Likestillingsombudet – en del av det kvinnepolitiske lobbynettverket?

Et offentlig ombud for begge kjønn har utviklet et omfattende politisk samarbeid med kvinneorganisasjonene. Den dokumenterte forskjellen i tilgang og påvirkningsmuligheter reiser spørsmål om demokratisk asymmetri.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) skal fremme likestilling og motvirke diskriminering. Samarbeid med interesseorganisasjoner er en naturlig del av oppdraget. Men et offentlig ombuds møteplasser, politiske initiativer og budsjettinnspill kan også gi enkelte organisasjoner større mulighet til å sette dagsorden og få gjennomslag. Derfor er dette ikke bare et spørsmål om hvem som møter hvem, men om tilgang til institusjonell påvirkning, åpenhet og likeverdige demokratiske muligheter.

Ombudets årsrapporter og høringsinnspill viser særskilte møter med kvinneorganisasjonene, felles høringsdokumenter, budsjettpolitiske uttalelser og medarrangørskap.

LDO har også dokumentert samarbeid med organisasjoner på mannsfeltet. Undersøkelsen gjelder derfor ikke en påstand om at mannsorganisasjoner er utelukket. Den gjelder asymmetrien i de dokumenterte påvirkningskanalene, hvordan den kan begrunnes ut fra LDOs mandat, og hvilke demokratiske spørsmål den reiser. Kildene dokumenterer samarbeidsformer, ikke hvor stor faktisk innflytelse organisasjonene har hatt.

LDO planla særskilte dialogmøter med kvinneorganisasjonene

I årsrapporten for 2023 beskriver LDO et møte med åtte kvinneorganisasjoner. Ombudet skriver: «Ombodet vil ha jamlege dialogmøter med kvinneorganisasjonane samt samarbeide om felles aktivitetar.»

Årsrapporten opplyser at møtet førte til en felles kronikk om mishandlingsregelen i utlendingsloven § 53 b, og at LDO og organisasjonene hadde et nytt møte i 2024 for å planlegge videre felles aktiviteter. Norges Kvinnelobbys årsmelding for april 2024–april 2025 oppgir et innspillsmøte hos LDO om ombudsturné 14. juni 2024 og et møte med LDO om Mannsutvalgets rapport 19. juni samme år. Årsmeldingen opplyser dessuten at organisasjonen møtte fast i LDOs fagråd.

Dette dokumenterer en uttrykt og konkret samarbeidslinje overfor kvinneorganisasjonene. I de gjennomgåtte offentlige kildene er det ikke identifisert en tilsvarende uttrykkelig ordning med regelmessige særskilte møter for MannsForum, Foreningen 2 Foreldre eller mannsorganisasjonene samlet. Det er ikke det samme som at slike møter aldri har funnet sted.

LDO ba Stortinget øke støtten til kvinneorganisasjonene

I budsjettinnspillet for 2024 viste LDO til et møte med åtte kvinneorganisasjoner dagen før. Ombudet omtalte organisasjonenes vanskelige økonomiske rammevilkår, fremhevet Norges Kvinnelobbys bevilgning på én million kroner som beskjeden og uttrykte støtte til kvinneorganisasjonenes egne høringsinnspill.

Her er forbindelsen mellom kontakt og offentlig politisk støtte konkret dokumentert. Det betyr ikke at kvinneorganisasjonene bestemte ombudets standpunkt. LDO viste også til tidligere offentlige utredninger og argumenterte bredere for likestillingsorganisasjoners finansiering.

Støtten var ikke et enkeltstående tilfelle. Også i budsjettinnspillet for 2025 argumenterte LDO for økt støtte til kvinnebevegelsen og en todeling av tilskuddsordningen. I det skriftlige budsjettinnspillet for 2026 brukte LDO en egen mellomtittel: «Økt støtte til kvinnebevegelsen og organisasjoner som jobber med kjønnslikestilling». Ombudet foreslo å dele den eksisterende tilskuddsordningen i én ordning for familiepolitiske organisasjoner og én for likestillingspolitiske organisasjoner, og øke begge. Dette var et konkret forslag til endring av finansieringsstrukturen, ikke bare en generell støtteerklæring. Forslaget omfattet samtidig også organisasjoner som arbeider med likestilling bredt, og var ikke formulert som en ordning utelukkende for kvinner.

