Når anklager i foreldretvister får konsekvenser før sannheten er avklart

Anklager om vold, omsorgssvikt eller overgrep kan få store konsekvenser i en foreldrekonflikt. Kontakten med barnet kan bli redusert eller stanse helt – også før det er avklart om anklagen er riktig.

I norsk familierett kan risiko for vold eller overgrep få betydning selv om det ikke er mest sannsynlig at barnet vil bli utsatt for dette. Lovforarbeidene åpner uttrykkelig for at mindre enn 50 prosent sannsynlighet kan være tilstrekkelig. Det betyr ikke at enhver anklage skal legges til grunn. Påstanden må som utgangspunkt være underbygget, og hvor stor sannsynlighet som kreves, avhenger blant annet av hvor alvorlig den mulige skaden er.

En lavere terskel for å handle under usikkerhet har samtidig en nødvendig bakside: Risikoen øker for at også en uriktig anklage får konsekvenser. Det gjør kunnskapen om hvor ofte anklager om vold og overgrep i foreldretvister er underbygget, uriktige, uavklarte eller bevisst falske særlig viktig. Dersom domstoler og andre offentlige instanser samtidig bygger på en generell forestilling om at nesten alle slike anklager representerer reelle forhold, kan risikoen for feil i motsatt retning bli undervurdert. I konflikter om felles barn kan konsekvensene ramme familierelasjoner og kontakten mellom barn og foreldre.

I norsk fagdebatt ble det i 2014 hevdet at forskning ga grunnlag for å anta at 90–98 prosent av dem som fremsatte slike anklager, snakket sant. Tre år senere skrev NOU 2017:12 “Svikt og svik” at sannsynligheten for reell vold eller seksuelle overgrep var 88–98 prosent i større gjennomganger av saker.

De to utviklingslinjene har ikke samme opprinnelse, og den ene forårsaket ikke den andre. Men de virker innenfor det samme beslutningssystemet. Når alvorlige anklager kan få betydning uten at det kreves sannsynlighetsovervekt, blir det særlig viktig at kunnskapen om hvor ofte slike anklager er riktige, uriktige eller uavklarte, er holdbar.

MannsForum har derfor gått tilbake til forskningen bak prosentene. Gjennomgangen viser at 88–98-prosenten ikke kan utledes av forskningen Barnevoldsutvalget viste til. En sentral studie som både ble brukt i den norske fagdebatten og senere inngikk i kildegrunnlaget for NOU 2017:12, fant at omtrent halvparten av de vurderte anklagene kunne klassifiseres som overgrep, rundt en tredjedel som ikke-overgrep, mens resten forble uavklart. Andre studier skiller mellom underbygde anklager, mistanke, anklager som ikke kunne underbygges, men ble fremsatt i god tro, og anklager som ble vurdert som bevisst falske.

Falsk, uriktig eller uavklart?

Det første problemet er språket. En uriktig anklage er en påstand som ikke stemmer med det faktiske hendelsesforløpet. En bevisst falsk anklage – «intentionally false» eller «knowingly false» – forutsetter i tillegg en vurdering av intensjon: at påstanden er fremsatt med viten om at den er uriktig. En anklage kan også være uavklart eller ikke underbygget uten at den dermed kan betegnes som falsk, og en uriktig anklage kan være fremsatt i god tro.

Denne forskjellen er avgjørende. Hvis fem prosent av anklagene klassifiseres som bevisst falske, betyr det bare at 95 prosent ikke er plassert i denne snevre kategorien. De 95 prosentene kan bestå av underbygde anklager, mistenkte tilfeller, uavklarte saker og uriktige anklager fremsatt i god tro. 100 minus «bevisst falske» er derfor ikke det samme som andelen sanne anklager.

Da «få falske anklager» ble til «nesten alle snakker sant»

Før den norske 90–98-prosentpåstanden dukket opp, sirkulerte engelskspråklige sekundærkilder som brukte en bestemt referansepakke til en langt snevrere påstand: at falske anklager om seksuelle overgrep i foreldretvister utgjorde omtrent 2–10 prosent. En amerikansk familierettsblogg publisert i mars 2013 viste til SAVE og gjenga blant annet Ney s. 23–33, Hobbs s. 197, Schetky & Green s. 105 og Bolen s. 109. Eldre nettleksikon-speil inneholder også Stahl s. 45 i den samme referansepakken.

