Hva jeg mistet da jeg brøt kontakten med far?
Jeg er i dag i sekstiåra. Mine foreldre ble skilt da jeg var bare ett år gammel. Den gang var rettsreglene slik at mor automatisk fikk foreldremyndighet, bosted og daglig omsorg for barn under 2 år, dersom hun ikke var åpenbart uskikket til det. Min far var en mann som var forut for sin tid og mente det beste for meg var å vokse opp hos ham. Dermed ble det rettsaker om hvem av foreldrene mine jeg skulle vokse opp hos. Dessverre var det slik at min far måtte overbevise retten om at min mor var psykotisk dersom han skulle vinne saken, og min mor måtte framstille min far som psykopat for ikke å kaste skam over sin families ære ved å skille seg fra ham.
Setter sine spor
Å vokse opp under slike måter å stigmatisere hverandre på, setter selvsagt sine spor, og ingen av mine foreldre klarte noen gang å tilgi hverandre, snakke hyggelig sammen eller samarbeide da rettsakene var over. Min mor ville helst slippe å se min far, derfor ville hun ikke gi ham samværsrett. Faren min måtte derfor gå flere runder i retten før han til slutt fikk innvilget såkalt vanlig samvær med meg. Da jeg var 4 år gammel fikk han se meg igjen. De første årene med samvær husker jeg som korte og uproblematiske. Det var først da jeg ble noen år eldre at jeg begynte å grue meg til samværene med faren min.
Samvær føltes påtvunget
Når jeg ser tilbake på det nå, ser jeg at min far fra voksenperspektiv framsto som verdens beste far og sikkert hadde verdens beste intensjoner. Men det forsto jeg ikke som barn. Min opplevelse var at samværene med faren min ble noe jeg var tvunget til å bli med på fordi “retten” hadde bestemt det og derfor kunne ikke moren min nekte ham å se meg. Moren min motarbeidet ikke aktivt samværet faren min hadde fått rett til, men hun gjorde heller ingenting for å tilrettelegge for at samværene med faren min skulle bli positive opplevelse for meg.
Presis kl. 10 hver 3 lørdag og søndag ringte han på døra til leiligheten til moren min, og jeg måtte stå klar så foreldrene mine slapp å se trynet på hverandre lengre enn høyst nødvendig. I løpet av det minuttet det tok å få meg ut døra, opplevde jeg en isfront mellom dem. Litt som to veloppdragne pitbuller som knurrer litt og åpenbart har mest lyst til å fly i strupen på hverandre, men som klarer å holde seg i skinnet. Faren min kom langveis fra og leide alltid et hotellrom midt i Oslo sentrum der jeg måtte tilbringe hver 3. helg sammen med ham. Det var sikkert praktisk for ham, men jeg mistrivdes med å sitte inne på et hotellrom, bli dytta i en haug med godteri og lest bøker for og gå tur i byen. Jeg ville mye heller være sammen med mamma og venninnene mine og være ute å leke i naturen enn å treffe faren min. Men det torde jeg ikke si til ham, for hvis jeg noen gang sa noe positivt om moren min, så kom det en mørk sky over ansiktet hans og han ble i dårlig humør.
Redd for pappa
Jeg var redd ham, selv om han aldri hadde gjort meg noe vondt. Jeg var redd for at han skulle få retten til å si at jeg måtte flytte til ham. For det ville jeg ihvertfall ikke. Jeg syntes det var kjedelig å være hos ham i feriene fordi jeg ikke hadde vennene mine der og fordi jeg savnet mamma. Selv om faren min utvilsomt tok seg veldig godt av meg, tok meg med på masse aktiviteter, leste masse bøker for meg, spilte spill med meg og var verdens beste samværfar – slik jeg ser det idag- så savnet jeg mamma, venninnene mine, lekene mine og klærne mine.
Faren min forsto nemlig ikke at leker, klær og språk er veldig viktig for et barn som er i ferd med å utvikle sin egen identitet. Og dessverre hadde han ingen gode rådgivere. Faren min syntes moren min kledde meg i stygge klær, og det kan jeg gi ham rett i. Men det var uklokt av ham å bare pakke bort alle klærne jeg hadde med fra mamma og kle meg opp i en helt annen stil når jeg var på ferier hos ham. Jeg opplevde at han prøvde å gjøre meg til det barnet han ønsket jeg skulle være, og ikke likte meg slik jeg faktisk var. Det tror jeg var riktig også. Han ville forandre på meg, gjøre med meg til det barnet han ønsket seg når han hadde samvær med meg. Det mislikte jeg sterkt. Jeg tviholdt på bamsen jeg hadde med hjemmefra og gråt meg i søvn hver kveld, men våget ikke å spørre om å få ringe til mamma. Faren min gjorde også mange andre ukloke ting, som jeg som voksen forstår at ikke var vondt ment, men som jeg som barn opplevde som at han var slem mot meg. Han forsto meg ikke. Jeg hadde det vondt og følte meg ensom.
