Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Lykken er ikke å ha nådd målet, men å være på rett vei!
Av Arild Brock, sosiolog og billedkunstner
Debattinnlegg formidler ikke MannsForums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Skal samfunnet hjelpe menn mer eller kvinner mindre? Dette spørsmålet har du kanskje aldri tenkt på? Som mann oppfatter du deg som mer underprivilegert enn privilegert, og jo mer du tenker over det, jo mer oppdager du at slik er det. Disse oppdagelsene er ikke til å glede seg over. Temaet for denne artikkelen er imidlertid ikke å gjennomgå dette, som vi kunne kalle kjønnsbalansen eller «kjønnsregnskapet», i sin fulle bredde. Temaet er hva gjør vi med forskjeller som går i menns disfavør?
Det er her det finnes prinsipielt to mulige veier. Hvis du finner at kvinner er favorisert framfor menn i sammenheng X gjennom støtte, kvotering eller annet, kan man forandre rammebetingelsene rundt X slik at menn får for eksempel den samme støtten – eller du kan rett og slett fjerne favoriseringen. Hva som videre skjer i sistnevnte tilfelle, kommer an på dine «muskler».
Spørsmålet blir både mer interessant og mer vanskelig når vi stiller det i en konkret sammenheng. Jeg mener de to viktigste sammenhengene kort fortalt er arbeid og familie. I de neste to avsnittene tar jeg først for meg historien om likestilling på disse to arenaene, meget kort fortalt, deretter kommer jeg tilbake til spørsmålet om hvilken vei.
Menns førsterett til arbeid er avskaffet…
Arbeidslivet var en gang menns privilegium i den forstand at de hadde «førsteretten» til å delta i arbeidslivet. I den grad kvinner også deltok, var det i mer beskjedne roller og med mer beskjeden lønn. Deltidsarbeid er en variant av dette, og en variant hvor det også i dag er en tydelig kjønnsforskjell. (Eksemplet viser dessuten at ulikhet ikke alltid er urettferdig: Kvinner arbeider oftere deltid, de får en lavere årslønn, men leverer også et mindre «årsverk».) En feministisk bølge fra 1960-tallet og framover (kanskje godt hjulpet av menn) førte til likestilling i arbeidslivet. Menns førsterett til arbeid må i dag regnes som avskaffet.
…men du skifter bleier uten autoritet
Når det gjelder familien, har kvinner hatt overherredømme – slik vil jeg i alle fall oppfatte situasjonen i de første par tiårene etter andre verdenskrig. Historien om likestilling er her litt mer komplisert, men bare litt. Kort fortalt går den ut på at menn har overtatt husarbeid og barneomsorg, men har ikke fått tilsvarende styrket autoritet. Kvinner bestemmer over fjernkontrollen når familien ser på TV. Jeg antar at kvinner også har størst innflytelse på hjemmets utforming og spørsmålet om barn.
«Spørsmålet om barn» kan for øvrig deles i to; hvor mange barn som skal bringes til verden (om overhodet) og hvordan de barna du faktisk har, skal vokse opp. Mange vil kanskje mene at kvinnen bør ha det siste ordet når det gjelder graviditet og fødsel – også denne forfatter. Men det er stor forskjell på det å ha det siste ordet og «enetale». Hva er din erfaring? Er du blitt lyttet til i dette bokstavelig talt livsviktige spørsmålet? Og hvis hun lytter, gjør hun det av høflighet eller som til en likeverdig partner – eller noe et sted i mellom?
Når det gjelder oppdragelse og barnas hverdag, ser jeg ingen grunn til ulik stilling. Et barns oppvekst påvirkes naturligvis ikke bare av foreldrene, men av disse to vil jeg hevde at det er kvinnen som står sterkest – også i dag.
Men som utgangspunkt vil jeg si at den mann som vasker gulv, skifter bleier og lager familiens (fineste?) middager, ham tilfaller også den samme naturlige autoritet som når kvinner vasker gulv, skifter bleier og lager middager. Hans syn på for eksempel kosthold, barnas klær og hvordan barnas skolearbeid skal ordnes, bør veie like tung som kvinnens. Når dette ikke er tilfelle – hva kan gjøres? Det er klart for å gå løs på spørsmålet «Hjelpe menn mer eller hjelpe kvinner mindre?».
Noe er offentlig og noe er privat?
