HjemNettavisSkarp kritikk av barnesakkyndige psykologer: «Har vi god nok rettssikkerhet?»

Skarp kritikk av barnesakkyndige psykologer: «Har vi god nok rettssikkerhet?»

Av Bjørn Joachimsen
Oppdatert:
Barn med bamse i samtale med psykolog på et kontor, sett bakfra slik at barnet ikke kan identifiseres.
RETTSSIKKERHET: Sakkyndige vurderinger kan få avgjørende betydning i saker om barn – derfor står kvalitet, metode og kontroll sentralt.

En anonym mor retter i en fersk kronikk i Advokatbladet skarp kritikk mot sakkyndigordningen. Kritikken føyer seg inn i en langvarig debatt om kvalitet, kontroll og hvilken rettssikkerhet barn og foreldre faktisk har når rettsoppnevnte psykologer får stor innflytelse på avgjørelser om omsorg, bosted, samvær og familieliv.

I kronikken «Kan vi snakke om sakkyndig-ordningen?» i Advokatbladet stilles et grunnleggende spørsmål: «Har vi god nok rettssikkerhet?» Forfatteren beskriver egne erfaringer med en rettsoppnevnt sakkyndig, mistillit til arbeidet, klage til Statsforvalteren og et senere bytte av sakkyndig som hun mener gjorde «en enorm forskjell».

«Stikkordet er gjennomsiktighet»

Én parts erfaring kan ikke fortelle hvor godt den norske sakkyndigordningen fungerer som helhet. Men spørsmålene er langt fra nye. Allerede i 2013 rettet psykologspesialist Einar C. Salvesen i artikkelen «Sakkyndighet går på rettssikkerheten løs» skarp kritikk mot sakkyndigarbeid i barnevernssaker. Han skrev på bakgrunn av mange års erfaring som veileder, meddommer og sakkyndig og hevdet at konklusjoner for ofte ble trukket på grunnlag av «subjektive oppfattelser, antakelser og på et altfor tynt evidensgrunnlag».

Salvesen tok opp flere spørsmål som fortsatt går igjen i debatten om sakkyndigarbeid: Hvor tydelig er skillet mellom observasjon og fortolkning? Er alternative forklaringer reelt prøvd? Hvor godt kan vurderinger av omsorgsevne, endringspotensial og tilknytning begrunnes ut fra et begrenset utsnitt av familiens liv? Og kan dommeren selv kontrollere den faglige slutningen dersom veien fra observasjon til konklusjon ikke er synlig?

Salvesens hovedkrav var derfor transparens: «Stikkordet er gjennomsiktighet». Han etterlyste eksplisitt argumentasjon, synlig sammenheng mellom premiss og konklusjon, etterprøvbare resonnementer, tydeliggjøring av usikkerhet, et konsekvent skille mellom beskrivelse og vurdering og reell vurdering av alternative fortolkninger. Dette var ikke bare et spørsmål om god rapportskriving. Poenget var at juristene måtte få et faktisk grunnlag for å kontrollere den psykologfaglige vurderingen. Uten en synlig slutningskjede kunne den sakkyndiges konklusjon, advarte han, få karakter av «et slags orakelsvar».

Salvesen rettet også kritikken mot selve undersøkelsesgrunnlaget. En sakkyndigutredning fanger nødvendigvis bare et begrenset utsnitt av relasjonen mellom barn og foreldre. Han stilte derfor spørsmål ved hvor sikre vurderinger som kan trekkes innenfor vanlige tidsrammer, metoder og observasjonsarenaer, særlig når sakene ikke gjelder klart dokumenterte forhold. Han var også kritisk til diagnostiske antydninger og personlighetsbeskrivelser som senere kan få større tyngde i rettsprosessen enn datagrunnlaget tilsier.

«Mangel på kritisk blikk utenfra»

Kritikken stoppet ikke ved den enkelte sakkyndige. Salvesen mente også at kontrollen måtte være mer uavhengig og metodisk krevende, og beskrev feltet som preget av «mangel på kritisk blikk utenfra». Han etterlyste systematisk kontroll av metodebruk, observasjonsgrunnlag, faglig uavhengighet og rettssikkerhet. Dermed formulerte han allerede i 2013 to spørsmål som fortsatt står sentralt: Er den sakkyndiges resonnement etterprøvbart – og er kontrollen av resonnementet selv tilstrekkelig kritisk og transparent?