I 2014 skrev cand.polit. Susanne Ramberg og advokat Thea Totland i artikkelen «Myter, tradisjoner og barns rettssikkerhet i volds- og overgrepssaker» at «en rekke uavhengige empiriske studier» ga grunnlag for å anta at minst 90 prosent forklarer seg sannferdig om mulig vold eller overgrep i foreldretvister. Senere i samme artikkel skrev de at det på overordnet nivå forelå «relativt solid grunnlag» for at 90–98 prosent snakker sant. Som støtte viste de blant annet til Thoennes & Tjaden (1990), Ney (1995), Bolen (2001), Stahl (1999), Hobbs, Hanks & Wynne (1999) og Schetky & Green (1988).

Referansepakken overlapper markant med den eldre engelskspråklige pakken, helt ned på spesifikke sidetall. Det gir sterke holdepunkter for at Ramberg og Totland bygget videre på en allerede eksisterende samling av sekundærkilder. Vi kan ikke vite hvordan de arbeidet internt eller om de leste alle originalkildene. Men sluttproduktet viser ikke en kontroll av hver enkelt kilde som forklarer hvordan en snever prosent for bevisst falske anklager kan bli til en prosent for sannferdige anklager.

Slik vandret prosentpåstanden

Utviklingen kan følges gjennom noen få sentrale publiseringer. I 2013 brukte en engelskspråklig sekundærkilde en bestemt referansepakke som støtte for en påstand om at omtrent 2–10 prosent av anklagene var falske. I 2014 brukte Ramberg og Totland en svært lik referansepakke, men konklusjonen var nå formulert motsatt vei: Først skrev de at minst 90 prosent forklarte seg sannferdig, senere at forskningen ga grunnlag for å anta at 90–98 prosent gjorde det. I 2016 gjentok Thea Totland, Fridtjof Piene Gundersen og Trude Trønnes offentlig at internasjonal forskning indikerte at 90 prosent forklarte seg sannferdig.

Den 20. mars 2017 publiserte Leif Petter Olaussen en detaljert kildekritikk. Han påpekte blant annet det grunnleggende problemet med å gjøre en lav andel anklager klassifisert som «intentionally false» om til en tilsvarende høy andel sanne anklager. Tre måneder senere, 22. juni 2017, ble NOU 2017:12 Svikt og svik levert. Her dukket et nært beslektet prosentintervall opp: Utvalget skrev at sannsynligheten for reell vold eller seksuelle overgrep var 88–98 prosent i større gjennomganger av saker.

En felles kilde går i en annen retning

Thoennes & Tjaden (1990) er særlig viktig fordi studien brukes både av Ramberg/Totland og av NOU 2017:12. Studien undersøkte seksuelle overgrepsanklager i tvister om omsorg og samvær. I 129 saker der det forelå en vurdering av anklagens holdbarhet, ble omtrent 50 prosent vurdert som overgrep, 33 prosent som ikke-overgrep og 17 prosent som uavklart.

Det er ikke forenlig med en generell påstand om at 90–98 prosent av anklagene er sanne, eller med NOU-ens formulering om 88–98 prosent sannsynlighet for at barnet faktisk har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Her er problemet sterkere enn at studien bare «ikke støtter» prosentpåstanden. Resultatene går direkte imot den generelle påstanden.

NOU 2017:12 «Svikt og svik»: Den samme konklusjonen – og noen av de samme kildene

Det mest påfallende ved NOU 2017:12 er ikke bare at intervallet 88–98 prosent ligger svært nær Ramberg og Totlands 90–98 prosent. Også deler av kildegrunnlaget går igjen. Thoennes & Tjaden (1990), som Ramberg og Totland brukte som støtte for sin 90–98-prosentpåstand, brukes tre år senere også av Barnevoldsutvalget i avsnittet der 88–98 prosent presenteres. Det er særlig alvorlig fordi studiens egne resultater, som vist ovenfor, ikke underbygger noen av prosentkonklusjonene. Dersom resultatene var blitt kontrollert mot prosentpåstanden, ville det vært synlig at studien ikke kunne brukes som støtte for denne generelle påstanden.

