Bokanmeldelse av Guttorm Grundt:
Åsa Linderborg: «Året med tretten måneder», Gyldendal 2020
«Under 1600 tallets hekseprosesser var det barn som ble ansett som sannhetsvitner, i dag er det kvinner. Metoo bruker jo mantraet om det rene og uskyldige vitnesbyrd: Vi må alltid stole på kvinnene under slike omstendigheter… I metoo er det bare to brikker med i spillet: forbryteren, som gjøres til en representant for alle menn, og det kvinnelige offeret, som er blottet for ansvar og handlingsrom»
Åsa Linderborg er utdannet kulturhistoriker og journalist, og en kjent forfatter og mediepersonlighet med røtter på venstresiden i Sverige. «Året med tretten måneder» er Åsa Linderborgs dagbok fra 2017 til 2018 og skildrer tretten turbulente måneder både i jobben som kultursjef i svenske Aftonbladet, og privat, mens metoo-bevegelsen herjer i Sverige og rettsikkerheten utfordres. Det er også en personlig beretning om et menneske i krise som ikke lenger vet hva hun skal tro på. Feministen Åsa tar et oppgjør med feminismens utskeielser, og mer enn det. Dette er hennes femte bok. Boka gir et skremmende innblikk i kultureliten i Sverige, og dens metoder, feighet og flokkmentalitet. Det som virkelig skremmer Åsa er at Metoo prosessene har blottlagt journalistene og kulturelitens totale mangel på moralsk mot. De lever i et av verdens beste demokratier, og likevel var det ingen som våget å stå imot presset om politisk korrekthet, og respektere redaktørplakatens «Være varsom» plakat med prinsippet om at ofrene skal behandles som uskyldige inntil de er funnet skyldige i retten. Som Åsa Linderborg selv sier i boka:
«For mediene gikk alt til helvete metoo-høsten 2017. Jeg skammer meg over hele yrkesgruppen min; mennesker blir behandlet som kveg.»
Åsa Linderborg gjør seg også andre interessante betraktninger under metoo- prosessene:
«Nå har det blitt nesten en feministisk claim to fame å fortelle at man har en kropp som menn fantaserer om, selv på den frykteligste måten…. Hvis man roter litt i de forskjellige bunkene med metoo-historier, finner man ofte … kvinner som føler seg utnyttet fordi den første sexen ikke førte til noe mer eller større».
Forfatteren reflekterer videre over de svenske feministenes fiendtlige holdning til menn generelt:
«I Sverige handler alt om politikk. Jordan B Peterson behandles som en høyreekstremist fordi han nekter å bruke bestemte påbudte begreper og pronomener. Han lokker absolutt til seg høyreorienterte typer, men de fleste tilhengerne hans er bare vanlige unge menn som ikke trives i samtiden. De har problemer med å hevde seg når det bare er studiepoeng som teller, og når de får høre at de er dumme og dårlige. Det gjør dem ikke automatisk til protofascister. Jordan Peterson og følgerne hans er et symptom, et tegn på en maktforskyvning.
Hvorfor blir vi (kvinner) så urolige av tanken på at menn snakker ut med andre menn? – Er vi redde for hva som kan skje når lokket på kasserollen glir av, når de forteller om hvor forferdelig det er for dem bare å høre at de aldri klarer å gjøre noe riktig? I stedet for å føle oss truet, burde kanskje vi kvinner vise litt nysgjerrig ydmykhet.»
Åsa Linderborg er noe så sjeldent som en selv-kritisk venstre-intellektuell feminist med tvisyn. Foreløpig er hun nokså alene, både i Sverige og Norge, men det er ny bølge på gang med unge kvinnelige forfattere som tar tøffe oppgjør med sine mødre. Det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før de også går løs mødrenes ideologi: Radikalfeminismen. Åsa Linderborg viser vei….