Salvesens innlegg var et debattinnlegg, ikke en empirisk kartlegging av norske sakkyndigrapporter. Kritikken møtte også motbør. I debattinnlegget «Salvesens korstog mot Omsorgsovertakelser» svarte psykolog Charlotte Reedtz at Salvesen generaliserte uten empirisk dokumentasjon og i for liten grad tok hensyn til eksisterende opplæring, retningslinjer og kontrollordninger.

Samtidig ble Reedtz’ eget sakkyndigarbeid kritisert i reportasjen «Ufeilbarlige sakkyndige?». Flertallet i fylkesnemnda omtalte en tidligere rapport som «ufullstendig», «bastant» og «svært teoretisk og fortolkende», mens Salvesen kalte den «spekulativ» og viste til «manglende samsvar mellom observasjoner og vurderinger, og konklusjoner». I intervjuet «– Jeg står for sakkyndigarbeidet mitt» avviste Reedtz deler av kritikken, viste til at moren hadde nektet å møte henne og at mandatet derfor var endret, og sto ved konklusjonene. Ordskiftet viser dermed både uenighet om Salvesens generelle systemkritikk og konkrete metodiske spørsmål i en enkelt sak.

Tolv år senere: «De svarte flekkene»

Salvesens kritikk gjaldt i hovedsak sakkyndigarbeid i barnevernet. Tolv år senere satte Klassekampen i serien «De svarte flekkene» igjen søkelyset på rettsoppnevnte psykologer, denne gangen blant annet gjennom foreldretvister. Serien tok utgangspunkt i bruken av Rorschach – en projektiv psykologisk metode der personen blir vist symmetriske blekkflekker og forteller hva han eller hun ser, før svarene kodes og fortolkes etter bestemte systemer. Metoden har en lang forskningshistorie, men bruken og fortolkningen er omstridt, særlig når resultatene inngår i sterke personlighets-, diagnose- eller risikovurderinger.

Klassekampens artikler handlet imidlertid om mer enn Rorschach. De reiste også spørsmål om personlighetstesting, diagnostiske slutninger, volds- og risikovurderinger, alternative forklaringer, tilsyn og hvor tydelig veien fra testresultat og observasjon til sterke faglige konklusjoner faktisk var. Dermed kan debatten i 2025 sammenholdes med spørsmål Salvesen reiste i 2013: Flere av problemene Salvesen beskrev i 2013 – uklare evidensbroer, utilstrekkelig hypotesetesting og manglende transparens – var fortsatt del av en brennhet fagdebatt i 2025 og 2026.

Mer kontroll – men hvor etterprøvbar er kontrollen?

BSK ble opprettet som et eget kontrollledd i 2010. Ordningen var uavhengig og landsdekkende og ble etablert etter flere utredninger om kvaliteten på sakkyndigarbeid i barnevernssaker. Bakgrunnen var nettopp behovet for en ekstern kontroll av rapporter som kunne få stor betydning for svært inngripende avgjørelser.

Da kontrollen ble utvidet til foreldretvister fra 15. august 2022, var det også et uttrykkelig svar på et kjent kvalitetsproblem. I Prop. 114 L (2020–2021) beskrev Barne- og familiedepartementet problemet direkte: «Det er et problem at kvaliteten på sakkyndigrapportene i foreldretvistsaker varierer for mye, og at lav kvalitet ikke alltid blir avdekket av retten.» Departementet viste videre til at domstolene ofte tillegger rapportene avgjørende vekt, og at varierende kvalitet i ytterste konsekvens kan føre til uriktige avgjørelser. Reformen innebar at en sakkyndigrapport som omfattes av ordningen ikke kan brukes som bevis før BSK har vurdert den. Ordningen gjelder både rettsoppnevnte rapporter og rapporter bestilt av en part.

