor mer komplisert enn Rokstads prinsipielle formulering om at et farskap aldri bør «foreldes». Det gjør det samtidig mer interessant. Hvor langt kan staten gå i å stenge en mulig biologisk far eller en juridisk forelder ute fra en endringssak av hensyn til stabilitet? Hvilken betydning har det at barnet selv har en selvstendig interesse i å kjenne sitt biologiske opphav? Og hvilke positive plikter følger av EMK artikkel 8 når myndighetene skal sikre effektive ordninger for å avklare biologisk identitet? MannsForum vil behandle disse spørsmålene grundigere i en egen oppfølgingsartikkel. I dette intervjuet er poenget først og fremst at den menneskerettslige dimensjonen ligger under den samme konflikten Rokstad har arbeidet med siden 1990-tallet.
Tidsfristene kom tilbake – og ble fjernet igjen
Historien om «Lex Rokstad» sluttet ikke da lovendringen trådte i kraft i 2003. Ti år senere vedtok Stortinget å gjeninnføre tidsfrister. Fra 1. januar 2014 måtte foreldrene som hovedregel reise sak innen ett år etter at de fikk opplysninger som tydet på at en annen kunne være far, mens en tredjemann som mente han var biologisk far til et barn som allerede hadde en juridisk far, som hovedregel måtte gå til sak før barnet fylte tre år. Barnets egen adgang til å reise sak forble tidsubegrenset. Rokstad forteller at han først senere oppdaget at reglene var blitt endret, og at han deretter tok opp kampen på nytt.
Regjeringen Solberg foreslo i 2016 å oppheve tidsfristene igjen. I proposisjonen ble det uttrykkelig vist til at fristene var blitt innført med virkning fra 1. januar 2014 etter å ha vært opphevet siden 2003. Stortinget sluttet seg til opphevingen, og fra juni 2016 var den tidsubegrensede søksmålsadgangen tilbake. For Rokstad var dette andre gang han kunne se det samme hovedprinsippet vinne fram: biologisk farskap skulle kunne prøves uten at en bestemt dato alene stengte døren.
– Det går jo ikke. Det er jo tull
Nå er spørsmålet tilbake enda en gang. Stortinget vedtok en ny barnelov 20. juni 2025. Loven er vedtatt, men er per september 2026 ikke satt i kraft. I den nye § 4-5 gjeninnføres tidsfrister for saker om endring av farskap og medmorskap. Barnet kan fortsatt alltid reise sak. For foreldrene gjelder som hovedregel en frist på ett år fra de fikk opplysninger som gir grunn til å tvile på det etablerte foreldreskapet, mens en mann som mener at han er biologisk far til et barn som allerede har en juridisk far, som utgangspunkt må forholde seg både til kunnskapstidspunktet og til en grense knyttet til at barnet fyller tre år. Retten kan gjøre unntak når særlige grunner foreligger.
Det er denne utviklingen Øivind Østberg har kritisert i MannsForum. Rokstad reagerer spontant når den nye regelen kommer opp under intervjuet: «Det går jo ikke. Det er jo tull.» Samtidig er han selv tydelig på at han ennå ikke har satt seg grundig nok inn i alle detaljene i den nye lovteksten til å uttale seg sikkert om hvert enkelt vilkår og unntak. Den prinsipielle reaksjonen er likevel den samme som for snart 30 år siden: Han mener spørsmålet om biologisk farskap ikke bør bli rettslig foreldet.
Lovgivers begrunnelse viser samtidig hvorfor striden ikke kan reduseres til et valg mellom sannhet og løgn. I forarbeidene til den nye loven støttet blant andre Oslo tingrett gjeninnføring av tidsfrister og viste til hensynet til stabilitet og forutsigbarhet i de juridiske rammene rundt barnets relasjon til foreldrene. Oslo universitetssykehus, Avdeling for rettsmedisinske fag, argumenterte motsatt og viste til erfaringer med unge og voksne som opplever det som traumatisk å ha blitt holdt utenfor vesentlig informasjon om biologisk opphav gjennom mange år. Bioteknologirådet pekte dessuten på at private DNA-tester og slektskapsdatabaser gjør slike opplysninger langt mer tilgjengelige enn tidligere.