Den relevante sammenligningen er om LDO har løftet fram mannsorganisasjonenes økonomiske situasjon med samme grad av konkretisering. I det undersøkte materialet er det ikke påvist tilsvarende særskilt finansieringspolitisk støtte til navngitte mannsorganisasjoner. Dette er et funn om tilgjengelig dokumentasjon, ikke en uttømmende oversikt over alle kontakter eller innspill.

LDOs særskilte ansvar for FNs kvinnekonvensjon kan begrunne oppmerksomhet om kvinneorganisasjonenes rammevilkår. Men da ombudet argumenterte for økt finansiering, viste det også til et bredere demokratisk problem: Frivillige organisasjoner med svake økonomiske ressurser får dårligere forutsetninger for langsiktig politisk arbeid og påvirkning. Denne mekanismen er ikke begrenset til kvinneorganisasjoner.

Dermed oppstår et konkret spørsmål om hvordan LDO anvender sitt generelle likestillingsmandat: Har ombudet undersøkt om organisasjoner som arbeider for gutter og menn, møter tilsvarende økonomiske barrierer, og i så fall hvilke tiltak har det tatt til orde for? I de gjennomgåtte budsjettinnspillene er det ikke identifisert noen tilsvarende konkret vurdering av navngitte mannsorganisasjoners økonomiske situasjon.

Kvinnekonvensjonen gir en særskilt begrunnelse for oppmerksomhet om kvinneorganisasjonenes vilkår. Men ombudets bredere argument om organisasjoners økonomi og politiske påvirkningsmuligheter gjør det relevant å etterspørre en tilsvarende vurdering av mannsorganisasjonene.

Kvinneorganisasjonene hadde særskilte samarbeidsarenaer

LDOs publiserte medlemsliste for fagrådet omfatter blant andre Norges Kvinnelobby (Sara Rydland Nærum), Norske Kvinners Sanitetsforening (Liv Johansen), JURK (Åsne Solberg) og Reform (Mali Storbækken). MannsForum og Foreningen 2 Foreldre står ikke på listen. LDO beskriver fagrådet som en arena for erfaringskunnskap, informasjon og innspill på tvers av diskrimineringsgrunnlag, og som et ledd i å sikre at ombudets tjenester kommer hele befolkningen til gode.

Reform er representert i LDOs fagråd og har også samarbeidet med LDO, Bufdir og likestillingssentre om veiledning knyttet til aktivitets- og redegjørelsespliktene, ifølge Reforms årsberetning for 2021. Fagrådet har dessuten gitt medlemmene anledning til å komme med budsjettinnspill.

Reforms plass i fagrådet og faglige samarbeid viser at ombudet også samarbeider med aktører på mannsfeltet. Kvinneorganisasjonene har imidlertid i tillegg hatt egne dialogmøter og særskilte politiske samarbeidsformer.

I de undersøkte kildene er det ikke dokumentert et tilsvarende samlet og vedvarende samarbeid mellom LDO og mannsorganisasjonene. MannsForum og Foreningen 2 Foreldre er heller ikke oppført i det publiserte fagrådet. Dette viser en asymmetri i de dokumenterte samarbeidskanalene, ikke at organisasjonene er avskåret fra kontakt, eller at forskjellen i faktisk politisk gjennomslag er målt.

En reell sammenligning må derfor vurdere mer enn representasjon på en medlemsliste: Hvem tar initiativ, hvilke organisasjoner får særskilte møteplasser, hva er samarbeidenes formål og varighet, og hvilke konkrete innspill og politiske resultater kan dokumenteres? Et fagrådsmedlemskap kan ikke automatisk regnes som en motvekt til en rekke egne politiske samarbeidsarenaer.

Felles høringsinnspill om vold og overgrep med kvinneorganisasjonene

LDO og flere kvinneorganisasjoner sto bak et felles høringsinnspill til Voldtektsutvalgets NOU 2024:4. Blant underskriverne var Norges Kvinnelobby, JURK, Kvinnefronten, Krisesentersekretariatet og Norske Kvinners Sanitetsforening. Reform var ikke underskriver på dette dokumentet.

