Bokomtale av Peter Øvig Knudsen bok: Min mor var besatt. Da jeg møtte depresjonens demon (oversatt av John Erik Frydenlund)
Skrevet av Liv Roksand
Det var rett etter sin mors død, at den danske forfatteren Peter Øvig Knudsen bestemte seg for å skrive bok om henne. Han er lettet over at moren er død. Fordi hun nå har fått fred. Men «hun er ikke den eneste som får fred».
Både tittelen og første kapittel, «Uhyret er borte», mer enn antyder at dette handler om en vanskelig mor-sønn relasjon. Boka handler også om depresjon, psykiatrisk behandling, om å være pårørende, om generasjonen som vokste opp under krigen og som stiftet familie før ungdomsopprøret og kvinnebevegelsen på 70-tallet. Den gang fedrenes oppgave først og fremst var å sikre gode materielle kår for kone og barn og mødrene var husmødre. Og, ifølge Knudsen, da fasaden var viktigere enn barnas trivsel.
Under lesingen var det beskrivelsen av båndet mellom mor og sønn som først og fremst fanget min interesse, og som gjorde at jeg ville omtale boka. Jeg fikk fornemmelsen av at dette båndet «drev» hele historien, et bånd som var sterkt og omklamrende og vanskelig å løsrive seg fra.
Psykisk syk mor
Øvig Knudsens mor var plaget av depresjoner og ble i perioder innlagt på psykiatrisk avdeling. Når hun var i dyp depresjon, hadde hun et forvrengt, hovent ansikt og i en tilstand hvor hun knapt snakket med ham eller søsteren. Han opplevde smerten hennes som «et svart hull som truet med å suge alt opp i seg». Da var hun som et «uhyre».
Andre ganger var hun den gråtende moren som tryglet og ba om hjelp. Og bebreidet ham for at han ikke gjorde nok for henne.
Men hun hadde også lyse sider; var aktiv på kjøkkenet, smurte brødskiver, bakte brød, boller og delfiakake, lagde middag, vasket tøy, sydde kostymer til fastelavn, lagde adventskalender – kort sagt en vanlig mor og husmor på 60-tallet. Hun var også begavet, hadde en deltidsjobb som hun skjøttet bra.
Han forteller om hvordan han som ung gutt og senere som voksen kunne merke på forhånd når et av de anklagende utbruddene var på vei. Blikket hennes forandret seg, og da var det bare å komme seg unna før det demoniske tok over.
Offer
Med årene ble hun mer og mer passiv og apatisk. Han tror at bivirkninger av morens årelange inntak av avhengighetsskapende nervepiller, bidro til å bedøve henne, at hun inntok offerrollen, fraskrev seg ansvar for livet sitt og tryglet andre om å redde henne.
«Men offerrollen må ikke forveksles med svakhet. Den viktigste erfaringen fra mitt liv med en syk mor, er at offeret kan inneha en enorm styrke», skriver han.
Han forteller om søsteren som avreagerte ved å skrive dagbok. Men moren hadde funnet dagboka hennes da hun var i tenårene, og fikk «depresjon» av det som sto der. Ikke bare hindret moren følelsesmessige reaksjoner, hun tråkket også over datterens grenser ved å lese dagboka. Det var ikke lov å være sint på mor, barna skulle være snille og støtte henne.
Søsteren uttrykker det slik: «Det handlet ikke om incest, ikke om fysisk vold eller synlige overgrep, men en manglende respekt for barnets psykiske og fysiske rom».
Som leser kjenner jeg igjen noen trekk fra min egen mor som var i samme generasjon. Selv om hun ikke var syk, betraktet hun seg til dels som offer for sin oppvekst og forventet støtte og medfølelse. Da jeg omsider opponerte mot henne, ble hun forurettet og vendte meg ryggen. Jeg var ikke slik hun ville at jeg skulle være.
Rollene var snudd
«Mor måtte passes på, og det var min jobb», skriver Øvig Knudsen. Rollene var snudd, han måtte være den voksne, hun var barnet.
For å unngå gråtkvalte bebreidelser, for å klare å leve sitt eget liv, fant han etter hvert ut at han måtte holde avstand til henne. Slik klarte han som voksen å etablere et godt liv med samboer og barn, og ble en anerkjent forfatter. Av og til var han plaget av depresjon, men den var av en annen og mildere type enn morens.