Bala et al. (2007), som NOU-en også viser til, gjør skillet mellom kategoriene tydelig. I de 69 seksuelle overgrepsanklagene som ble fremsatt i forbindelse med foreldreseparasjon, ble 11 prosent vurdert som underbygde («substantiated»), 34 prosent som mistenkte, 36 prosent som ikke underbygde, men fremsatt i god tro, og 18 prosent som bevisst falske.

Det betyr at 82 prosent ikke ble klassifisert som bevisst falske. Men det betyr ikke at 82 prosent ble vurdert som sanne. Studien viser derfor direkte hvorfor «ikke bevisst falsk» ikke kan gjøres om til «sann».

Dermed gjentar NOU-en ikke bare et prosentintervall som ligger svært nær Ramberg og Totlands. Den presenterer i praksis den samme grunnleggende konklusjonen samtidig som noen av de samme forskningskildene brukes på en måte kildenes faktiske resultater ikke gir grunnlag for. Vi har ikke dokumentasjon fra Barnevoldsutvalgets interne arbeid som viser at utvalget kopierte Ramberg og Totland, eller som forteller hvordan 88–98-prosenten konkret ble beregnet. Men mønsteret er tydelig: et svært likt prosentintervall, den samme grunnleggende konklusjonen, overlappende forskningskilder – og den samme feilaktige bruken av en sentral felleskilde. Kildebruken er vanskelig å forene med en selvstendig kontroll av studienes faktiske resultater.

Hvordan oppsto påstanden om at 88–98 prosent snakker sant?

Det finnes et påfallende matematisk spor, men det er bare en mulig forklaring. Trocmé & Bala (2005) fant 12 prosent «intentionally false» i saker der det forelå konflikt om custody/access. 100 minus 12 gir 88. Denne studien står ikke i NOU-ens fotnote 261, men inngår i samme canadiske forskningslinje. For Faller (1991) viste Olaussens senere kildekontroll til at 3 av 136 saker – om lag 2,2 prosent – ble klassifisert som «calculated untruths». 100 minus 2,2 gir 97,8, altså omtrent 98. Samtidig inneholdt Faller-materialet bredere kategorier av falske og uavklarte saker som ikke inngår i denne snevre intensjonskategorien.

Ytterpunktene 88 og 98 kan altså rekonstrueres svært nært som motsatsen til lave anslag for bevisst falske anklager. Men vi har ikke dokumentasjon på at det faktisk var slik NOU-forfatterne kom frem til intervallet. Den konkrete opprinnelsen til 88–98-tallet er fortsatt uavklart.

Tidslinjen skjerper likevel kildekritikken. Leif Petter Olaussen publiserte 20. mars 2017 en detaljert kritikk av Ramberg og Totlands bruk av forskningen, blant annet av Thoennes & Tjaden. NOU 2017:12 ble avgitt 22. juni samme år. MannsForum har ikke dokumentasjon på at Barnevoldsutvalget kjente til eller diskuterte Olaussens artikkel, og kan derfor ikke hevde at utvalget ignorerte kritikken. Men det kan dokumenteres at kritikken av nettopp denne kildebruken var offentlig tilgjengelig før NOU-en ble avgitt.

Når den samme kildereferansen går igjen

Ramberg/Totland viser i sluttnote ii til Bolen s. 109. Den samme sidereferansen finnes i den eldre engelskspråklige referansepakken. Da Olaussen senere kontrollerte Bolens bok, lokaliserte han den relevante omtalen av lave anslag for «intentionally false» til s. 252–253.

MannsForum har foreløpig ikke kunnet kontrollere hele s. 109 og kan derfor ikke fastslå at Ramberg og Totlands sidereferanse er feil. Sammenfallet er likevel påfallende: Den samme spesifikke sidereferansen finnes i den eldre engelskspråklige sekundærkilden, mens Olaussen lokaliserte den relevante omtalen av «intentionally false allegations» til s. 252–253. Dette er et kildespor som styrker muligheten for at en eldre samling av referanser er blitt videreført, men det er ikke i seg selv bevis for direkte kopiering.