I et annet samarbeid deltok Reform. Norges Kvinnelobbys årsmelding omtaler et felles innspill om et forebyggingsløft mot vold og overgrep til statsbudsjettet for 2026 som initiert av LDO. Innspillet ble sendt til fem departementer 17. januar 2025, med Reform blant underskriverne.

Disse dokumentene viser både ombudets omfattende kontakt med kvinneorganisasjoner og at enkelte brede politiske initiativer også inkluderer en organisasjon som arbeider med menn. En signatur dokumenterer tilslutning, men ikke hvem som skrev førsteutkastet eller hadde størst innflytelse på innholdet.

Et langvarig lovpolitisk samarbeid med Krisesentersekretariatet

Forbindelsen mellom LDO og Krisesentersekretariatet går tilbake til blant annet kampanjen «Taushet tar liv», som LDOs årsrapport for 2025 beskriver som et samarbeid siden 2014. Rapporten opplyser også at LDO er representert i Krisesentersekretariatets fagetiske råd. Dette er en mer varig institusjonell forbindelse enn et enkelt felles høringsinnspill. Den 13. juni 2025 publiserte de en felles uttalelse om endringer i krisesenterloven. Uttalelsen støttet kjønnsdelte botilbud og økt finansiering, men erkjente også alvorlige mangler i tilbudet til voldsutsatte menn, særlig menn med barn.

Dette er dokumentasjon på felles lovpolitisk opptreden over tid, ikke på at interesseorganisasjonen styrte ombudets vurderinger. Spørsmålet om krisesentertilbudet faktisk er likeverdig for kvinner og menn, kan ikke avgjøres ut fra disse samarbeidsdokumentene.

Samtidige roller: LDO-fagdirektør med styreverv i Kvinnelobbyen, JURK og Oslo krisesenter

Norges Kvinnelobbys egne styreoversikter dokumenterer en særlig tett personforbindelse til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Rachel Eapen Paul var oppført som styremedlem i Norges Kvinnelobby både i 2017–2018 og 2018–2019. I de samme presentasjonene er hun omtalt som fagdirektør i LDO med ansvar for kjønnsbasert vold. Kvinnelobbyen beskriver styret som sin politiske ledelse. Dermed hadde en fagdirektør ved et offentlig, faglig uavhengig ombud samtidig et formelt verv i ledelsen av en interesseorganisasjon som arbeider politisk på et nært beslektet område.

Styreoversiktene opplyser også at Paul hadde styreverv i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Oslo krisesenter. I Kvinnelobbyens årsmelding for 2017–2018 er hun ført opp i styret med Krisesentersekretariatet i parentes. Årsmeldingen dokumenterer denne organisasjonstilknytningen slik den ble oppgitt, men avklarer ikke alene hvilken representasjonsrolle eller hvilket mandat hun hadde overfor sekretariatet.

Personforbindelsen fikk også en konkret internasjonal dimensjon. I juni 2018 opplyste Norges Kvinnelobby at Paul var valgt inn i Europarådets ekspertgruppe GREVIO, som følger gjennomføringen av Istanbul-konvensjonen. Ifølge Kvinnelobbyen ble hun fremmet som norsk kandidat etter forslag fra organisasjonen, samtidig som hun var fagdirektør i LDO og satt i Kvinnelobbyens styre. Kilden viser organisasjonens rolle i å foreslå kandidaten, men dokumenterer ikke at LDO deltok i nominasjonen.

Det prinsipielle spørsmålet er rolleavstand. Når en fagdirektør i et uavhengig offentlig ombud samtidig sitter i den politiske ledelsen til en interesseorganisasjon innen samme saksfelt, oppstår et legitimt behov for innsyn i hvordan sideverv, saksansvar og mulig habilitet ble håndtert. Hvilke rutiner gjaldt dersom LDO behandlet spørsmål som direkte berørte Kvinnelobbyen eller de andre organisasjonene hun hadde verv i? Ble hennes rolle vurdert i konkrete saker, og var ansvarsfordelingen dokumentert?