BSK overtar likevel ikke domstolens bevisvurdering. Etter tvisteloven § 21-2 fastsetter retten ved en fri bevisvurdering hvilket saksforhold avgjørelsen skal bygges på. Det gjelder også den sakkyndiges skriftlige rapport og muntlige forklaring: De er bevis som retten selv må vurdere sammen med sakens øvrige bevis. Dette er uttrykkelig understreket i Prop. 114 L (2020–2021): «Kommisjonens uttalelser er ikke bindende, slik at det fremdeles vil være opp til retten å vurdere bevisverdien og vekten av rapportene.» Departementet presiserer også at den sakkyndige rapporten kan få avgjørende betydning for domsutfallet, og at BSKs kontroll skal gi retten et bedre grunnlag for den samlede bevisvurderingen. Et BSK-resultat fritar dermed ikke retten fra å foreta en selvstendig vurdering av rapportens faktiske premisser, metode, usikkerhet, faglige resonnementer og bevisverdi. Barne- og familiedepartementets Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i foreldretvistsaker understreker samtidig at domstolen har ansvar for sakens opplysning, og at den sakkyndige ikke skal avgjøre de rettslige spørsmålene i saken. BSK er dermed et obligatorisk faglig kontrollpunkt før rapporten kan brukes som bevis – ikke et organ som «godkjenner» rapporten eller overtar rettens ansvar for den endelige bevisvurderingen.

Etter forskrift om Barnesakkyndig kommisjon § 3 skal kommisjonen blant annet vurdere om den sakkyndiges faglige vurderinger og konklusjoner samsvarer med de premissene og det faktum som er lagt til grunn i rapporten, og om mandatet er besvart. BSK skal også se hen til helsepersonelloven § 15, erklæringsforskriften og relevante veiledere. Etter § 4 skal hver rapport vurderes av minst to medlemmer uavhengig av hverandre, og kommisjonens vurdering skal være skriftlig. Forskriften retter dermed kontrollen mot blant annet spørsmål som har stått sentralt i fagdebatten: sammenhengen mellom premiss og konklusjon, metodisk forsvarlighet, mandatoppfyllelse og kravene til nøyaktighet, objektivitet og etterprøvbarhet.

Kontrollerer rapporten – ikke sakens dokumenter

Ordlyden avgrenser samtidig kontrollen: Det er faktum den sakkyndige har lagt til grunn i rapporten som kontrolleres. BSK får normalt ikke sakens underliggende dokumenter sammen med rapporten. Kommisjonen kan derfor kontrollere den interne sammenhengen – for eksempel om rapportens egne opplysninger bærer en konklusjon, om metode og premisser er synlige, og om alternative hypoteser er drøftet. Men den kan i begrenset grad kontrollere om de faktiske opplysningene i rapporten stemmer med originalkildene, om en kilde er gjengitt presist, eller om vesentlig motinformasjon er utelatt.

NOU 2023:7 beskriver denne avgrensningen uttrykkelig: BSK forholder seg til opplysningene den sakkyndige gjengir i rapporten, og kvalitetsvurderingen kan derfor bare i begrenset grad avdekke om faglige vurderinger er riktige eller feilaktige. Utvalget understreker at BSKs arbeid ikke innebærer en kvalitetssikring av selve konklusjonen.
Kontrollen har dermed to nivåer som lett kan blandes sammen. BSK kan undersøke om konklusjonen henger sammen med det faktum som er presentert i rapporten. Men dersom selve fremstillingen av faktum er feil, selektiv eller ufullstendig, vil en kontroll uten originalmaterialet ha begrensede muligheter til å oppdage det.

«Ingen vesentlig bemerkning» – men hva betyr det?

Forskriften opererer med tre hovedkategorier: «Ingen vesentlig bemerkning», «Bemerkning» og «Betydelige mangler». I 2024 fikk 67 prosent av rapportene i barnelovsaker utfallet «ingen vesentlige bemerkninger», 26 prosent «bemerkninger», fem prosent formelle bemerkninger og to prosent «betydelige mangler», ifølge Prop. 117 L (2024–2025).

67 prosent fikk samme utfallskategori. Det betyr ikke i seg selv at de fikk identiske individuelle vurderinger.

Likevel reiser selve kategorien et transparensspørsmål. «Ingen vesentlig bemerkning» er ikke det samme som «ingen bemerkning». Formuleringen åpner språklig for at kommisjonen kan ha sett forhold som ikke anses vesentlige. Dersom slike forhold ikke beskrives i den skriftlige vurderingen, får verken retten, partene eller senere lesere vite hva de eventuelt var.

Hvor går terskelen?

Forskriften angir heller ikke en uttrykkelig terskel for når et problem går fra å være ikke-vesentlig til å utløse «bemerkning», eller videre til «betydelige mangler». Den krever at vurderingen skal være skriftlig, men oppstiller ikke et generelt krav om en individualisert begrunnelse som viser hvilke kontrollpunkter som er undersøkt, hvilke svakheter som eventuelt er sett, eller hvorfor de er plassert under eller over terskelen.