“Pappa, jeg vil ikke se deg mer”
Som 11 åring hadde jeg samlet opp nok mot til å våge å si til faren min at jeg ikke ville se ham mer. Da tok mamma meg med til advokaten sin, og jeg måte si det samme en gang til i et møte der både min far, mor og advokaten var tilstede. Deretter hadde jeg ikke noen kontakt med faren min, før jeg selv tok kontakt med ham som 20 åring. I disse årene savnet jeg aldri faren min, jeg var bare glad for at jeg var blitt fri tvangen til at han skulle disponere over meg hver 3. helg og halve skoleferiene. Endelig kunne jeg få være meg selv hele tiden og være sammen med vennene mine når jeg selv ville og gjøre det de gjorde, uten å ta hensyn til at det måtte passe for far.
Først som godt voksen begynte jeg å reflektere over hva jeg har gått glipp av ved å ikke ha kontakt med faren min i alle disse tenårene og hva kan kunne tilført meg og livet mitt av positive verdier i løpet av oppveksten, hvis han hadde hatt gode rådgivere og fått til et velfungerende samarbeid med moren min.
Omsorgssvikt hos Mor
Jeg begynte å forstå at det var ikke faren min som var slem mot meg, men moren min som ikke var villig til å snakke med ham eller samarbeide med ham. Moren min hadde åpenbart ønsket å slippe å se far, og hadde ikke gjort noe for at samværene med faren min kunne bli gode opplevelser. Jeg begynte å synes synd på faren min, som jeg etter hvert forsto at virkelig hadde hatt mitt beste i fokus og virkelig prøvd å være en god far for meg. Jeg tenker også på at faren min ikke bare måtte betale barnebidrag til moren min, og utgifter til egen advokat og rettsaker, men også dekke alle samværskostnader, reiseutgifter, hotell, ferier etc. Det framstår for meg i dag som veldig urimelig at ikke foreldrene mine delte på samværskostnadene.
Etter at jeg brøt kontakten med faren min som 11 åring, gikk det ikke mer enn ett års tid før det skjedde ting i min mors liv, som jeg vil mene at gjorde at faren min burde kommet på banen igjen og kanskje overtatt det daglige omsorgsansvaret for meg. Men det forsto jeg ikke selv på den tiden. Da bare trodde jeg at faren min var årsak til alt som var vondt og vanskelig i mitt og mammas liv, og gikk rundt og sa at jeg hatet faren min. Men faktum var at det var moren min som utsatte meg for omsorgsvikt og at jeg hadde en tenåringstid med en mor som hadde nok med seg selv og egentlig bare ventet på at jeg skulle flytte hjemmefra.
Viktig å ha kontakt med begge foreldrene
Nettopp fordi at det kan skje noe med den forelderen som har den daglige omsorgen, som gjør at denne forelderen ikke er skikket lenger, mener jeg det er viktig at barn har kontakt med begge sine foreldre gjennom hele oppveksten. Jeg mener også at begge foreldre som regel har viktige verdier å tilføre barna sine.
Far var nok best skikket til daglig omsorgsansvar
Jeg ser som voksen at jeg avviste kontakt med en far som egentlig ville gjort alt for meg. Han var kanskje ikke verdenes klokeste mann, men slem var han ihvertfall ikke og han ville utvilsomt bare mitt beste. Han hadde kunnskaper, interesser og nettverk som jeg ser jeg kunne hatt stor glede og nytte av å fått ta del i hele oppveksten min, og ikke minst var han utvilsomt oppriktig glad i meg og interessert i livet mitt. Men jeg slapp ham ikke inn.
I stedet valgte jeg å være lojal mot moren min. Og merket at hun ble i bedre humør når jeg sa jeg hatet faren min og snakket stygt om ham. Jeg opplevde at mamma på en måte ble litt mer glad i meg da. Nå skal det sies at faren min også ødela for seg selv ved å være sjalu for at jeg var mer glad i mamma enn han. Det triste er at jeg først som voksen forsto at faren min utvilsomt var best skikket og mest interessert i å ta seg godt av meg, og at det sånn sett var ham jeg burde vokst opp hos.
Trist for alle parter
Min historie endte trist for alle parter. Jeg vil ikke si så mye mer om det, men da jeg tok kontakt med min far igjen som voksen og begynte å forstå ham bedre og stille min mor kritiske spørsmål, brøt mor kontakten med meg. Likevel var jeg fortsatt lojal mot henne, og min far var veldig bitter, så jeg fikk aldri gjenopprettet god kontakt med ham. Utrolig trist for oss alle at mine foreldre ikke fikk hjelp til å bilegge sine fiendtlige holdninger overfor hverandre, lære å snakke sammen på en god måte og få til et godt samarbeid omkring min oppvekst.
Jeg tror en lovgiving som gjorde at foreldrene var nødt til å sverte hverandre mest mulig i sine forsøk på å vinne daglig omsorg for barnet sitt, må ta mye av skylden for at forholdet mellom mine foreldre ble så tilspisset som det ble, og at min oppvekst med skilte foreldre ble et mareritt jeg ikke unner noen å barn å oppleve.
Jeg deler fortellingen min, fordi mange har vist interesse for voksne barns erfaring med skilsmisse og samværsordninger etc, Jeg håper at min fortelling kan bidra til refleksjon og ettertanke hos nye generasjoner barn og foreldre og fagfolk. Ikke minst også for sakkyndige, advokater og dommere.
Med vennlig hilsen
Nina Langfeldt, barn, mor og samfunnsviter
Kontakt: [email protected]