De tilgjengelige kildene dokumenterer overlappende roller, men ikke hvilke konkrete LDO-saker Paul eventuelt behandlet, eller om særskilte habilitetsvurderinger ble foretatt. Et styreverv innebærer heller ikke automatisk inhabilitet i enhver sak innen samme fagfelt. Det er derfor ikke grunnlag for å konkludere med lovbrudd eller utilbørlig påvirkning. De dokumenterte vervene gjelder 2017–2019 og kan ikke uten videre brukes som dokumentasjon på personoverlapp ved LDOs senere budsjettinnspill i 2023–2025. Funnet er likevel vesentlig for denne undersøkelsen: Forbindelsen mellom ombudet og kvinneorganisasjonene omfattet på dette tidspunktet ikke bare møter og felles uttalelser, men også et dokumentert sammenfall mellom en sentral fagstilling og organisasjonspolitisk ledelse.

Kjønnsnøytral likestillingslov – seminar i samarbeid med Norges Kvinnelobby

Den 21. september 2026 inviterte LDO og Norges Kvinnelobby sammen til et åpent møte om formålsbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven, med undertittelen «Status quo, ut med kvinner eller inn med menn?». I det foreløpige programmet var Sara Rydland Nærum fra Norges Kvinnelobby oppført med velkomst og første innlegg. Deretter sto ombud Bjørn Erik Thon, stortingsrepresentant Hashim Abdi (Ap), Mannsutvalgets leder Claus Jervell og Selma Bakken og Paula Perez-Albrigtsen fra JURK på programmet. Thon var oppført som leder av diskusjonen med salen. Programmet dokumenterer den planlagte deltakelsen, ikke hvem som faktisk møtte eller holdt innlegg.

LDO og Norges Kvinnelobby hadde ikke identiske forslag til lovens ordlyd. Ombudet foreslo å nevne både kvinner og menn i formålsbestemmelsen. Arrangementet dokumenterer dermed medarrangørskap og tilgang til en sentral likestillingsdebatt, ikke at ombudet hadde overtatt Kvinnelobbyens standpunkt.

Ingen organisasjon som representerer mannsperspektivet, var oppført som medarrangør eller med egen representant blant innlederne i det annonserte programmet. Claus Jervell var invitert som leder av det offentlig oppnevnte Mannsutvalget, ikke som representant for en mannsorganisasjon. Hans oppføring viser at temaet menns likestillingsutfordringer kunne bli belyst, men endrer ikke fraværet av mannsorganisasjoner i programmet. Det foreløpige programmet dokumenterer ikke hvem som faktisk var til stede i salen.

Medarrangørskap ga Kvinnelobbyen en særskilt posisjon

Seminaret gjaldt selve formålsbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven: om loven fortsatt skulle fremheve kvinner særskilt, eller også synliggjøre menn. Da fikk valget av medarrangør en særskilt betydning. Norges Kvinnelobby ble ikke bare invitert til å presentere sitt syn, men til å stå sammen med ombudet om arrangementet.

Kvinnelobbyen fikk dessuten en fremtredende plass i det annonserte programmet: Organisasjonens representant skulle ønske velkommen og holde det første innlegget. Det er noe annet enn å være én av flere inviterte debattanter. Som medarrangør sto Kvinnelobbyen sammen med et offentlig, faglig uavhengig ombud om å presentere møtet, samtidig som organisasjonen var gitt en synlig innledende rolle. Det er denne kombinasjonen av medarrangørskap og programplassering som gjør samarbeidet særlig relevant i undersøkelsen av kjønnsasymmetrien.

Det er ikke dokumentert at Kvinnelobbyen fastsatte programmet eller påvirket LDOs standpunkt. Likevel viser det annonserte programmet en tydelig forskjell i organisasjonenes roller: Kvinnelobbyen var medarrangør, mens ingen mannsorganisasjon var oppført som arrangør eller innleder. Mannsutvalgets leder deltok i programmet i en annen egenskap. Det gjør kriteriene for valg av samarbeidspartner relevante å undersøke.

Voldsalliansen: Fra organisasjonskontakt til politisk koordinering

I september 2026 presenterte Voldsalliansen seks felles politiske krav. Likestillings- og diskrimineringsombudet opplyser selv at LDO koordinerer alliansen. Dette er en annen samarbeidsform enn enkeltstående møter eller høringsinnspill: Et offentlig ombud har en organisatorisk rolle i et nettverk som opptrer samlet med politiske krav.

