Mar 22
Rune Bård Hansen
(Lagdommer, Agder lagmannsrett).
Mannsforum, PASG Norge-seminar Litteraturhuset 15. mars 2025.
Innledning
I arrangørens presentasjon av temaet står det: «Hvis en beskyldning om vold eller overgrep legges til grunn uten bevis– for å være på den «sikre siden» – kan det bety at en forelder blir uskyldig stemplet som voldsutøver og blir frarøvet kontakt med barnet sitt».
Jeg har noen kommentarer til denne presentasjonen.
Beskyldninger «uten bevis» blir aldri lagt til grunn. Men, all informasjon, også selve anmeldelsen, er «bevis» i saken, selv om beskyldningen skulle vise seg å være ubegrunnet.
Bevis har imidlertid ulik relevans og vekt. En anklage som ikke er underbygget med andre bevis enn en påstand fra en forelder, vil vanligvis ha liten vekt. Dette vil likevel avhenge av en rekke forhold. Hvis for eksempel den som anklages tidligere er domfelt for overgrep mot barn, gir nye anklager selvsagt grunn til alvorlig bekymring. Domstolene bør derimot være skeptiske til svakt underbyggede anklager som kommer i det en foreldretvist er svært tilspisset og/eller står for retten.
Saker der det fremsetter påstander om vold/seksuelle overgrep/grenseoverskridende atferd, byr på store utfordringer for domstolene. To sterke hensyn står mot hverandre: Hensynet til at barnet ikke utsettes for risiko for skadelig atferd fra en forelder mot barnets rett til å ha kontakt med begge foreldrene, og å unngå at en forelder feilaktig blir stemplet som overgriper.
Barnets beste
Den verste konsekvensen av uriktige beskyldninger er at barn og forelder kan blir frarøvet kontakt med hverandre. Hensynet til barnets beste er alltid det viktigste. Dette er et ledende prinsipp i alle avgjørelser som har med barn å gjøre, se blant annet barnelovens § 48: «Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare».
Bestemmelsen er i overenstemmelse med internasjonal rett som er gjort til en del av norsk rett ved grunnloven § 104. Her står: «Ved handlingar og i avgjerder som vedkjem born, skal kva som er best for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn.»
Det er mange i salen som har gjennomgått vanskelige tvister om omsorg/samvær med barn. Husk på at dere alltid må argumentere for hva dere mener er best for barnet. Dere bør unngå å trekke inn hensynet til dere selv i særlig utstrekning.
Litt om bevisbedømmelse og henleggelser
Bevisbedømmelse – er en betegnelse på dommeres fremgangsmåte når han/hun skal bestemme seg for hvilket faktum som skal legges til grunn (finnes bevist) når påstander om seksuelle overgrep, grenseoverskridende atferd eller vold blir fremsatt.
Det er en rekke ulike bevisterskler i norsk rett, alt avhengig av sakstype.
Straffesak – Det straffbare forhold må være bevist forbi enhver rimelig og fornuftig tvil. Sakt på annen måte: Hvis det er en realistisk mulighet for at siktedes forklaring kan være riktig, skal hun/han frifinnes.
Sivil sak om erstatning med særlig belastende faktum, f. eks der brannstiftelse, drap eller seksuelle overgrep er ansvarsgrunnlag. Her må ansvarsgrunnlaget være bevist med klar sannsynlighetsovervekt.
Denne ulikheten i bevisterskel er årsaken til at tiltalte i straffesaker kan bli frifunnet for straff, men likevel dømt til å betale erstatning.
Vanlig sivil sak, typisk tvister om penger eller eiendomsgrenser, er bevisterskelen alminnelig sannsynlighetsovervekt (mer sannsynlig enn ikke sannsynlig).
Ved anklager om overgrep/vold mot barn i foreldretvister er beviskravet ifølge lovforarbeidene «noe under 50% sannsynlighet for at slikt har skjedd eller at det er fare for at det kan skje».
I praksis vil bevisterskelen variere noe alt etter hvor alvorlige forhold retten legger til grunn at barnet kan rammes av.
Besøksforbud. Det kreves nærliggende og reell fare for krenkelse av person, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt.