Sier du straks at arbeidslivet er del av det offentlige liv hvor politikk, også likestillingspolitikk, er relevant, mens familien derimot er en privatsak hvor enhver skal være herre (eller frue) i eget hus? Det kommer kanskje an på din alder. Jo eldre, jo mer vil du antakelig være tilbøyelig til å trekke et slikt skille. Yngre lesere vil nok også se en forskjell, men mitt tips vil være at deres måte å skille på, ikke straks vil innebære motforestillinger mot å gjøre også familien til et område for offentlig likestillingspolitikk. I denne artikkelen vil jeg reise slike motforestillinger.
Min begrunnelse for å gjøre dette er ikke bare det tradisjonelt konservative syn på familien som privat, hellig og ukrenkelig. Jeg mener (tvert imot) at det er bra at familien diskuteres offentlig. Men offentlig diskusjon er en ting, offentlig intervensjon er noe annet. Men fortsatt smaker vel dette av forsvar av familiens grenser? Ok, jeg mener de konservative har rett i sin konklusjon – at det offentlige bør være tilbakeholden med å intervenere i familien – men det er ikke dette jeg vil forsøke å friste (de yngre) leserne med. Jeg vil forsøke å friste med noe annet, nemlig nærkamp i privatsfæren. Hvis jeg lykkes med dette, vil du snart foretrekke «nærkamp» over alt.
«Nærkamp» i familien
Jeg iler til med å si: Jeg forutsetter at du elsker din kone. (Eller du har ikke noen kone nå, men du planlegger å finne en.) Hvorfor da snakke om kamp med en som du vil vel? Fordi alle setter seg selv fremst? Ikke nødvendigvis derfor. Kanskje ville du ofret livet for å redde kone og barn hvis du kunne redde bare dem fra en brann, og ikke deg selv. Men det er likevel grunn til et våkent selvforsvar. Du ville kanskje redde din kone fremfor deg selv fra en brann, men hvordan kan du redde deg selv fra henne uten å være våken? Men vil ikke hun deg vel slik du vil henne vel? Jo generelt, men kanskje ikke alltid.
Vi er nemlig alle tilbøyelige til å utbre oss selv og våre interesser til vi støter på grenser. Dette er ikke alltid bevisst. Det er heller ikke alltid fullt ut alvorlig ment når noen prøver seg. Men folk prøver seg, og det gjelder også kvinner. Kvinner gjør det bare (ofte) på en annen måte enn menn. De gjør det med et smil. Å fremme sine interesser med et smil var en gang spesielt kvinnelig (eller med et lite «klynk») – men i dag er det vel heller slik at alle gjør det. Dette kan være noe forvirrende i hverdagen, men i familien er det hele mer overskuelig. Der har du bare én partner. På denne arenaen smiler hun ganske sikkert mer enn deg når hun prøver å vinne fram.
Selvfølgelig er det også noe sjarmerende ved dette. Det kan være sjarmerende enten hun blir vennlig, men bestemt tilbakevist, eller om hun vinner fram med sitt forehavende. Mitt formål med å skrive om dette er ikke at du skal vinne alle dragkampene eller at all slik tautrekking i hverdagen skal bringes til opphør. Formålet er å bringe likevekt. Jeg antar nemlig at ganske mange menn er mer eller mindre kuet innenfor hjemmets fire vegger i dag. I den tiden da menn hadde førsteretten til arbeid kunne de hente styrke derfra, men det kan de ikke i dag.
Hjelpe menn?
Skal da «noen» (les: staten) hjelpe menn til å hevde seg i familien? Etter min mening nei. Menn må utvikle egen styrke, hvis de ikke allerede har den, og hevde seg.
Fødselspermisjonen er et godt eksempel. Et argument for at menn skal ha en kvote som er forbeholdt dem er at de ellers risikerer å bli overkjørt av kvinner som vil ha hele. Men i stedet kan menn for eksempel si at «det er også mitt barn», noe kvinnen neppe vil benekte (og skulle hun gjøre det…). Hvis ikke det gjør inntrykk, kan mannen for eksempel si at «jeg er ikke overbevist om at vår lille sønn bare skal oppleve dine silkemyke hender det første leveåret – litt frisk vind i ansiktet er bra også for et spedbarn.» Om barnets mor stiller seg uforstående til dette, kan du si at du ikke mener dette bare rent bokstavelig, men at du mener et spedbarn som skal bli stor og sterk en dag, kan ha godt av å høre rå mannfolk-latter og for eksempel oppleve at smellet av en bildør er normalt og ingen fare når far er der og vet hva han gjør – og det gjør jo du.