Den tidligere gjennomgangen identifiserte 28 medlemsorganisasjoner, mens LDO offentlig omtaler alliansen som bestående av nærmere 30 organisasjoner. Barneombudet og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er oppført som observatører. Medlemskretsen omfatter organisasjoner som også opptrer i LDOs øvrige samarbeid, og Reform – ressurssenter for menn – deltar. Voldsalliansen er derfor ikke et nettverk forbeholdt kvinneorganisasjoner, og deltakelsen viser at også en sentral aktør på mannsfeltet har tilgang til denne arenaen.

Voldsalliansen viser en ytterligere samarbeidsform: LDO koordinerer et organisasjonsfellesskap som fremmer seks felles politiske krav. At enkelte aktører deltar på flere av ombudets arenaer, gjør det relevant å undersøke hvordan slike forbindelser brukes når politiske prioriteringer utvikles.

Samtidig må det skilles mellom dokumentert organisatorisk rolle og faktisk beslutningsmakt. At LDO koordinerer alliansen, viser ikke hvem som utformet hvert enkelt krav, om noen organisasjoner hadde større gjennomslag enn andre, eller at LDO har overtatt organisasjonenes standpunkter uten selvstendig vurdering. Medlemslisten dokumenterer deltakelse, ikke innflytelsens fordeling.

Alliansens seks krav, kildebruken i policydokumentet og hvordan vold mot menn, kvinnelige voldsutøvere og menns hjelpetilbud behandles, reiser egne spørsmål om det faglige og politiske innholdet. Disse spørsmålene må vurderes særskilt. For denne gjennomgangen er Voldsalliansens betydning først og fremst at den dokumenterer enda en institusjonalisert kanal mellom LDO og interesseorganisasjonene – og dermed utvider grunnlaget for å vurdere åpenhet, representasjon og demokratisk påvirkning.

Likestillingsmandatet gjelder både kvinner og menn

Mandatet må vurderes mot diskrimineringsombudsloven §§ 4 og 5. LDO er faglig uavhengig og skal fremme reell likestilling og motvirke diskriminering på alle samfunnsområder, blant annet på grunn av kjønn. Dette omfatter både kvinner og menn. Samtidig har ombudet et særskilt lovfestet tilsynsansvar for FNs kvinnekonvensjon, i tillegg til konvensjonene om rasediskriminering og rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Kvinnekonvensjonen gir derfor en saklig forklaring på deler av ombudets kontakt med kvinneorganisasjonene, men loven pålegger ikke særskilte regelmessige dialogmøter med bestemte organisasjoner.

I Kultur- og likestillingsdepartementets tildelingsbrev for 2026 er ombudets oppgaver beskrevet som veiledning, oppfølging av likestillingspliktene, konvensjonstilsyn og uavhengig pådriverarbeid. Brevet angir ikke en bestemt fordeling av samarbeidsmøter mellom kvinne- og mannsorganisasjoner. LDOs egen strategi for 2026–2028 fremhever dessuten behovet for tydelige prioriteringskriterier og målbare resultater. Dermed er det relevant å undersøke hvordan ombudet selv prioriterer innenfor sitt brede mandat, uten å forveksle forskjeller i kontakt med et påvist lovbrudd.

Kvinnekonvensjonen krever tilsyn – ikke egne møteordninger med bestemte organisasjoner

Det avgjørende kontrollspørsmålet er derfor ikke om LDO har holdt like mange møter med kvinne- og mannsorganisasjoner, men hvordan forskjellene i særskilte dialogmøter, budsjettpolitiske initiativer, felles politikkutforming og arrangementer kan begrunnes i ombudets oppgaver. For hver samarbeidsform må det skilles mellom tiltak som følger av et særskilt lovfestet ansvar, og prioriteringer ombudet selv foretar innenfor sitt generelle mandat. Kvinnekonvensjonen innebærer et særskilt tilsynsansvar, men er ikke i seg selv en fullstendig forklaring på alle forskjeller i organisasjonssamarbeidet. Det offentlig tilgjengelige materialet dokumenterer samarbeidsformer, ikke en fullstendig oversikt over ressursbruk, faktiske møter eller organisasjonenes innflytelse.

LDO har også arbeidet med menns psykiske helse, selvmordsforebygging og problemstillinger som Mannsutvalget løftet. Dette må tas med i vurderingen av ombudets virksomhet, men dokumenterer ikke i seg selv de samme særskilte samarbeidsformene med mannsorganisasjoner.