Lovgiver svekket kravet til sannsynlighet

Den lavere sannsynlighetsterskelen i barnelovsaker var etablert før Ramberg og Totlands 90–98-prosentpåstand fra 2014 og NOU 2017:12. Prosentpåstandene kan derfor ikke forklare hvordan terskelen oppsto. Det prinsipielt viktige er hvordan de to utviklingslinjene senere kunne virke innenfor det samme beslutningssystemet.

I Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) tok departementet utgangspunkt i den alminnelige hovedregelen i sivile saker: Retten legger til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig, altså mer enn 50 prosent. Departementet forklarte også begrunnelsen: Følger man som hovedregel det mest sannsynlige alternativet, får man samlet sett flest riktige avgjørelser. For sterkt belastende faktiske forhold kan det i andre sivile saker til og med kreves sterkere sannsynlighetsovervekt.

To feilrisikoer ble veid mot hverandre

I foreldretvister med mulig vold eller overgrep valgte lovgiver en annen avveining. Departementet beskrev selv de to feilrisikoene. På den ene siden står barnets og forelderens mulighet til kontakt og familieliv dersom mistanken er grunnløs. En feilaktig avgjørelse som bygger på at en forelder har utsatt barnet for overgrep, kunne ifølge departementet være «tragisk» både for forelderen og barnet. På den andre siden står risikoen for at barnet får fast bosted hos eller samvær med en forelder som faktisk utsetter barnet for overgrep. Departementets vurdering var at den siste typen feil gjennomgående ville være verre.

Mindre enn 50 prosent kunne være tilstrekkelig

Konsekvensen var at de to feilrisikoene ble behandlet ulikt. Det skulle ikke legges vekt på enhver påstand; som utgangspunkt måtte det finnes forhold som underbygget den. Men det kunne heller ikke kreves sannsynlighetsovervekt. I merknaden til § 43 ble dette uttrykt helt konkret: mindre enn 50 prosent sannsynlighet kunne være tilstrekkelig, og jo mer alvorlig det mulige overgrepet var, desto mindre kunne det kreves før risikoen fikk betydning.

Dette er en reell svekkelse av det ordinære kravet om sannsynlighetsovervekt, men ikke en opphevelse av kravene til bevis og saksopplysning. Forskjellen er viktig. Lovgiver sa ikke at en anklage skulle legges til grunn fordi den var fremsatt. Tvert imot krevde forarbeidene underbyggende forhold. Det som ble endret, var hvor sikker retten måtte være før en risiko kunne få avgjørende betydning.

Stortingets flertall sluttet seg i Innst. O. nr. 35 (2005–2006) til denne modellen. Flertallet uttalte uttrykkelig at overvektsprinsippet kunne fravikes slik at mindre enn 50 prosent sannsynlighet var tilstrekkelig. Men samme avsnitt inneholdt en viktig motvekt av hensyn til rettssikkerheten: Domstolene hadde samtidig en «svært viktig oppgave» i å avdekke påstander om vold og overgrep som ikke var holdbare. Lovgiver bygget dermed ikke modellen på at den motsatte feilrisikoen var ubetydelig. Den ble uttrykkelig anerkjent.

Føre-var-linjen ble skjerpet i 2013

I 2013 ble føre-var-linjen formulert enda skarpere. Prop. 85 L (2012–2013) gjentok ikke en ny tallfestet bevisterskel, men departementet slo fast at bevisbedømmelsen i mange slike saker vil være usikker. Ved foreløpige avgjørelser måtte retten avveie hva som lot seg bringe på det rene mot hva som sto på spill. Samtidig uttalte departementet at det av hensyn til barnets beste og beskyttelsen mot vold og seksuelle overgrep ikke burde «tas noen risiko på vegne av barnet». Departementet krevde også bred belysning av sakene og et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Føre-var-prinsippet var altså ikke ment som en erstatning for undersøkelse; det ble koblet til et skjerpet behov for opplysning nettopp fordi avgjørelsen kunne måtte treffes under usikkerhet.

Den lavere terskelen ble videreført sammen med krav om grundige vurderinger

NOU 2020:14 videreførte uttrykkelig 2005-modellen. Utvalget gjenga regelen om at mindre enn 50 prosent sannsynlighet kan være tilstrekkelig, men understreket samtidig belastningen for en forelder dersom en dom legger til grunn at han eller hun har utsatt barnet for overgrep. Utvalget viste også til EMDs dom i Sanchez Cardenas mot Norge og fremhevet at beslutningen må bygge på grundige vurderinger av interessene til både barnet og forelderen som ikke får samvær. Den lave terskelen og kravet til et forsvarlig beslutningsgrunnlag står dermed side om side.

