For mange menn forsvinner faste fellesskap gradvis i voksenlivet. I Nationalkameratenes Oldboys-lag har to ukentlige treninger utviklet seg til noe mer enn fotball – et stabilt møtepunkt der menn kan komme som de er, og bli værende over tid.
Av: Magne Hagberg
Da Brage Stenberg Johnsen tok initiativ til å starte opp Oldboys-laget i Nationalkameratene, handlet det først og fremst om å etablere et sted å møte opp – i en livsfase der mye annet er i endring. For ham personlig var motivasjonen enkel: Hvis han skulle holde seg i gang, måtte det være på en måte som faktisk ga mening i hverdagen.
– Fotball for meg er terapi. Jeg har sluttet og begynt igjen mange ganger opp gjennom årene, men jeg merker alltid at det er dit jeg vil tilbake. Alt annet enn å springe etter ball blir kjedelig. Skal jeg holde meg i form, må jeg spille fotball – og da må jeg også ha et miljø rundt det, sier Johnsen.
Tidligere hadde Trondheims-klubben hatt en Oldboys-kultur med ukentlige treninger, men denne hadde gradvis dødd ut. Brage opplevde likevel at behovet fortsatt var der – bare i en annen form enn før.
Tålmodig bygging av et møtepunkt
Oppstarten var preget av realistiske forventninger. Brage inviterte bredt, gjennom foreldre, skolemiljø og bekjente. Mange var positive, men det tok tid før noe virkelig begynte å sette seg.
I stedet for å presse fram oppmøte, jobbet han bevisst med å gjøre tilbudet inkluderende. Etter hver trening skrev han korte oppsummeringer og delte lagbilde i gruppa.
– Vi tok alltid bilde på slutten av økta og la det ut sammen med noen ord. Det skapte en følelse av lag, selv om man ikke var der hver gang. Det gjorde noe med lysten til å komme tilbake.
Også støtten hjemmefra viste seg å være viktig. Mange av spillerne var i samme livsfase, og det å ha et fellesskap utenom jobb og familie ble sett på som noe positivt.
Et fellesskap uten krav
Over fire år vokste gruppa sakte, men stabilt. I dag står rundt 100 personer på lista for å få treningsinvitasjoner, selv om oppmøtet varierer fra gang til gang.
– Noen er en fast kjerne, andre kommer innimellom. Hele poenget er at man kan være med på det nivået og i den frekvensen man selv vil.
Tilbudet omtales som gladfotball, nettopp fordi prestasjon ikke er målet. Her er det rom for hele spennvidden – både fysisk og sosialt.
– Det spiller ingen rolle om du ikke har vært med på en måned, aldri har spilt fotball, eller har spilt på høyt nivå. Alle skal føle seg velkommen. Det er der suksessen ligger.
Lagene deles inn slik at nivåforskjeller jevnes ut, og alle får en god opplevelse av økta.
Faste tider i et liv i bevegelse
Treningene ligger fast: søndager kl. 20:00 og tirsdager kl. 20:45. Tidspunktene er valgt med tanke på menn med jobb, familie og varierende ansvar hjemme.
– Når tidspunktet er fast, blir dette et holdepunkt i uka. For mange er det ukas høydepunkt, og folk blir faktisk skuffet hvis vi må avlyse.
For flere handler dette også om mental balanse – uten at det gjøres til et eget tema.
– Det er et forum uten forventninger. Ingen krav, ingen prestasjon. Bare lek og trening. For meg er det en viktig del av en sunn psykisk helse.
Når livet er krevende
Over tid har det blitt tydelig at laget betyr mer enn bare fysisk aktivitet. Flere har gitt uttrykk for at fellesskapet har hatt stor verdi i perioder der livet har vært krevende.
– Flere av spillerne har vært tydelige på at det å ha dette gjør hverdagen enklere. Det gir i hvert fall noe stabilt å holde fast i.
Mange lever liv med skiftende arbeidstider, delt omsorg og uforutsigbare uker. Da blir et fast møtepunkt ekstra viktig.
– Jeg trenger ikke ha en god dag for å komme hit. Jeg trenger ikke levere på noen forventninger. Bare det å møte opp har verdi – både for meg og for de andre. Hvis jeg ikke møter, får kanskje ikke de andre gjennomført treningen.
Et rom for å være seg selv
Stemningen rundt laget beskrives som uformell og romslig, særlig sammenlignet med tidligere lagopplevelser.
– Du kan prate så mye eller lite du vil. Du kan dele akkurat det du ønsker, eller bare være der. Begge deler er helt greit. Det viktigste er følelsen av å være en del av et fellesskap, uten at du må bidra med noe mer enn å møte opp.
Aldersspennet illustrerer bredden: På én trening var yngste deltaker 25 år, eldste 75.
– Det sier egentlig alt. Her kan alle være med.
Mer enn det som skjer på banen
Selv om fotballen er rammen, ligger mye av verdien i det som skjer rundt den. Praten før og etter trening, småpraten i garderoben og det å bli stående litt igjen etterpå er minst like viktig som selve spillet.
Etter hver trening tas det bilde og deles en kort treningsrapport i gruppa. Der inngår også en uformell kåring av treningens beste spiller – en humoristisk markering som kan handle like mye om bidrag og stemning som om prestasjon på banen.
For Brage er kjernen i tilbudet enkel.
– Her kan du komme som du er, i den dagsformen du er i. Det er det viktigste.
Brage Stenberg Johnsen, nr 9 øverst til høyre. Foto: Svein Erik Helland Grønvold