Det skjer ikke helt sjelden at beskyldninger om vold/overgrep mot den ene forelderen blir henlagt av politiet, eller at vedkommende blir frifunnet i straffesak. Likevel kan retten i en sivil tvist om daglig omsorg/samvær, legge til grunn at det er fare for at den samme forelderen kan utsette barnet for overgrep/vold. Domstolen kan derfor bestemme samvær med ulike typer tilsyn, eller i sjeldne tilfeller nullsamvær, selv om saken er henlagt eller har endt med frifinnelse.
Dette er ikke i strid med uskyldspresumsjonen som er nedfelt i Grunnloven § 96 annet ledd: «Alle har rett til å bli rekna som uskuldige til skuld er prova etter lova». Det er en konsekvens av at beviskravet for domfellelse i straffesak er langt strengere enn beviskravet for at det er fare for at barnet kan bli utsatt for vold/overgrep/grenseoverskridende atferd, se ovenfor.
Når det gjelder henleggelser fra påtalemyndigheten er det verdt å merke seg at henleggelse «etter bevisets stilling» betyr at påtalemyndigheten ikke er overbevist om at tiltalte er skyldig og at det kan føres bevis for det i retten.
Henleggelse som «intet straffbart forhold bevist» betyr derimot at etterforskningen med styrke taler mot at det har skjedd et straffbart forhold. Den henleggelsesgrunnen er dermed nærmere en «blank frifinnelse» av den siktede, og vil kunne føre til at domstolene ser bort fra anklagene i en foreldretvist.
Aktuell rettspraksis
Dommene nevnt nedenfor ligger åpent på nettstedet Lovdata per i dag og er tilgjengelig en tid fremover. Etter noen måneder vil det kreve abonnement og betaling å få tilgang. Dette er etter mitt syn uheldig. Rettsavgjørelser burde vært gratis tilgjengelig for alle borgere til «evig tid».
Høyesterett
HR-2025-458-A, avsagt 6.3.2025.
I denne ferske dommen presiserer Høyesterett blant annet kravene til bevisvurderingen i straffesaker. Høyesteretts drøftelse og konklusjoner på dette punktet har etter mitt syn overføringsverdi til foreldretvister med anklager om vold/overgrep/grenseoverskridende atferd. I dommen opphever Høyesterett lagmannsrettens domfellelse for sovevoldtekt. Tiltalte var i lagmannsretten dømt til fengsel i tre år og fire måneder. Tiltalte får nå saken prøvd på nytt i lagmannsretten.
Jeg viser særlig til avsnittene 26, 29 og 36, 26 og 36 i dommen.
Jeg nøyer meg av plasshensyn til å gjengi to sentrale uttalelser fra dommen.
I avsnitt 26 står følgende: Dommerne kan ikke bygge på magefølelse, intuisjon eller ureflektert synsing, men må gjøre en samvittighetsfull, forstandig og rasjonell vurdering av bevisene.»
I avsnitt 30 skriver Høyesterett: «Vitnepsykologisk forskning viser at ytre faktorer ved en person, slik som fremtoning, kroppsspråk og måte å snakke på, gir et usikkert grunnlag for å bedømme om en forklaring er sannferdig. Det er derfor grunn til å vise forsiktighet med å trekke inn slike faktorer i troverdighetsvurderingen. Det sentrale i troverdighetsvurderingen bør være innholdet i forklaringen, og ikke det inntrykket den som forklarer seg, gir i retten. … Jeg viser i tillegg til det jeg tidligere har sagt om at bevisvurderingen skal være rasjonell, og ikke styrt av magefølelse eller intuisjon»
De kravene til bevisvurderingen som Høyesterett her stiller opp, må, slik jeg ser det, følges også når temaet er anklager om vold/seksuelle overgrep mv. i foreldretvister. Dette må gjelde uavhengig av om bevisterskelen for å at det er fare for vold/overgrep er langt lavere enn beviskravet for å finne en tiltalt skyldig i en straffesak.
HR-2025-456-U, avsagt 6.3.2025. (HR opphevet lagmannsrettens beslutning om ikke å fremme anke om fast bosted for og samvær med barn, anklager om seksuelle overgrep).
Sammendrag fra Lovdata:
«Lagmannsretten hadde nektet å fremme fars anke i sak om fast bosted for og samvær med barn, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd. Ankeutvalget viste til at den ankende parts tilbud om nye vitner ikke var kommentert av lagmannsretten, og at begrunnelsen også ellers var svært knapp. Den inneholdt i liten grad selvstendige vurderinger fra lagmannsrettens side som viste at det var foretatt en reell og samvittighetsfull prøving av anken. Det ble også vist til at saken hadde stor betydning for den ankende part. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet»
Lagmannsrettens ankeutvalg må etter opphevelsen på ny vurdere om far skal få fremmet anken for lagmannsretten.