Det samme mønsteret finnes i Prop. 117 L (2024–2025). Departementet beskriver den alminnelige sivile hovedregelen som sannsynlighetsovervekt, men presiserer at kravet er mindre strengt når spørsmålet gjelder risiko for at barnet kan bli utsatt for vold eller annen skade. Samtidig understrekes det at domstolen må sikre bred belysning når vold eller overgrep er uklart, foreta individuelle vurderinger av påstander og bevis og sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Departementet fremhever dessuten at en avgjørelse om nullsamvær kan føre til at båndene mellom barn og foreldre brytes, og at slike avgjørelser etter EMDs praksis krever svært gode grunner og grundige vurderinger.

Dommerperspektivet synliggjorde begge feilrisikoene

Dette dilemmaet er også formulert eksplisitt fra dommerhold. Lagdommer Rune Bård Hansen i Agder lagmannsrett skriver i «Anklager om vold og overgrep i foreldretvister sett fra et dommerperspektiv» at beviskravet ved anklager om vold eller overgrep mot barn ifølge lovforarbeidene ligger «noe under 50% sannsynlighet», og at terskelen i praksis kan variere med alvoret i den mulige skaden. Samtidig understreker han at en anklage som ikke er underbygget med andre bevis enn en forelders påstand, vanligvis vil ha liten vekt, og at domstolene bør være skeptiske til svakt underbygde anklager som kommer når foreldretvisten er sterkt tilspisset eller står for retten. Hansen peker dermed på begge feilrisikoene: Barnet må beskyttes mot reell vold og overgrep, men en forelder må heller ikke feilaktig stemples som overgriper. Den alvorligste konsekvensen av uriktige beskyldninger, skriver han, er at barn og forelder kan bli frarøvet kontakten med hverandre.

Hansen bruker dessuten nyere høyesterettspraksis til å understreke at en lavere bevisterskel ikke betyr en mindre grundig bevisvurdering. Etter hans syn må kravene til en rasjonell og etterprøvbar vurdering av bevisene også gjelde i foreldretvister, selv om terskelen for å legge til grunn fare for vold eller overgrep er langt lavere enn beviskravet i en straffesak. Hansens innlegg er ikke rettskilden for den lavere terskelen – den følger av lovforarbeidene – men dommerperspektivet synliggjør den praktiske rettssikkerhetsutfordringen: Når det kreves mindre sikkerhet før risiko kan få betydning, blir kvaliteten på bevisvurderingen og kontrollen av uriktige anklager desto viktigere.

Forestillingen om at nesten alle anklager var sanne møtte en lavere bevisterskel

Det er her 90–98- og 88–98-prosentpåstandene får en betydning som går langt utover en akademisk diskusjon om forskningsmetode. Den rettslige utviklingen og prosentpåstanden må ikke fremstilles som én årsakskjede. Bevismodellen var etablert før Ramberg og Totland publiserte sin artikkel. Vi har heller ikke dokumentasjon på at deres artikkel eller NOU 2017:12 senere har bestemt hvordan domstolene anvender beviskravet i konkrete saker.

Men de to utviklingslinjene kan virke innenfor det samme beslutningssystemet. Den første linjen sier at retten i alvorlige risikosaker ikke alltid trenger å være mer enn 50 prosent sikker før risikoen kan få avgjørende betydning. Den andre linjen etablerte i norsk fagdebatt og senere i en offentlig utredning et bilde av at 90–98 eller 88–98 prosent av anklagene i praksis representerte reelle forhold, selv om kildene som ble oppgitt ikke ga grunnlag for denne sikkerheten.

Et feilaktig kunnskapsbilde kunne undervurdere risikoen for uriktige anklager

Det er kombinasjonen som er viktig for rettssikkerheten. Når terskelen for å handle er lavere enn sannsynlighetsovervekt, blir kvaliteten på kunnskapen som brukes til å forstå usikkerheten desto viktigere. Hvis domstolen eller en annen offentlig instans samtidig møter en tilsynelatende forskningsbasert forestilling om at nesten alle slike anklager er sanne, kan risikoen for å gjøre feil i den ene retningen bli kraftig undervurdert. En uavklart, ikke underbygget eller uriktig anklage kan da fremstå som langt mindre sannsynlig enn forskningen faktisk gir grunnlag for.

