Samlivsbrudd er i forskning forbundet med høyere selvmordsrisiko. Langt mer usikkert er det hvilken selvstendig betydning ufrivillig tap av kontakt med egne barn har.
MannsForum og PASG Norge har over tid satt søkelys på mulige sammenhenger mellom foreldrefremmedgjørende atferd, ufrivillig tap av kontakt med egne barn, psykiske belastninger og suicidalitet. Et sentralt spørsmål er hvor langt forskningen faktisk gir grunnlag for å trekke konklusjoner. MannsForum har derfor bedt Eivind Meland, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, vurdere forskningsgrunnlaget.
– Som jeg kjenner litteraturen, er det mangelfullt undersøkt i hvilken grad akkurat tap av kontakt med egne barn påvirker selvmordsrisikoen, sier Meland.
Han mener samtidig det finnes forskning som viser sammenhenger mellom foreldrefremmedgjørende atferd og psykiske belastninger, blant annet selvmordstanker. Det er likevel viktig å skille mellom flere spørsmål: Fremmedgjørende atferd er ikke det samme som dokumentert tap av kontakt over tid. Selvmordstanker er ikke det samme som selvmordsforsøk eller gjennomført selvmord. Og en statistisk sammenheng dokumenterer ikke i seg selv årsak.
Over 1000 britiske foreldre
Blant forskningen MannsForum og PASG Norge tidligere har vist til, er en britisk studie av Benjamin Hine, Jennifer Harman, Sadie Leder-Elder og Elizabeth Bates. Studien ble publisert i Journal of Family Violence i 2025 og omfattet 1005 separerte eller skilte foreldre i Storbritannia. Deltakerne svarte selv på spørsmål om blant annet foreldrefremmedgjørende atferd og psykisk helse. Foreldre som rapporterte større eksponering for slik atferd, rapporterte også mer depresjon, symptomer på posttraumatisk stress og selvmordstanker. Studien undersøkte altså selvrapportert fremmedgjørende atferd og sammenhengen med psykisk helse. Den dokumenterte ikke langvarig kontaktbrudd mellom foreldre og barn, og den kan heller ikke fastslå at den fremmedgjørende atferden var årsaken til de psykiske problemene. Meland mener skillet mellom sammenheng og årsak er viktig.
– Årsaksforklaringer er både avhengige av forskningsmessig metodisk robusthet og av at vi har rimelige forklaringer på sammenhengene.
126 foreldre beskrev egne erfaringer
En annen studie MannsForum tidligere har vist til, er publisert av Clare Poustie, Mandy Matthewson og Sian Balmer i 2018. Studien omfattet 126 foreldre som selv oppga at de var utsatt for foreldrefremmedgjøring. Forskerne analyserte deltakernes skriftlige beskrivelser av egne erfaringer. Foreldrene beskrev blant annet fysisk og følelsesmessig avstand til barna, dårlig psykisk helse og følelsesmessige og økonomiske belastninger knyttet til møtet med blant annet rettssystem og barnevern. Studien gir dermed innsikt i hvordan deltakerne selv opplevde situasjonen, men utvalget var ikke representativt for alle foreldre som mister kontakten med egne barn. Den kan heller ikke brukes til å beregne hvor vanlig slike belastninger er eller hvor mye de eventuelt påvirker selvmordsrisikoen.
En litteraturgjennomgang
MannsForum og PASG Norge har også vist til en artikkel av Jennifer Harman, Edward Kruk og Denise Hines fra 2018. Dette var en litteraturgjennomgang, ikke en systematisk forskningsoversikt. Forfatterne gjennomgikk eksisterende kunnskap om foreldrefremmedgjørende atferd og argumenterte for at slik atferd kan forstås som en form for familievold med negative konsekvenser for berørte familiemedlemmer. Artikkelen er relevant for diskusjonen om belastninger knyttet til foreldrefremmedgjørende atferd, men gir ikke noe mål på selvmordsrisiko blant foreldre som mister kontakten med barna. De ulike studiene undersøker dermed forskjellige deler av problemstillingen.
– Robust om samlivsbrudd
På ett område mener Meland at forskningsgrunnlaget er langt sterkere.
– Forskningen er robust når det gjelder sammenhengen mellom samlivsbrudd og økt selvmordsrisiko.
Det betyr ikke at forskningen viser at samlivsbrudd i seg selv forårsaker selvmord. Samlivsbrudd kan opptre sammen med en rekke andre forhold som påvirker risikoen, blant annet psykisk helse, rus, økonomiske belastninger og konflikter. Når spørsmålet snevres inn til tap av kontakt med egne barn, mener Meland forskningen er mindre sikker.
– Der er forskningen mindre robust, slik jeg kan konkludere. Men det finnes både kvalitative og kvantitative undersøkelser som viser sammenhenger mellom fremmedgjørende atferd, tap av kontakt og suicidalitet.
Er «samlivsbrudd» en for grov kategori?
MannsForum og PASG Norge har reist spørsmål om «samlivsbrudd» blir en for grov variabel dersom forskningen ikke samtidig undersøker hva som skjer med kontakten mellom foreldre og barn. En forelder som går gjennom et brudd og fortsatt har nær kontakt med barna, kan befinne seg i en annen situasjon enn en forelder som helt eller delvis mister kontakten. Meland mener dette skillet er relevant.
– Man trenger ikke være forsker for å forstå at tap av kontakt med egne barn og manglende forståelse og aksept fra omgivelsene kan innebære en enorm psykisk smerte for dem som kommer i denne situasjonen.
Men at noe kan være en alvorlig belastning, betyr ikke at forskningen allerede har fastslått hvilken selvstendig betydning det har for selvmordsrisikoen. Det kan finnes andre forhold som påvirker både familiesituasjonen og den psykiske helsen. Derfor mener Meland at det trengs mer presise studier før man kan trekke sikre konklusjoner om betydningen av selve kontaktbruddet. Det er nettopp her han mener dagens kunnskap er svakest.