Den nye barneloven presenteres som et moderne og helhetlig regelverk som skal styrke barns rettigheter. Men bak de høytidelige formuleringene ligger en realitet som er langt mindre flatterende: Barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav svekkes på to sentrale områder. Det skjer både ved innføring av tidsfrister som hindrer korrigering av feil farskap, og ved at staten fortsatt står uten virkemidler når mor nekter å oppgi hvem faren kan være.
Dette er ikke bare et juridisk problem. Det er et menneskerettslig problem. Og det er et politisk problem.
1. Tidsfrister som hindrer korrigering av feil farskap
Fastsettelse av farskap har historisk vært basert på pater est-regelen: Dersom mor er
gift ved fødselen, anses ektemannen som far. Før DNA-teknologien var dette en praktisk nødvendighet. I dag er det en anakronisme.
Dagens barnelov gir alle parter – barnet, mor, juridisk far og en mulig biologisk far – rett til å reise sak om farskap uten tidsfrister, så lenge farskapet ikke bygger på DNA. Dette ble innført i 2003, etter at Sverre Hugo Rokstad dokumenterte omfanget av feilaktige farskap og de alvorlige konsekvensene dette kan ha.
Den nye barneloven gjeninnfører treårsfristen som gjaldt i perioden 2013–2016. En
mann som mener han er far, må gå til sak før barnet fyller tre år. Etter det er det for sent.
Departementets begrunnelse er generell: «stabilitet» og «forutsigbarhet». Men det
finnes ingen empirisk dokumentasjon som viser at tidsfrister tjener barnets beste. Den
eneste høringsinstansen med konkret erfaring – Oslo Universitetssykehus, Avdeling for
rettsmedisinske fag – advarer mot tidsfrister og skriver:
«Vår erfaring er at det er opplevelsen av å ha blitt holdt utenfor en vesentlig opplysning i årevis … som oppleves traumatisk både for unge og voksne barn.»
Dette er et faglig tungt innspill. Det er også et innspill departementet velger å ignorere.
2. Feilaktig farskap er ikke et marginalt fenomen
Lovgiver viser til en svensk undersøkelse som anslår at feilaktig farskap forekommer i
1–2 %. Dette tallet gjentas ofte, men det er ikke dokumentert i norsk kontekst.
Derimot finnes det tall fra Rettsmedisinsk institutt som viser at 33 % av undersøkte saker hadde feil farskap. 42 % av disse barna var født i ekteskap, altså feil etter pater est-regelen.
Tall fra Domstolsadministrasjonen viser at det fortsatt behandles 300–400 farskapssaker årlig. Det finnes ingen statistikk over hvor mange som ender med endring, men med dagens utbredelse av private DNA-tester er det rimelig å anta at de fleste som reiser sak, gjør det fordi de allerede vet at farskapet er feil.
Dette er ikke et marginalt problem. Det er et betydelig problem. Likevel velger
departementet å innføre tidsfrister som gjør det vanskeligere å rette opp slike feil.
3. Når mor nekter å oppgi far – og staten står uten virkemidler
Den mest alvorlige delen av loven er likevel den som nesten ikke omtales: situasjonen
der mor nekter å oppgi hvem faren kan være. Her har vi ikke et kunnskapsproblem. Vi har tall.
Medisinsk fødselsregister viser at det i 2016 ble registrert 609 barn uten far. Over 18 år tilsvarer dette rundt 11 000 barn i Norge som ikke har registrert far.
Dette er barn som ikke får oppfylt sin menneskerett til å kjenne sitt opphav.
NAV kan kreve at mor gir forklaring om hvem som kan være far. Men dersom mor
nekter, finnes det ingen sanksjoner. Bufdir har tidligere uttalt:
«Mor kan etter dagens regelverk uten risiko for straff eller noen form for administrativ
reaksjon unnlate å oppgi til NAV hvem som kan være far til barnet.»
Loven åpner til og med for at saken kan henlegges dersom mor samtykker. I slike tilfeller bortfaller statens plikt til å reise sak for å avklare farskapet.
Departementet foreslår å videreføre dagens regler uten endringer. Det innebærer at
staten fortsatt står uten virkemidler når mor ikke medvirker.
4. Menneskerettslige konsekvenser
Barnekonvensjonen artikkel 7 og 8 forplikter staten til å sikre barnets identitet og til å
etablere foreldreskap så snart som mulig. Når staten ikke har virkemidler til å avklare
farskap i tilfeller der mor nekter å bidra, oppfylles ikke disse forpliktelsene.
Det er rettslig mulig å innføre plikt for mor til å oppgi hvem hun hadde samleie med rundt unnfangelsen, slik som tidligere praksis. Det er også mulig å innføre sanksjoner, som tvangsmulkt, bortfall av ytelser eller straff. Departementet drøfter ingen av disse
mulighetene.
5. En politisk bekvem fortelling
Departementet skriver i proposisjonen:
«Lovgivning og gode rutiner vil med dette sikre gjennomføring av barnas
menneskerettigheter.»
Dette er en formulering som ikke tåler møte med realitetene. Loven sikrer ikke barnets
menneskerettigheter. Den sikrer morens mulighet til å holde sannheten skjult – og
statens mulighet til å slippe å ta stilling til en ubehagelig realitet.
6. Konklusjon
Den nye barneloven innebærer en systematisk nedprioritering av barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Tidsfrister for endring av farskap og manglende virkemidler ved manglende medvirkning fra mor er begge i strid med Barnekonvensjonen.
Lovgiver velger å beskytte hensynet til morens privatliv fremfor barnets
menneskerettigheter. Dette er ikke barnets beste. Det er en politisk prioritering som bør problematiseres i den videre debatten om barns rettigheter og statens
menneskerettslige forpliktelser.