Dette betyr ikke at 90–98-prosentpåstanden automatisk avgjør en konkret sak. Domstolen skal vurdere de konkrete bevisene, ikke statistisk avgjøre om en bestemt anklage er sann. Men bakgrunnskunnskap kan påvirke hvilke forklaringer som fremstår som sannsynlige, hvilke opplysninger som etterspørres, hvor mye usikkerhet som aksepteres og hvordan risiko vurderes. Det er nettopp derfor både Prop. 85 L og senere forarbeider understreker at alvorlige foreldretvister skal belyses i tråd med oppdatert kunnskap og forskning.

Lovgiver anerkjente også risikoen for uriktige anklager

Da lovgiver åpnet for å fravike sannsynlighetsovervekten, ble dette ikke begrunnet med at falske eller uriktige anklager nesten ikke forekommer. Tvert imot anerkjente både departementet og stortingsflertallet uttrykkelig risikoen for feilaktige avgjørelser og behovet for å avdekke uholdbare påstander. Den lavere terskelen ble begrunnet med konsekvensene dersom retten tok feil og et barn ble utsatt for alvorlige overgrep.

Da det senere ble etablert et kunnskapsbilde der 90–98 eller 88–98 prosent ble fremstilt som uttrykk for at anklagene i hovedsak representerer reelle forhold, ble dette utgangspunktet forskjøvet. Den andre feilrisikoen – som lovgiver selv hadde identifisert – kan fremstå som nesten teoretisk. Men nettopp den forskningen som ble brukt til å skape dette inntrykket, inneholder betydelige grupper av uavklarte, ikke underbygde og uriktige anklager som ikke kan regnes som sanne bare fordi de heller ikke er klassifisert som bevisst løgn.

Jo lavere terskel, desto større krav til kunnskapsgrunnlaget

Derfor bør de to historiene leses sammen. Den ene handler om hvor stor faktisk usikkerhet rettssystemet kan akseptere for å beskytte et barn mot en mulig alvorlig skade. Den andre handler om hvordan kunnskapen om selve usikkerheten ble presentert. Når den første terskelen senkes, må kravene til den andre delen skjerpes, ikke svekkes. Jo tidligere og med mindre sikkerhet myndighetene kan gripe inn i kontakten mellom barn og foreldre, desto viktigere blir grundig undersøkelse, reell mulighet til å imøtegå påstander, presise begreper og løpende kontroll av om det faktiske grunnlaget fortsatt holder.

Lavere bevisterskel gjorde kunnskapsgrunnlaget desto viktigere

Samlet viser utviklingen hvorfor kunnskapsgrunnlaget fikk særlig betydning. Først ble det utviklet en rettslig modell der alvorlige påstander om vold og overgrep kan få betydning uten vanlig sannsynlighetsovervekt. Deretter ble det i norsk fagdebatt etablert en sterk forestilling om at 90–98 prosent av slike fortellinger er sannferdige, selv om kildegrunnlaget ikke gir grunnlag for en slik generell konklusjon. Påstanden ble gjentatt offentlig og løftet i 2017 inn i en statlig NOU i en nært beslektet 88–98-formulering, med minst én sentral hovedkilde felles med Ramberg/Totland og med det samme grunnleggende problemet i måten kategoriene forstås på.

En uavklart anklage kunne få varige konsekvenser

Gjennomgangen gir ikke grunnlag for å fastslå hvor ofte anklager om vold og overgrep i norske foreldretvister er sanne eller falske. Studiene gjelder ulike land, ulike systemer og ulike definisjoner. Men den gir grunnlag for en sikrere konklusjon: Verken 90–98-prosentpåstanden i den norske fagdebatten eller 88–98-prosentpåstanden i NOU 2017:12 kan utledes av forskningen slik påstandene er formulert. En lav andel anklager klassifisert som bevisst falske er ikke det samme som at resten er sanne.