Men det er forskjell på at en institusjon arbeider med en gruppes utfordringer, og at organisasjonene som representerer gruppen får tilgang til særskilte møter, felles politikkutforming og offentlig støtte til sine organisatoriske rammevilkår.

Forskjellen kan få betydning allerede før politiske løsninger blir formulert. Organisasjoner som trekkes tidlig inn i et arbeid, kan bidra til å definere hvilke problemer som skal undersøkes, hvilke erfaringer som skal vektlegges, og hvilke konsekvenser ulike tiltak kan få. Organisasjoner som først involveres når forslagene foreligger, kan komme i en mer begrenset rolle som kommentatorer til en problemforståelse andre har vært med på å utvikle.

Dermed er spørsmålet ikke bare om LDO omtaler menns utfordringer, men også om organisasjonene på mannsfeltet får anledning til å utfordre premissene, tilføre kunnskap og påvirke utformingen av tiltak på tilsvarende stadier i prosessen. Den tilgjengelige dokumentasjonen viser ikke hvordan dette har slått ut i konkrete beslutninger. Men den gjør graden av medvirkning til et eget kontrollpunkt, atskilt fra hvilke saker ombudet har arbeidet med.

Kjønnsbalansen internt: 79 prosent kvinner og kun kvinnelige avdelingsledere

LDO skal fremme likestilling i samfunnet. I ombudets egen organisasjon viser årsrapportene samtidig en vedvarende og betydelig kjønnsubalanse. Den rapporterte kvinneandelen blant ansatte var 74 prosent i 2021, 75 prosent i 2022, 72 prosent i 2023 og 71 prosent i 2024. I 2025 steg den til 79 prosent. Mannsandelen falt dermed fra 29 til 21 prosent på ett år. Kvinneandelen i 2025 var høyere enn i alle de fire foregående årene i denne gjennomgangen.

Ubalansen er også tydelig i den rapporterte avdelingsledelsen. I 2021 og 2022 var alle tre avdelingslederne kvinner. I 2023 var to kvinner og én mann, men den mannlige lederen var midlertidig. I både 2024 og 2025 var alle tre avdelingslederne igjen kvinner. Dette gjelder avdelingslederne slik de er oppført i årsrapportene, og må ikke forveksles med en fullstendig opptelling av alle lederfunksjoner, inkludert ombudet selv.

I fire av de fem undersøkte årene var samtlige tre avdelingsledere kvinner. Det eneste året med en mannlig avdelingsleder var 2023, da mannen hadde en midlertidig lederfunksjon. Tabellen viser en vedvarende skjev kjønnsfordeling i avdelingsledelsen, men omfatter ikke samtlige lederstillinger i LDO.

Dette er ikke en utvikling LDO har vært uoppmerksom på. Ombudet har beskrevet en egen gruppe for aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP), et mål fra 2022 om minst 40 prosent menn blant ledere, oppfordringer til menn om å søke stillinger, gjennomgang av rekrutteringsprosessene og bruk av standardiserte intervjuer. Det oppgitte ledermålet må leses mot LDOs egen definisjon av hvilke lederstillinger det omfatter. Tiltakene viser at ombudet har erkjent utfordringen og forsøkt å gjøre noe med den.

Tiltak for bedre kjønnsbalanse – men utviklingen gikk motsatt vei

Resultatene viser imidlertid ingen varig forbedring i den samlede kjønnsbalansen i perioden. Tvert imot ble fordelingen klart skjevere fra 2024 til 2025. Ved tre utlysninger i 2025 rapporterte LDO 254 kvinnelige og 106 mannlige søkere. Fem personer ble ansatt, alle kvinner. Tallene dokumenterer utfallet av rekrutteringen, men sier ikke alene noe om søkernes kvalifikasjoner eller om vurderingene i den enkelte ansettelsesprosessen var usaklige.

Også tallgrunnlaget krever presisjon: I den tidligere kildekontrollen ble det registrert ulike totaltall for ansatte i 2025-årsrapporten, 39 i kjønnsfordelingen og 43 i andre hovedopplysninger. Derfor bør rapportens beregningsgrunnlag og avgrensninger kontrolleres før prosentene brukes som mål på nøyaktig samme populasjon. Hovedbildet i den rapporterte kjønnsfordelingen og avdelingsledelsen er likevel klart.

