Gratulerer med dagen! Dagen da vi feirer frigjøringen fra dansk kolonivelde og grunnleggelsen av det moderne Norge. Et stort og dristig steg framover for alle norske kvinner og menn.
Det som skjedde på Eidsvold, oppsto ikke fra intet. Når Eidsvoldsmennene den 17. mai 1814 innførte det som var en av verdens mest demokratiske og frihetlige grunnlover, hadde det dype forutsetninger i en tusenårig forhistorie, i kultur, diktning, sosiale og religiøse fellesskap som holdt den norske nasjonen levende gjennom de 400 år vi var utenfor det internasjonale statssystemet.
1814 var likevel en milepæl og starten på en ny utvikling. I det meste av tiden etter, har utviklingen gått framover. Når en nordmann som fylte 50 år på et eller annet tidspunkt innenfor denne perioden (unntatt under okkupasjonen 1940-45) har sett tilbake på sitt liv, har han eller hun med stolthet kunnet si: dette landet har vi, det norske folk, i et fellesskap av kvinner og menn gjort til et bedre land enn det var da jeg ble født. Og han (eller hun) har vært overbevist om at dette ville fortsette, at framtiden var lys, at barn og barnebarn ville få et enda rikere og bedre liv enn en selv.
Jeg tror ikke så mange som er 50 år i dag, har en slik overbevisning.
På mange plan opplever vi at utviklingen ikke lenger går framover i positiv retning, men snarere at den går tilbake.
Et av de trekk ved samfunnsutviklingen som begrunner uro for landets og folkets framtid, er den retning samfunnet har tatt under den i sin tid progressive parolen: Kamp for likestilling!
Om denne parolen – og mye av det øvrige tankegods som har ført til at vi ikke har grunn til tidligere generasjoners framtidsoptimisme – kan dette sies:
Noen idealer og verdier som oppstod og tok form i konfrontasjon med det som var, har utvikle seg uten bremser eller motforestillinger. På et tidspunkt har det ført til at man passerte det stadium der disse ideene var verdifulle korrektiv. Det gode slo over til sin negasjon og ble til skade for samfunnet.
Selv om kvinner fikk almen stemmerett i Norge allerede i 1913, hadde kvinnebevegelsen som oppsto på 1960 og -70-tallet mange saker å kjempe for. Og de fikk gjennomslag. Kvinner fikk mer innpass i arbeidslivet og i høyere utdanning. Barnehager ble bygget ut. Det ble innført lønnet svangerskapspermisjon. Kvinnemishandling kom på den politiske dagsorden, og de første krisesentrene ble opprettet. Det å leve sammen uten å være gift ble avkriminalisert, det samme gjaldt homofil praksis (1972). Vi fikk likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Og anerkjennelse av at fedre hadde rett til foreldreansvar for barn født utenfor ekteskap (i1981). Positive endringer!
Men 8. mars-togene har fortsatt å marsjere og å stille krav. Viktigere var kvinnebevegelsens erobring av institusjonene.
Man laget lover, byråkratier og kampanjer for at kvinner skulle prioriteres og dyttes fram. De fikk ekstrapoeng ved mange studier. Vi fikk «moderat kjønnskvotering» som ga kvinnen fortrinnsrett ved «ellers like kvalifikasjoner». Det var ikke nok med like muligheter for alle og likestilling i lovverk og holdninger. Tidligere tiders skjevhet skulle rettes opp.
Men det stoppet ikke der.
I dag er forholdet mellom kvinner og menn i de høyeste stillingene i mange sektorer av samfunnet blitt snudd rundt. Kvinner er i dag i stort flertall i embetsverket på toppen av statsbyråkratiet. Kvinnedominansen er total særlig på de områder som skulle handle om likestilling og om familier og barn. Til og med i politiet er de fleste toppsjefene kvinner. Utviklingen går i samme retning i domstolene. Av de som får tilgang til høyere utdanning, er over 60% kvinner. På medisin, psykologi og juss er kvinneandelen 70-80%.
Og dette betraktes ikke som noen problematisk diskriminering av menn, slik man mente det var diskriminering av kvinner når forholdet var omvendt. Holdninger er, som en utdanningsminister fra SV sa om den store overvekten av kvinnelige studenter: «Dette er en ønsket utvikling og en viktig del av likestillingsprosessen.»
Vi ser det på område etter område: det handler ikke lenger om likestilling, men om fremme av kvinne-interesser. Feminisme er blitt til favorisme. Fra statsfeminisme har vi komme dit at vi nå kan snakke om den feministiske dypstaten.
Jeg deltok for noen år siden på en konferanse holdt av Kvinneorganisasjonen i et politisk parti. Ett av foredragene handlet om hvordan man kunne motvirke vanskelighetene for kvinner med å hevde seg i politikken. Foredraget ble introdusert med et bilde av de daværende parlamentariske lederne for de 9 partiene på Stortinget. Alle sammen var kvinner! Likevel var det altså viktig å snakke om hva som holdt nettopp kvinner nede i politikken, om hvorfor det var behov for nettopp et organisert kvinnenettverk.
Likestilling er definert som å fremme kvinneinteresser, uansett.