Den lavere sannsynlighetsterskelen bygger på et legitimt beskyttelsesformål: Konsekvensene kan være svært alvorlige dersom myndighetene undervurderer en reell risiko for vold eller overgrep. Men når kravet til sikkerhet reduseres, øker samtidig risikoen for feil i motsatt retning. En uriktig anklage kan få betydning selv om den ikke ville ha nådd opp til vanlig sannsynlighetsovervekt. Nettopp derfor blir kunnskapen om hvor ofte anklager er underbygget, uriktige eller uavklarte en del av rettssikkerheten på begge sider av risikovurderingen.

Her ligger artikkelens sentrale rettssikkerhetsproblem. En generell svekkelse av kravet til sannsynlighetsovervekt øker isolert sett risikoen for at en uriktig anklage får konsekvenser. Dersom domstoler og andre offentlige instanser samtidig møter en tilsynelatende forskningsbasert forestilling om at 88–98 eller 90–98 prosent av slike anklager representerer reelle forhold, kan risikoen for uriktige anklager fremstå som svært liten. Gjennomgangen viser at forskningen det er vist til, ikke gir grunnlag for en slik slutning. Uavklarte, ikke underbygde og uriktige anklager kan ikke regnes som sanne bare fordi de ikke er klassifisert som bevisst falske.

Dette er ikke et argument for at myndighetene skal kreve sannsynlighetsovervekt før de beskytter et barn mot en konkret og alvorlig risiko. Det er et argument for at en lavere terskel må ledsages av desto sterkere krav til kunnskapsgrunnlag, individuell bevisvurdering, mulighet til å imøtegå påstander og løpende revurdering. I foreldretvister handler feilrisikoen ikke bare om hvem som får rett. Konsekvensene kan være redusert samvær, langvarig kontaktbrudd og svekkede familiebånd mellom barn og foreldre. En generell statistisk forestilling om at anklager nesten alltid er sanne kan derfor ikke erstatte vurderingen av om den konkrete anklagen faktisk er underbygget.

Kilder

• Ramberg, Susanne & Totland, Thea (2014): «Myter, tradisjoner og barns rettssikkerhet i volds- og overgrepssaker», Advokatbladet.
• Olaussen, Leif Petter (2017): «Uetterrettelig om anklager om overgrep mot barn», Advokatbladet.
• NOU 2017:12: Svikt og svik.
• Ot.prp. nr. 103 (2004–2005): Om lov om endringer i barnelova mv.
• Innst. O. nr. 35 (2005–2006).
• Prop. 85 L (2012–2013): Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister).
• NOU 2020:14: Ny barnelov – Til barnets beste.
• Prop. 117 L (2024–2025): Lov om barn og foreldre (barnelova).
• Rune Bård Hansen: «Anklager om vold og overgrep i foreldretvister sett fra et dommerperspektiv», PASG Norge.
• Thoennes, Nancy & Tjaden, Patricia G. (1990): «The extent, nature, and validity of sexual abuse allegations in custody/visitation disputes», Child Abuse & Neglect 14(2), 151–163.
• Trocmé, Nico & Bala, Nicholas (2005): «False allegations of abuse and neglect when parents separate», Child Abuse & Neglect 29(12), 1333–1345.
• Bala, Nicholas, Mitnick, Marnie, Trocmé, Nico & Houston, Claire (2007): «Sexual abuse allegations and parental separation: Smokescreen or fire?», Journal of Family Studies 13(1), 26–56.
• Faller, Kathleen Coulborn (1991): «Possible Explanations for Child Sexual Abuse Allegations in Divorce», American Journal of Orthopsychiatry 61(1), 86–91.
• Ney, Tara (red.) (1995): True and False Allegations of Child Sexual Abuse: Assessment and Case Management.
• Bolen, Rebecca M. (2001): Child Sexual Abuse: Its Scope and Our Failure.
• Stahl, Philip M. (1999): Complex Issues in Child Custody Evaluations.
• Hobbs, Christopher J., Hanks, Helga G. I. & Wynne, Jane M. (1999): Child Abuse and Neglect: A Clinician’s Handbook.
• Schetky, Diane H. & Green, Arthur H. (1988): Child Sexual Abuse: A Handbook for Health Care and Legal Professionals.
• Hickey & Hull Law Partners (2013): «False Abuse Allegations: How Big a Problem Is It, Really?» – sekundærkilde brukt i kildekontrollen.