HR-2025-467-U, avsagt 7.3.2025. Sammendrag fra Lovdata:
«Lagmannsretten hadde nektet å fremme fars anke i sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd. Ankeutvalget viste til at lagmannsretten hadde omtalt fars tidligere straffedom, uten at betydningen av den ble kommentert. En sakkyndigrapport var også sitert, men ikke nærmere kommentert. Det ble videre vist til at lagmannsretten hadde gitt en helt generell tilslutning til tingrettens vurdering av saken og tingrettens domsgrunner. Det var ikke gjort konkrete vurderinger av de ulike tvistepunktene i saken. Begrunnelsen var ikke tilstrekkelig til å vise at lagmannsretten hadde foretatt en reell overprøving av tingrettens avgjørelse. Den var heller ikke tilstrekkelig til at utvalget kunne kontrollere lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet».
Lagmannsrettens ankeutvalg må etter opphevelsen på ny vurdere om far skal få fremmet anken for lagmannsretten.
HR-2025-263-U, avsagt 23.02.2025. Sammendrag fra Lovdata:
«Lagmannsretten hadde ikke gitt samtykke til å fremme anke over dom i barnevernssak, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd. Saken gjaldt fars krav om samvær, jf. barnevernloven § 7-1 og § 7-2. Ankeutvalget kom til at lagmannsretten skulle ha fremmet anken etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav c – bestemmelsen om fremme av anke når det hefter vesentlige svakheter ved tingrettens dom. Det ble vist til at tingretten ikke hadde drøftet fars omsorgsevne og gjenforeningsformålet. Vurderingen av samværet syntes likevel å bygge på at gjenforening ikke var aktuelt. Tingretten hadde heller ikke drøftet mulige feiltrinn under forvaltningens saksbehandling, og ikke vektlagt at det ikke var gjennomført samspillsobservasjoner. Muligheten til å samtale med sønnen på 12 år for å få et bedre beslutningsgrunnlag var ikke benyttet. Lagmannsrettens beslutning ble opphevet».
Far vil nå få prøvd saken for lagmannsretten. Når Høyesterett i beslutningen har slått fast at anken skulle vært fremmet, er det utenkelig at lagmannsrettens ankeutvalg ikke vil henvise anken til behandling.
Etter mitt syn viser disse tre avgjørelsene at Høyesterett nå innskjerper kravene til lagmannsrettens begrunnelse, og derved også kravene til bevisvurderingen. Dette er en gledelig utvikling, og et fremskritt for ivaretakelsen av barnets beste. Avgjørelsen av om en forelders anke (her far i alle tre avgjørelser) skal fremmes til muntlig behandling i lagmannsretten, er svært inngripende og viktig.
Agder lagmannsrett
Av andre rettskraftige avgjørelser som inneholder anklager om vold/overgrep/grenseoverskridende atferd viser jeg til fire utvalgte avgjørelser fra egen domstol. Deretter følger en avgjørelse som ikke er rettskraftig. Den siste avgjørelsen gjelder et besøksforbud.
LA-2024-155872, Sammendrag fra Lovdata:
«Lagmannsretten forkastet anke fra mor over tingrettens avgjørelse av blant annet fast bosted og samvær frem til tingrettens dom i hovedsaken foreligger. Barnet skal ha fast bosted hos far. Mor og datter skal ha dagsamvær med hverandre under støttet tilsyn annenhver uke. Støttet tilsyn er nødvendig for å hindre at mor ikke overleverer barnet til far når samværene er over og at hun snakker negativt om far under samværene. Mor ble ilagt en bot på kr. 3000 for hver gang hun ikke overleverer barnet til far. Far fikk rett til å hente barnet etter samvær, om nødvendig med bistand av namsmannen. Mor ble dømt til å erstatte fars sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.»
LA-2024-21285, Sammendrag fra Lovdata:
«Anke over dom i foreldretvist om fast bosted ble nektet fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd. Mor hadde fremsatt diverse anklager mot far- blant annet for seksuelle overgrep. Anklagene var grunnløse. Det var klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke ville føre frem».