Dette reiser et spørsmål om kontrollens egen etterprøvbarhet: Hvor synlig er BSKs vei fra kontroll til konklusjonen «ingen vesentlig bemerkning»?

Dette betyr ikke at kontrollen ikke er gjennomført. Minst to medlemmer skal vurdere rapporten uavhengig av hverandre. Spørsmålet er hvor mye av kontrollen som er synlig i sluttproduktet, og dermed hvor lett den kan etterprøves utenfra.

At andelen «ingen vesentlige bemerkninger» økte fra 62 prosent i 2023 til 67 prosent i 2024, er av departementet omtalt som et tegn på positiv kvalitetsutvikling. Men kategorifordelingen alene kan ikke fortelle om rapportene faktisk er blitt bedre på alle relevante kvalitetsdimensjoner. Den sier heller ikke hvor følsom kontrollen er for mer komplekse problemer i overgangen fra kilde til fortolkning, fra observasjon til psykologisk konstruksjon og fra usikkerhet til prognose.

«Skjerpende støttefunksjon» – kritikken har møtt reformer

Kritikken er blitt fulgt av flere endringer i systemet. Barnesakkyndig kommisjon (BSK) ble opprettet i 2010 for barnevernssaker. Fra 15. august 2022 ble kontrollen utvidet til sakkyndigrapporter i foreldretvister. Barne- og familiedepartementet begrunnet reformen med at kvaliteten på sakkyndigutredninger i foreldretvister var for varierende, og at lav kvalitet ikke alltid ble oppdaget under domstolsbehandlingen. En rapport som omfattes av ordningen kan ikke brukes som bevis før BSK har vurdert den.

Nye krav til metode og kompetanse

Samme år kom Barne- og familiedepartementets nye Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i foreldretvistsaker etter barneloven. Veilederen stiller blant annet krav og forventninger til mandat, kildebruk, metode, alternative hypoteser, observasjon, usikkerhet og sammenhengen mellom faktagrunnlag, vurderinger og konklusjoner. Også kompetansesporet er blitt utviklet. Det toårige utdanningsprogrammet for barnefaglige sakkyndige, som Psykologforeningen har drevet siden 1998, blir fra 2026 erstattet av et nytt nasjonalt utdanningsprogram ved Universitetet i Oslo i regi av Bufdir. Programmet skal omfatte arbeid både etter barnevernsloven og barneloven, og suppleres med faglige oppdateringsaktiviteter og møteplasser.

«Hva slags kvalitet?»

Nordanger og kollegers fagfellevurderte studie fra 2024 bygger på kvalitative intervjuer med tolv erfarne barnesakkyndige psykologer om deres erfaringer med BSK. Intervjuene ble gjort i 2021 og gjaldt barnevernssaker, altså før BSK fikk ansvar for foreldretvister. Studien sier derfor ikke om 2022-reformen faktisk har forbedret kvaliteten i barnelovsaker. Flere informanter beskrev likevel BSK som en «skjerpende støttefunksjon» som kunne gjøre rapportskrivingen tydeligere og mer strukturert.

Samtidig pekte flere på at BSK ikke har tilgang til rapportenes underlagsmateriale og derfor har begrensede muligheter til å kontrollere den substansielle kvaliteten. Forskerne samlet slike utsagn under blant annet «Alt går gjennom» og «Formalia versus substans». Én informant sa at BSK «ikke har muligheten til å etterprøve noe av det vi har av grunnlag». Studien er dermed erfaringsdata, ikke en effektmåling: Den dokumenterer verken faktisk kvalitetsforbedring eller generell kontrollsvikt, men synliggjør skillet mellom en mer strukturert rapport og reell kontroll av faglig substans.

«Åpenbar belastning» – når faglige vurderinger blir rettslige premisser

Psykologfaglige vurderinger kan få direkte rettslig betydning når de inngår som premiss for avgjørelser om bosted, samvær eller kontaktbrudd.

Advokat Øivind Østberg tok i 2020 opp dette i Rett24 med utgangspunkt i Høyesteretts dom Rt. 2013 s. 1329. I den saken ble det ikke fastsatt samvær mellom en far og hans fem år gamle datter. Østberg fremhevet at Høyesterett la betydelig vekt på de sakkyndiges vurdering av at samvær ville innebære en «åpenbar belastning» for mor og dermed påvirke barnets omsorgssituasjon. Hans kritikk var at den sakkyndige belastningsvurderingen fikk svært vidtrekkende konsekvenser for barnets og farens familieliv.