Du ser at din argumentasjon overfor kvinnen vil avhenge av dine forestillinger om barneomsorg. Det kan jo tenkes at du og kvinnen (motsatt mitt eksempel) er enige om at «ren silke» er det beste for et barn det første leveåret (uansett barnets kjønn?) og at det er best at far i denne tiden heller gir barnet indirekte omsorg ved å ta seg av moren, familien ellers, huset og økonomien. Men det skal være ditt valg og ikke (bare) hennes.
Du ser også av eksemplet ovenfor at slike diskusjoner ikke uten videre er lette å føre. Du bør ikke stille uforberedt. Som du også kan ane, er dette ikke bare et spørsmål om å ha de rette argumentene og finne de rette ordene. Det er også et spørsmål om holdning. Du bør allerede på forhånd søke å etablere en holdning hvor du anser deg som likeberettiget med moren fra dag én. Her kommer en hårfin, men viktig forskjell inn. Vi kan si det er forskjellen på overlate og overkjøre. Du kan overlate hele det første leveåret til moren fordi du vil det. Men du bør ikke la deg overkjøre til å avstå fra tid med barnet fordi moren vil det.
Det er samtidig mulig å være usikker på hva man vil. Første mål må da være å finne sin egen mening. Og under hvilke omstendigheter kan man utvikle sine meninger? Under frihet, selvfølgelig. Eller – der frihet ikke finnes – under kamp for frihet. Familien kan være et utmerket sted for å utvikle meninger – blant annet om omsorgen for spedbarn, småbarn og større barn – og samtidig utvide rommet for dine meninger. «Rommet» kan vi si er der hvor dine meninger blir lyttet til, tatt alvorlig og får gjennomslag i rimelig grad.
Men har det omkringliggende samfunn da ingen betydning for det som skjer innenfor husets fire vegger? Jo, selvfølgelig. Slik menn en gang kunne hente styrke fra sin stilling ute i arbeidslivet til å hevde seg på hjemmebane, kan kvinner i dag hente styrke fra den alminnelige forestilling om å være det underprivilegerte kjønn. Det er denne eksterne kilden til makt i familien som jeg mener bør gjøres mindre i stedet for at menns eksterne kilde gjøres større ved å trekke inn det offentlige.
Nærkamp også i arbeidslivet?
Uansett alder og syn på offentlig likestillingspolitikk i familien vil du stå overfor to helt forskjellige situasjoner når du skal være mann i arbeidslivet og når du skal være mann i familien. I arbeidslivet finnes allerede en lang historie når det gjelder offentlig politikk. Du deltar som individ, men innenfor en tett infrastruktur av lover, regler, generelle avtaler og normer som også berører kjønn. Kommer du opp i en vanskelige situasjon, kan du kanskje få hjelp av din fagforening. Uansett finnes det en rekke «ordninger» som du kan forsøke å utløse til din fordel.
Kan det da være aktuelt med «nærkamp» også i arbeidslivet? Og er det i det hele tatt behov for at menn hevder seg i forholdet til kvinner?
For å ta det siste spørsmålet først: Ja, arbeidslivet er ikke bare tapt for menn som et privilegium (i den grad det er privilegium å arbeide utenfor hjemmet). Jeg mener menn i dag står i fare for å bli diskriminert minst like mye som kvinner. Vektskålen har tippet over i kvinners favør; vi har de siste årene internasjonalt opplevd en ny bølge politisk korrekthet. Den går som før i egalitær retning, men er mer aggressiv. Den dreier seg om mer enn bare kjønn, men når det gjelder kjønn, arter den seg som fiendtlighet overfor menn mer enn som sympati for kvinner. Videre merkes den mer som forbud mot å stille spørsmål (tabu) enn gjennom flagging av noe eget program. Det nærmeste en kommer til eget innhold, er en viss akademisk virksomhet (kjønnsforskning), men i den alminnelige offentlighet framstår denne bølgen som aggressivitet mot menn (og kjønn i det hele) uten å være for noe.
Under disse forhold er det faktisk de menn (og kvinner) som våger å snakke åpent om kjønn som blir rammet. Særlig skal de bringes til taushet som reagerer når kvinner automatisk forsøkes fremmet (eller menn forsøkes nedvurdert) uten diskusjon.