LA-2024-12890. Sammendrag fra lovdata:
«Far vant saken i tingretten som fant at mor likevel skulle fritas for fars krav om sakskostnader fordi tungtveiende grunner gjorde det rimelig, jf. tvisteloven § 20-2. Etter anke fra far opphevet lagmannsretten tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Tingretten frifant mor fra sakskostnadskravet også ved andre gangs behandling. Far anket på nytt og lagmannsretten kom til at mor skulle erstatte far halvparten av hans sakskostnader for hovedsaken i tingretten og tilsvarende for den nye behandlingen av sakskostnadene for lagmannsretten. Lagmannsretten mente at hensynet til barnets beste med styrke taler for at anken delvis tas til følge. Hvis mor må bære noen av de sakskostnadene far er påført vil det være egnet til å redusere risikoen for at mor i fremtiden igjen foretar disposisjoner som skaper uro og igjen kan gjøre det nødvendig for far å gå til sak. Lagmannsretten vurderer det som viktig for barnet at det ikke skal utsettes for unødige påkjenninger ved nye saksanlegg» (uthevet av meg).
LA-136460-ALAG, sammendrag fra Lovdata:
«I 2015 hadde lagmannsretten ved dom avgjort at far ikke skulle ha samvær med sønnen. Lagmannsretten la blant annet vekt på en sakkyndig rapport utarbeidet av rettsoppnevnt sakkyndig psykolog. I 2019 reiste far ny sak med påstand om samvær og del i foreldreansvaret. Han fikk medhold i tingretten som mente at den sakkyndige rapporten fra 2015 ikke kunne tillegges vekt. I februar 2021 kom Ankeutvalget for fagetiske saker i Norsk psykologforening til at den sakkyndige i 2015 hadde brutt de fagetiske prinsipper på flere punkter. Nye sakkyndige utredninger foretatt i 2020 og 2021 ga et langt mer nyansert bilde av begge foreldrenes personligheter og av fars samværskompetanse. Lagmannsretten forkastet mors anke. Lagmannsretten uttaler at det vil være en stor urett mot sønnen, og også mot far, å nekte dem kontakt og kjennskap til hverandre.
24-136460ASD-ALAG. Denne dommen illustrer at dommere kan ha ganske avvikende oppfatning om hva som er best for barnet. Det var dissens 2-1. Mor fikk daglig omsorg og far samvær med barnet. Flertallet mente at det var til barnets beste. Den dissenterende dommer kom derimot til at det var til barnets beste å bo hos far. Mor hadde anmeldt far for overgrep som ble henlagt som «intet straffbart forhold bevist». Saken er kompleks. Begge foreldrene hadde blant annet holdt barnet borte fra samvær med den andre.
Dommen er ikke rettskraftig da ankefristen til Høyesterett ikke er gått ut. Den ligger per i dag ikke på lovdata, men kommer der etter hvert.
25-032661SAK-ALAG. Denne saken gjelder besøksforbud mens foreldrene var i konflikt om daglig omsorg og samvær med barn. Tingretten og lagmannsretten avslo å opprettholde politiets beslutning om besøksforbud for far mot 2 fellesbarn. Far anket ikke besøksforbudet mot mor som var gitt av tingretten. Han anket derimot tingrettens avgjørelse om at han skulle påsettes omvendt voldsalarm etter å ha brutt besøksforbudet ved en anledning. Han fikk medhold i lagmannsretten, som opphevet elektronisk kontroll av besøksforbudet. Lagmannsretten kom til at omvendt voldsalarm ikke «var nødvendig» for å forhindre nye brudd på besøksforbudet.
Kort om uriktig anklage
Jeg har fått spørsmål om hvorfor det er så få anmeldelser til politiet fra foreldre som har vært utsatt for uriktige anklager.
Jeg mener det er flere forhold som tilsier at foreldre ofte er varsomme med å anmelde at de har blitt uriktig anklaget:
For det første må partene uansett forsøke å samarbeide fremover. En anmeldelse om uriktig anklage vil kunne gjøre samarbeid til barnets beste enda vanskeligere. Dette kan i seg selv være en god grunn til å unngå anmeldelse.
For det andre gjelder det svært strenge i strafferavet i strafferetten også i straffesaker om uriktig anklage. Etterforskningen kan fort ende opp med henleggelse, med ytterligere belastning for den forelder som har blitt uriktig anklaget. Dette kan også gå utover barnet.
I enkelte saker kan det være god grunn til å anmelde uriktige anklager til politiet, men det bør vurderes svært nøye og gjerne med bistand fra advokat.