Om mor-sønn forholdet skriver han: «Som barn ble vi oppfostret av kvinner, og vi ble unge menn på 70-tallet, da de maskuline verdiene nærmest var kriminalisert i vårt venstreorienterte miljø. I det negative fiendebildet var mannen ansvarlig for all verdens vold, krig, voldtekt og undertrykkelse, mens de milde, hensynsfulle og empatiske kvinneverdiene var i høysetet. Sønnene måtte for alt i verden ikke gå i fedrenes fotspor, og etter hvert som vi vokste til, inngikk mødrene en fatal allianse med sønnene og bandt oss til seg med svært sterke følelsesbånd. Mange godt voksne menn har aldri fått klippet over den navlestrengen, noe som ikke minst gjelder de av oss som mest hardnakket vil benekte det. Selv for en voksen sønn kan det være forbundet med ikke bare voldsom skyld, men også en nesten dødsangstlignende redsel for å gjøre mor sint, skuffet eller – verst av alt – lei seg.»
Dykker ned i morens liv
Øvig Knudsen hadde altså holdt avstand til sin mor. Men han bryter den etter hennes død og dykker ned i hennes liv for å skrive om det. Etter hvert som jeg leser, kan jeg ikke la være å lure på hvorfor han utsatte seg for det.
For etter hvert som han skriver, siger en mørk depresjon innover ham.
Han ville forstå hvorfor hun ble syk. Men kanskje han også lette etter noe, etter bekreftelse som han aldri fikk? Var ikke navlestrengen ordentlig klippet over?
Han intervjuer mange av dem som hadde hatt med henne å gjøre; venninner, leger, terapeuter, han leser journaler fra innleggelser. Noen sier mye fint om moren, og han får også høre at hun var stolt av sønnen sin. Det overrasket ham, for det visste han ikke.
Men jo mer han utforsker livet hennes, jo mer deprimert blir han. Til slutt blir han så dårlig at han ikke klarer å skrive. Han oppsøker diverse terapeuter, blir medisinert med sterkere og sterkere antidepressiva og ender opp med innleggelse på lukket psykiatrisk avdeling og blir behandlet med elektrosjokk.
Det er sterk og vond lesning.
Etter elektrosjokket blir han kvitt depresjonen, blir utskrevet og tar opp igjen skrivingen.
Men nå skriver han ikke lenger med samme «drivet» som i første del av boka. Og han bebreider ikke lenger sin mor, han sier at han kjenner glimt av medfølelse med henne. Hun hadde hatt en vanskelig barndom, og hun hadde hatt drømmer og ønsker hun ikke fikk realisert, noe han mener hadde med kvinners manglende muligheter i samfunnet på den tida, før kvinnebevegelsen.
Det er selvfølgelig fint å nærme seg en forsoning med moren sin, Han sier: «..jeg måtte tilegne meg en dyrekjøpt innsikt for å kunne bryte seglet og skrive denne boka».
Men han sier også: «kanskje vender raseriet tilbake».
Som leser håper jeg faktisk det, hvis jeg skal være ærlig. For det er som om han har blitt temmet, eller forflatet. Det virker ikke som at «seglet» eller båndet til moren er brutt gjennom denne prosessen. Tvert imot.
Og var det nå egentlig slik at menn hadde større muligheter til å realisere seg på den tiden? Med forsørgelsesbyrde og ansvar for å bygge opp landet igjen etter krigen? Faren jobbet mye, men hva med hans ønsker for ekteskapet som han trofast holdt på? Hun hadde vært hans store kjærlighet får vi vite, men hvordan var det egentlig å ha en kone som stadig var deprimert?
Det går han ikke så mye inn på, bortsett fra at han stiller spørsmålet om hvorfor faren holdt ut med henne.
Båndet til mor
Øvig Knudsen hadde tidligere vært med på å skrive en bok med kritisk blikk på psykiatrien. Selv fikk han råd om å trappe ned på psykofarmaka begrunnet med at de kan gi bivirkninger og stenge for følelser. Det framstår derfor som et paradoks at han ble innlagt, fikk den ekstreme behandlingen elektrosjokk og nærmest berømmer det psykiatriske helsevesen.
Han ble nesten som sin mor. Han hadde hatt forestillinger om at «mor strekker seg etter meg fra hinsides døden for å få meg inn i mørket, enten for å hindre meg i å skrive boka, eller fordi hun, som da jeg var tenåring, ikke vil tillate meg å leve mitt eget liv, adskilt fra henne».
Og jeg greier ikke la være å tenke på Camille Paglias utsagn: «Hun var den svarte buk som hadde spyttet ham ut og som ville sluke ham på ny».
Det gjelder å stå imot. Kanskje han skulle ha holdt på avstanden?
Som leser sitter jeg igjen med en følelse av at navlestrengen fortsatt ikke er kuttet. Jeg får nesten inntrykk av at han ble slukt av sin mor, at han ble som hun ville ha ham: spak og støttende. Eller kanskje er min tolkning farget av min egen langvarige og vanskelige løsrivelse fra min mor?