At dette er den rådende ideologi om likestilling, gjenspeiles i de internasjonale målingene som rangerer landene etter hvor likestilt de er. World Economic Forum – i sin Global Gender Gap Report – rangerer Norge som et av verdens 2-3 mest likestilte land. Scoren er over 86 %. Men tar de da i betraktning de områdene der menn kommer dårligere ut enn kvinner? Høyere utdanning, drop-out i skolen, risiko for å dø i arbeidsulykker, selvmord? Fører kjønnsulikheten her til at scoren for likestilling faller? Nei. Den høye scoren for Norge framkommer ved å nulle ut alle statistikker hvor kvinner kommer bedre ut enn menn. Det er per definisjon full score for likestilling hvis kvinner kommer minst like godt ut som menn, uansett om scoren så blir 90-10 i kvinners favør.
Til tross for den utviklingen som har skjedd, holder Norge seg fortsatt med en likestillingslov som både i formålsparagrafen og i de øvrige bestemmelsene er innrettet på å fremme kvinners interesser. Det er omsider tatt et politisk initiativ – fra Frp, æres den som æres bør – for å endre i hvert fall formålsparagrafen slik at den blir kjønnsnøytral. Det vil sannelig være på høy tid, og både Sverige og Danmark har gjennomført dette allerede. Men partiene som har gjort feminismen til en grunnpilar i sin politiske ideologi vil motsette seg dette. De dyrker fortsatt forestillingen om at samfunnet er basert på kvinneundertrykking. Og så undrer de seg over at de ikke får stemmer fra unge menn.
Det er et problem for hele samfunnet når arbeidsmarkedet styres av kvotering og favorisering etter kjønn – eller andre kriterier som ikke har med dyktighet og kvalifikasjoner å gjøre. Hittil har dette aller mest gjort seg gjeldende i offentlig sektor. Har dette gjort den offentlige sektor bedre? Neppe, ifølge økonomen Martin Bech Holte « som i «Landet som ble for rikt», skriver:
«Norsk offentlig sektor (har) blitt en markant større del av økonomien det siste tiåret. Det har den blitt nærmest utelukkende på grunn av ineffektivitet og galopperende kostnader, ikke fordi den leverer bedre tjenester enn før.”
«Norsk offentlig sektor (har) blitt en markant større del av økonomien det siste tiåret. Det har den blitt nærmest utelukkende på grunn av ineffektivitet og galopperende kostnader, ikke fordi den leverer bedre tjenester enn før.”
Kjønnsfavorismen påtvinges også det private næringsliv der det er innført regler om at alle aksjeselskaper over en viss størrelse må ha minst 40% av hvert kjønn i styret. Det er langt færre kvinner enn menn som deltar aktivt i privat næringsliv, slik at dette faktisk vil medføre en stor overrepresentasjon av kvinner i bedriftenes styrerom. Selskapene er pålagt velge bort menn som er bedre kvalifiserte – fordi de MÅ ha et høyt antall kvinner.
Dette skal angivelig føre til at bedriftene blir bedre, de får tilgang til mer mangfold av erfaringer og synspunkter, de kommer til å tjene på dette!
Premisset er at bedriftene av usaklige grunner innlater å velge kvinner, selv om de er dyktigere og bedre egnet enn menn. Derfor blir bedriftene mer vellykket når de tvinges til å sette langt flere kvinner inn i styrene. Tro det den som vil.
Den verste diskrimineringen av menn skjer likevel ikke på arbeidsmarkedet.
Den skjer i familielivet. Og den skjer på bekostning av barn.
En av likestillingspolitikkens direkte følger er at det har blitt langt lettere med skilsmisse (samlivsbrudd). Økt frihet for kvinnen til å bryte ut av undertrykkende ekteskap. Hurra. Halvparten av ekteskap/samliv ender nå i brudd. Det rammer i løpet av oppveksten en stor del av hvert eneste barnekull. Rundt to tredjedeler av samlivsbruddene initieres av kvinnen.
En viktig årsak til dette er at systemet favoriserer mødre på bekostning av fedre slik at mor i det store flertallet av tilfeller ender opp med hovedomsorgen for barna etter samlivsbruddet. I mange tilfeller blir også far fullstendig marginalisert fra barna. Konsekvensen er at en mor som oftest kan føle seg ganske trygg på at hun vil få hovedomsorgen for barna etter samlivsbrudd, dersom hun går inn for det, mens far løper en betydelig risiko for å miste all kontakt med barna.
Staten stiller opp både med direkte subsidiering av den «enslige forsørger» og med å sørge for effektiv inndriving av bidrag fra den som er henvist til – i beste fall – å være samværsforelder.
Dette bidrar til å senke terskelen for mødre å gi opp parforholdet, mens det gir far sterke insentiver til å strekke seg litt ekstra for å få det til å fungere.
En politikk for å redusere antallet samlivsbrudd som berører barn, må rette seg mot de strukturelle forhold som gjør dette til et så lettvint valg for kvinnen. Hvem vil reise dette som tema under parolen «Til barnets beste»?
«Alt hva fedrene har kjempet « Slik lyder det i Bjørnson og Nordraaks nasjonalsang som vi kommer vi til å synge med på i dag. Av full hals og fullt hjerte. Men i vårt hode vet vi at dette ikke bare er fortid. Og vi vet at vi kan ikke satse bare på at den Herre stille skal lempe det slik at vi vinner vår rett. Vi må ta kampen selv. Og vi må gjøre det høylytt!
God 17. mai!!