Den nye loven skiller også mellom kunnskap om biologisk opphav og endring av juridisk farskap. Barnets egen adgang til å reise endringssak er tidsubegrenset, og loven gir voksne en særskilt mulighet til å få undersøkt biologisk farskap uten at det nødvendigvis betyr at det juridiske farskapet automatisk endres. Kritikken må derfor formuleres mer presist enn at barnet generelt «mister retten til å vite». Det sentrale spørsmålet er om tidsfristene kan hindre foreldre og mulige biologiske fedre i å få den juridiske farskapsstatusen prøvd, og hvilken betydning det igjen kan få for barnet.
Likestilt foreldreskap: – Det klinger som en fin melodi i ørene mine
Når samtalen beveger seg fra biologisk farskap til dagens familiepolitikk, blir perspektivet bredere. For Rokstad handler ikke spørsmålet lenger bare om DNA og hvem som står registrert som far. Gjennom alle historiene han har hørt, mener han å ha sett hvordan farskap, kontakt med barn, økonomi, bosted, samvær og psykisk helse kan gripe inn i hverandre. Det som begynte med hans egen tvil om et farskap, førte ham etter hvert inn i en langt større diskusjon om hvilken plass fedre skal ha i barnas liv, og om lovverket i tilstrekkelig grad behandler foreldrene som likeverdige omsorgspersoner.
MannsForum har gjort likestilt foreldreskap til et sentralt familiepolitisk mål. Tanken er at mor og far i utgangspunktet skal møtes som likeverdige foreldre, og at systemet ikke allerede i utgangspunktet skal bygge opp en varig asymmetri mellom en «bostedsforelder» og en «samværsforelder». Når Rokstad blir spurt hva han tenker om dette prosjektet, kommer svaret uten nøling: «Det klinger som en fin melodi i ørene mine.»
Men så korrigerer han samtidig perspektivet. Det avgjørende er etter hans syn ikke å bygge en familierett rundt en konkurranse mellom mødres og fedres rettigheter. «Det skal ikke vi tenke så mye på mor og far. Det er barnet. De rettighetene som ligger der», sier han. Det er en bemerkelsesverdig slutt på en historie som begynte med en mann som desperat ønsket svar på om han selv var far. For Rokstad har kampen gjennom årene beveget seg fra den voksnes krav på biologisk sannhet til et større spørsmål om barnets identitet, barnets familie og samfunnets ansvar for å lage regler som ikke unødvendig bryter relasjonene mellom barn og foreldre.
Nesten 30 år etter at han satt på rasteplassen i Finland, mener Rokstad derfor at arbeidet ikke er ferdig. Den nye barneloven har på nytt aktualisert tidsfristene han var med på å få fjernet, mens debatten om likestilt foreldreskap, samvær, menns psykiske helse og barns rett til familieliv fortsetter. Selv hadde han trodd at andre etter hvert kunne overta. Men når han blar gjennom de gamle mappene og ser at en av de grunnleggende konfliktlinjene er tilbake, er konklusjonen en annen: «Når kampen nå er oppe og går igjen, da har MannsForum en organisasjon, og jeg skal bidra med mitt, hvis det er mulig.»
Kilder og faktagrunnlag
- Stortinget – Dokument nr. 8:129 (2000–2001)
- Stortinget – bakgrunn og daværende rettstilstand i Dokument 8:129
- Regjeringen – Ot.prp. nr. 93 (2001–2002)
- Regjeringen – Prop. 105 L (2012–2013)
- Regjeringen – Prop. 85 L (2015–2016)
- Regjeringen – Prop. 117 L (2024–2025)
- Lovdata – ny barnelov, lov 20. juni 2025 nr. 40
Barneloven: Barnets rett til å kjenne sitt opphav må vike for mors rett til å holde sannheten skjult