Dette reiser et spørsmål som ligger tett på LDOs eget mandat: Hvordan vurderer et offentlig ombud, som skal fremme likestilling og følge opp arbeidsgiveres likestillingsarbeid, resultatene av sin egen innsats når den rapporterte kjønnsbalansen blir skjevere til tross for tiltak? Tallene er ikke bevis for diskriminering eller for at den interne kjønnsfordelingen har påvirket LDOs samarbeid med kvinneorganisasjoner. De viser derimot et selvstendig og etterprøvbart misforhold mellom et uttalt mål om bedre kjønnsbalanse og utviklingen i ombudets egen stab.

Kvinneorganisasjonene fikk mer betydningsfulle påvirkningskanaler enn mannsorganisasjonene

LDOs egne dokumenter viser en omfattende og sammensatt samarbeidsstruktur med Norges Kvinnelobby og flere andre kvinneorganisasjoner. Den omfatter særskilte møter, en uttrykt ambisjon om regelmessig dialog, felles politiske dokumenter, finansieringspolitisk støtte og medarrangørskap.

Reform har dokumentert deltakelse i fagrådet, faglig samarbeid og flere politiske initiativer. De gjennomgåtte kildene viser likevel flere særskilte møte- og samarbeidsformer med kvinneorganisasjoner enn tilsvarende dokumenterte ordninger for mannsorganisasjoner. Dette er en sammenligning av offentlig tilgjengelig dokumentasjon, ikke en fullstendig opptelling av alle kontakter.

Sammenligningen gjelder offentlig dokumenterte samarbeidsformer og innebærer ikke en uttømmende oversikt over all kontakt mellom ombudet og organisasjonene.

Egne samarbeidsarenaer ga kvinneorganisasjonene mulighet til å påvirke politiske premisser

Spørsmålet er hvilke muligheter organisasjonene får til å påvirke premissene for likestillingspolitikken, ikke bare til å uttale seg om ferdige forslag. Når slike muligheter dokumenteres i ulikt omfang, blir det viktig å vite hvilke kriterier som styrer ombudets valg av samarbeidspartnere.

Det demokratiske spørsmålet gjelder ikke om kvinneorganisasjoner skal kunne påvirke likestillingspolitikken, men hvordan et offentlig ombud fordeler tilgang til samarbeidsarenaer og politiske prosesser. Åpenhet om kriteriene for slike prioriteringer gjør det mulig å vurdere om ulike organisasjoner har reelle muligheter til å bli hørt.

Særskilte dialogmøter, felles politiske innspill, medarrangørskap og støtte til finansieringskrav kan gi organisasjoner flere anledninger til å sette saker på dagsorden. De dokumenterer likevel ikke hvor stor faktisk innflytelse den enkelte organisasjonen har hatt. Demokratisk likeverdighet krever ikke identisk møtefrekvens eller støtte til alle, men det gjør det relevant å etterspørre saklige, åpne og etterprøvbare kriterier for forskjellene.

Budsjettinnspillene skulle styrke kvinneorganisasjonenes politiske handlingsrom

Finansieringssporet gjør denne forskjellen særlig viktig. LDO har selv argumentert for at svak økonomi begrenser kvinneorganisasjonenes mulighet til langsiktig politisk arbeid og påvirkning. Når ombudet ber om økte bevilgninger til disse organisasjonene, arbeider det derfor også for å styrke deres kapasitet til å delta i den politiske meningsdannelsen. I de gjennomgåtte kildene er det ikke funnet tilsvarende konkret finansieringspolitisk støtte til navngitte mannsorganisasjoner. Det er ikke dokumentert at LDOs innspill i seg selv førte til økte bevilgninger, men prioriteringen av hvilke organisasjoners påvirkningsmuligheter ombudet søker å styrke, er et selvstendig demokratisk spørsmål.

Et særskilt spørsmål følger av LDOs egen begrunnelse for økte tilskudd: Dersom svake økonomiske rammevilkår begrenser organisasjoners mulighet til politisk arbeid, hvorfor er det da ikke funnet en tilsvarende konkret vurdering av navngitte mannsorganisasjoners rammevilkår i de undersøkte budsjettinnspillene? Dette gjelder hvilke behov ombudet har løftet fram, ikke hvilke organisasjoner som faktisk har mottatt offentlige tilskudd.