Dette får stå som en ubegrunnet påstand her (det kommer trolig en artikkel om «kjønnsbalanse» fra denne forfatter senere). I den grad påstanden anses holdbar, følger spørsmålet: Hva kan gjøres?
La meg først påpeke at «nærkamp» også her i det minste må ses som en mulighet – et alternativ til å søke bedre lover og regler. Og vi har jo allerede lovgiving mot diskriminering i arbeidslivet. Vi har på den annen side igjen ikke spesiell lovgivning som skal sikre at du kan stille spørsmål og si din mening (på ditt arbeidssted).
La oss se på et par eksempler. Tenk deg at din arbeidsorganisasjon vil bruke et bilde til å illustrere en intern kampanje, eller til å illustrere en invitasjon til et seminar eller en reklameplakat. Noen har funnet fram til en kvinnelig modell som stråler av makt og kompetanse og hun er avbildet foran en mann som kanskje står med hendene i lomma og i alle fall ser beskjeden ut. Kan du stille kritiske spørsmål til dette? Eller la oss si at du er i en ledergruppe som diskuterer rekruttering av en ny kollega og spørsmålet om kjønn kommer opp. Kan du for eksempel si: Vi har allerede 25 prosent kvinner i ledelsen og jeg syns ikke vi skal legge vekt på kjønn nå –? Eller: Jeg syns ikke en gang vi skal nevne kjønn i annonsen –?
Disse eksemplene vil du kanskje finne til liten hjelp. De viser bare hvor vanskelig det er, for de reaksjonene jeg foreslår, sitter du kanskje allerede frustrert og tenker på mens folk snakker. Du har tenkt på dette, men du vet at du kan ikke stille spørsmål ustraffet.
Samtidig er det ikke lett å tenke seg lovgivning som kunne sikre hva man kan kalle kjønnspolitisk ytringsfrihet i en slik sammenheng. Å mobilisere mot til å føre nærkamp kan faktisk være eneste vei, eller et nødvendig i tillegg til de regler og bestemmelser som allerede finnes.
Mobilisere
Det er forholdsvis lett (for meg) å stave ordene m-o-b-i-l-i-s-e-r-e og m-o-t og hevde at dette er løsningen. Men hva om du står overfor en ektefelle hjemme, eller en kvinnelig sjef på jobben, som aldri har opplevd annet enn medgang som kvinne? Hun har fra dag én hørt at kvinner skal fremmes (og enda mer fra skoledag én) og hun har opplevd det samme i praksis. Du som mann, har opplevd det motsatte. Det er blitt en vane.
Imidlertid, siden du leser denne artikkelen, er du på rett vei. Jeg kan ikke bidra med så mye mer akkurat nå, men eksemplene/drøftingene ovenfor kan i alle fall være en begynnelse. Innenfor et fellesskap av menn kan vi etter hvert utvikle mer om hvordan man kan føre nødvendig «nærkamp». Hvordan et slikt fellesskap skal se ut og eventuelt organiseres, er et «kron-spørsmål» når det gjelder menns stilling. Et felles anliggende er det naturligvis også å gjøre noe på «utefronten» samt å svekke samfunnets alminnelige forestilling om at kvinner er det underprivilegerte kjønn.
Finner vi svaret på «kron-spørsmålet», finner vi kanskje også menns styrke. Menn er kanskje ikke egentlig svake (sammenlignet med kvinner), selv om de etter min mening står svakt i dag. For min del «nekter» jeg også å si at menn er undertrykket. Av hvem skulle det være? Det finnes ikke noe sterkere levende enn menn – man kan i høyden si at menn har undertrykket hverandre eller endog seg selv. Menn er ikke svake, men er på en måte blitt utmanøvrert av historien, av «noen» (hvem finnes ellers her på planeten?) eller av seg selv. Første skritt for å komme ut av dette, kan være å bli fullt klar over at du er født til å være mann. Din oppgave er å være sterk når det trengs.
Avslutningsvis skal jeg for sikkerhets skyld gjenta at jeg forutsetter at du elsker din kone. Jeg går ut fra at menn generelt elsker kvinner. At menn hevder seg, står imidlertid ikke i grunnleggende motsetning til dette. Tvert imot – også kvinnene er tjent med at menn er oppegående.
Arild Brock er sosiolog og billedkunstner. Han er redaktør av nettstedet Maskulinistisk Arkiv og driver privat rådgivning for menn over nettstedet Råd & Dåd.