«Ganske tungtveiende grunner»

Rettstilstanden må samtidig beskrives med dagens kilder. I HR-2022-1639-A slo Høyesterett fast at det er en presumsjon for at samvær med begge foreldre er til barnets beste, og sammenfattet rettstilstanden slik at det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær. Høyesterett understreket også at et kontaktforbud griper inn i retten til familieliv etter EMK artikkel 8 og må bygge på relevante og tilstrekkelige grunner.

Når en sakkyndig vurdering av risiko, belastning, omsorgsevne eller prognose inngår i rettens beslutningsgrunnlag, kan vurderingen få store konsekvenser for bosted, samvær eller kontakt. Retten må da forholde seg til hvilke fakta som er lagt til grunn, hvilke alternative forklaringer som er vurdert og hvor sikkert den sakkyndige uttrykker konklusjonen.

«Et konsensusdokument» – hvem setter den faglige standarden?

Spørsmålet om kunnskapsgrunnlag gjelder ikke bare den enkelte rapport, men også hvilke faglige råd og forståelsesrammer sakkyndige tar med seg inn i rettssystemet.

MannsForum gjennomgikk i august 2026 FOSAPs råd om bosted og samvær for barn under tre år. Den opprinnelige brosjyren fra 2014 opplyste at anbefalingene var utviklet av deltakere på et FOSAP-seminar og bygget på medlemmenes erfaringer og «aktuell utviklingspsykologisk kunnskap», men hadde ingen litteraturliste. I en e-post fra daværende FOSAP-leder Bodil Solheim i 2017, som MannsForum har tilgang til, ble den reviderte brosjyren omtalt som «først og fremst et konsensusdokument». Rådene var samtidig rettet ikke bare mot foreldre, men mot dem som skulle «gi råd eller ta beslutninger» om små barns samværsordninger. Siden rådene også var rettet mot personer som skulle «gi råd eller ta beslutninger», kunne de få betydning utenfor FOSAPs egen medlemskrets. Brosjyren hadde ingen litteraturliste som viste hvilke deler av anbefalingene som bygget på empiriske kilder og hvilke som bygget på konsensus.

Uklart hvilken status rådene har

MannsForum fulgte opp i artikkelen «MannsForum utfordrer de barnesakkyndige psykologene – ber FOSAP svare om rådene for de minste barna», sammen med Far Norge og PASG Norge. FOSAP opplyste at folderen ikke var revidert siden 2017, at det ikke var planlagt noen ny versjon, og at foreningen ikke hadde ytterligere svar om dokumentet. FOSAP sa samtidig ikke uttrykkelig at rådene var trukket tilbake. Det fremgår dermed ikke av svaret hvilken status FOSAP mener rådene har i dag.

Dette er også relevant for sakkyndigrollen. Når en sakkyndig vurdering bygger på generelle faglige anbefalinger, en omstridt teori eller en bestemt fagtradisjon, blir det et spørsmål hva rapporten opplyser om kunnskapsgrunnlaget, bruken av profesjonelt skjønn og eventuelle alternative faglige forståelser.

«Ressurser og flaks»

Innleggsforfatteren knytter dette direkte til forskjeller i foreldrenes forutsetninger for å håndtere systemet. Hun beskriver hvordan hun selv kjente innsynsretten, behersket språket og de kulturelle kodene, våget å bytte advokat og utfordre autoriteter – og spør hva som skjer med dem som ikke har de samme forutsetningene.

Hun avslutter: «Men kvaliteten på ordningen og rettssikkerheten ved begrunnet mistillit bør være mindre avhengig av foreldrenes ressurser og flaks.»
Spørsmålet hun reiser, flytter oppmerksomheten fra kvaliteten på den enkelte rapport til hvordan kontrollsystemet fungerer når en part bestrider grunnlaget for en sakkyndig vurdering. I hennes fremstilling var egen kunnskap om innsyn, evne til å bytte advokat og vilje til å utfordre den sakkyndige viktige forutsetninger for å få prøvd mistilliten. Dermed blir også forskjeller i foreldrenes ressurser og systemkompetanse en del av diskusjonen om ordningens rettssikkerhet – uten at hennes erfaring alene sier hvor utbredt problemet er.

Kilder

MannsForum utfordrer de barnesakkyndige psykologene – ber FOSAP svare om rådene for de minste barna

 

RELATERTE ARTIKLER