Det er ikke dokumentert at kvinneorganisasjonene samlet har større faktisk politisk gjennomslag enn mannsorganisasjonene. Men LDOs egne dokumenter viser flere konkrete kanaler for dialog og felles politisk arbeid med kvinneorganisasjoner. Nettopp derfor er det utilstrekkelig å vurdere påvirkningsmuligheter ut fra økonomiske ressurser alene, uten samtidig å undersøke den institusjonelle tilgangen som ombudet selv bidrar til å skape.

LDO har et særskilt ansvar etter kvinnekonvensjonen, og likestillings- og diskrimineringsloven har også et uttrykkelig formål om å bedre kvinners og minoriteters stilling. Dette er relevante hensyn. Men de fritar ikke ombudet fra å kunne gjøre rede for egne prioriteringer og hvordan organisasjonssamarbeidet praktiseres.

Det samlede bildet er en betydelig forskjell i hvor tett kvinneorganisasjonene og organisasjoner som representerer gutter og menn, er knyttet til ombudets institusjonelle samarbeid. For kvinneorganisasjonene er det dokumentert særskilte dialogmøter, deltakelse i felles politiske initiativer, medarrangørskap og varige forbindelser mellom organisasjoner og ombud. Tilsvarende bredde og kontinuitet er ikke dokumentert på mannsfeltet i materialet vi har gjennomgått.

Forskjellen gjelder også økonomiske rammevilkår. LDO har over flere år argumentert for økt offentlig støtte til kvinneorganisasjonene og begrunnet dette med behovet for å styrke deres politiske handlingsrom. I de undersøkte budsjettinnspillene er det ikke funnet tilsvarende konkrete initiativer til fordel for navngitte mannsorganisasjoner. Det er en forskjell i dokumentert offentlig støtte til finansieringskrav, ikke dokumentasjon på hvor mye penger organisasjonene faktisk har mottatt som følge av LDOs arbeid.

Dermed står et prinsipielt demokratisk spørsmål igjen: Har det offentlige likestillingsombudet utviklet et samarbeidssystem som gir kvinneorganisasjonene større institusjonell tilgang til politisk påvirkning enn organisasjonene som arbeider med gutters og menns likestillingsutfordringer? Og hvorfor er ikke den samme oppmerksomheten om organisasjonenes økonomiske ressurser og muligheter til påvirkning dokumentert på mannsfeltet?

Kilder og dokumentasjon

• LDO – årsrapport 2022 (og sammenligningstall 2021)
• LDO – årsrapport 2023
• LDO – årsrapport 2024
• LDO – årsrapport 2025
• LDO – budsjettinnspill om statsbudsjettet 2024
• LDO – høringsinnspill om statsbudsjettet 2025
• LDO – skriftlig budsjettinnspill høsten 2025 (statsbudsjettet 2026)
• LDO – fagrådets publiserte medlemsliste
• Norges Kvinnelobby – årsmelding april 2024–april 2025
• Reform – årsberetning 2021 (faglig samarbeid med LDO)
• LDO og organisasjonene – felles høringsinnspill til NOU 2024:4
• LDO og organisasjonene – felles innspill om vold til statsbudsjettet 2026
• LDO og Krisesentersekretariatet – felles uttalelse om krisesenterloven 13. juni 2025
• Norges Kvinnelobby – styret 2017–2018 (Rachel Eapen Paul)
• Norges Kvinnelobby – styret 2018–2019 (Rachel Eapen Paul)
• Norges Kvinnelobby – årsmelding 2017–2018
• Norges Kvinnelobby – valg av Rachel Eapen Paul til GREVIO, 8. juni 2018
• LDO og Norges Kvinnelobby – annonsert program for seminaret 21. september 2026
• LDO – omtale etter seminaret, 22. september 2026
• LDO – Voldsalliansens seks politiske krav, 28. september 2026
• LDO – strategi 2026–2028
• Kultur- og likestillingsdepartementet – tildelingsbrev til LDO for 2026
• Diskrimineringsombudsloven (2017) – mandat og faglig uavhengighet
• Likestillings- og diskrimineringsloven (2017) – formålsbestemmelsen