HjemNettavisInnspill til mandat til Mannsutvalget

Innspill til mandat til Mannsutvalget

Jan Olav Flottorp sitt innspill som privatperson

Innledning:
MannsForum har sendt inn et innspill med forslag til viktige saker som bør inngå i Mannsutvalget’s mandat, og det er ganske sikkert flere andre organisasjoner som har gjort det samme. Jeg har derfor ikke laget noen komplett liste, men har i stedet foreslått noen områder som kanskje ikke så mange andre kommer med, men som jeg mener er viktige.

Tema 1: manglende vilje fra likestillingsmiljøet til å bruke den kunnskapen som allerede finnes

Det finnes allerede mye kunnskap der ute om gutter, menn og fedres problemer. Ikke så mye fra kjønnsforskningsmijøet, men fra en rekke andre kilder. Det er skrevet tykke bøker med solide referanser.

Noen eksempler:

  • William Collins: The Empathy Gap
  • New Male Studies: AN INTERNATIONAL JOURNAL (NMS) is an open access online interdisciplinary forum for research and discussion of issues facing boys and men worldwide. www.newmalestudies.com/abou
  • Warren Farrell & John Gray: The Boy Crisis (samt flere andre bøker)
  • Paul Nathanson and Katherine Young: Spreading misandry pluss tre til i samme serie.


Og det finnes en rekke dyktige personer utenfor det offentlige likestillingsmiljøet som har kunnskap om dette. Eksempler på slike er forfatterne nevnt ovenfor samt en rekke andre som Hans Bonde, Pelle Billing, Per Strøm, Janice Fiamengo, Cassie Jaye (The Red PIll Movie) etc.

Men av en eller annen grunn har ikke det offisielle likestillingsapparatet vist noen særlig intereresse for denne kunnskapen. Disse tilhører antakeligvis ikke det “politisk korrekte miljøet”, og blir derfor i stor grad avskrevet. Hvor var kjønnsforskningsmiljøet når Warren Farrell var i Norge for 2,5 år siden? Han regnes av mange som kanskje den i hele verden som vet mest om menn og guttekrisen.
Jeg selv har deltatt på to internasjonale konferanser i London om gutter, menn og fedres utfordringer, men ingen fra det etablerte norske likestillingsmiljøet var å se.

Mannsutvalget bør få som mandat å se på hvorfor kjønnsforsknings-miljøet og likestillingsapparatet er så lite intereressert i å se på den kunnskapen som allerede finnes, spesielt når de selv innrømmer at de har for lite kunnskap om gutter, menn og fedres utfordringer. Etablering av Mannsutvalget er jo i seg selv en indikasjon på at denne kunnskapen er mangelfull. 

Tema 2: Motstand mot at gutter, menn og fedres utfordringer skal få for mye oppmerksomhet

Tidligere utdanningsminister Kristin Clemet om gutterproblemet i skolen: “Dette har vi visst en stund. Da jeg var utdanningsminister, var det vanskelig å snakke om dette, sier Clemet i dag.
– Det var for eksempel vanskelig å peke på at det er for få menn i skolen. Og fortsatt vet vi lite om årsaken til kjønnsforskjellene. Det kan dreie seg om at gutter modnes senere eller er mer utagerende. Jeg har også lest forskning som viser at de voksne i barnehagen liker stillesittende jenter bedre enn aktive gutter. Dette er det grunn til å se på. Kvinnesaken står sterkt på alle nivåer i Norge, men det er nesten forbausende hvor lenge vi har visst at det går dårligere med guttene i skolen uten at det er tatt så veldig på alvor.”

Hva er det som gjør at dette “var vanskelig å snakke om”? Mange menn (og kvinner) opplever at det er vanskelig å snakke om gutter, menn og fedres problemer, og det kan være vanskelig å få publisert artikler i media om det. I verste fall risikerer de som fronter dette at det blir for store personlige omkostninger, tap av jobb, bevilgninger osv. Det er flere dyktige personer som har bidratt med viktig kunnskap om dette, men har måtte gi seg fordi den personlige belastningen ble for stor. Slik skal det ikke være, for det taper alle på.

Det er også viktig å se på dette av hensyn til hvilke konsekvenser Mannsutvalgets anbefalinger vil få. Vil rapporten bare bli lagt langt inn i en skuff, og lite av utvalgets anbefalinger tatt til følge fordi motstanden er stor?

Mannsutvalget bør derfor få som mandat å se på hva det er som gjør at det er så “vanskelig å snakke om” gutter, menn og fedres utfordringer, og hva som evt kan gjøres for å overkomme dette.

Tema 3: “kvinner er mer diskriminerte enn menn, og på mange områder”

Det ser ut til at likestillingsapparatet har sementert et syn om at kvinner er mer diskriminerte enn menn og på mange områder. Hvor er datagrunnlaget som slår dette fast klart og tydelig?  De siste 40-50 år har et fullstendig kvinnedominert og feministinspirert kjønnsforskningsmiljø prioriterte jenter, kvinner og mødres utfordringer, og resultatet er selvsagt at vi vet veldig mye om nettopp det. Men vi vet mye mindre om gutter, menn og fedres utfordringer. Hvordan kan da likestillingsapparatet si sikkert at kvinner er mer diskriminerte enn menn? Det faktum at Mannsutvalget blir etablert vitner om at vi ikke vet nok om gutter, menn og fedres utfordringer. Først når vi vet like mye om gutter, menn og fedres utfordringer har vi grunnlag for å si noe slikt.

Jeg mener det er både umulig og ikke hensiktsmessig å forsøke å “måle” hvilket kjønn som er mest diskriminert. Poenget er jo at vi må ta tak i de utfordringene som hvert kjønn har og forsøke å gjøre noe med det. Men slik det er i dag, brukes dette synet om at kvinner er mest diskriminerte til å tviholde på kvinnefavoriseringen i Likestillingsloven, og i forbindelse med fordeling av ressurser.

a) Kan Mannsutvalget finne dette datagrunnlaget og se på hvilke sammenligninger som er gjort for å komme til dagens konklusjon?

De likestillingsindikatorene som benyttes for å “måle” hvor langt likestillingen har kommet, har tradisjonelt hatt fokus på de områdene som kvinner har kommet dårligst ut på. Flere områder der gutter, menn og fedre kommer dårligst ut på, blir ikke like godt fanget opp av de offisielle likestillingsindikatorene.

b) Mannsutvalget bør derfor få i oppdrag å se på de offisielle likestillingsindikatorene med hensyn på hvor godt de fanger opp gutter, menn og fedres utfordringer, og foreslå nye.

I LDOs Høringssvar 15/2134 (fra 2015) – Forslag til ny likestillings- og diskrimineringslov, heter det bla. i kap 1.2 Kjønn:
“De diskrimineres mer enn menn, både som enkeltpersoner og som gruppe, og er mer utsatt for vold i kraft av å være kvinner. Ombudet mener derfor at det er nødvendig å ha bedring av kvinners stilling som et særskilt formål i den nye likestillings- og diskrimineringsloven.”

Og lenger ute i samme kapittel: “En annen fare er at myndigheter og arbeidsgivere vil fordele ressurser til likestillingsarbeid likt mellom kvinner og menn (for ikke å forskjellsbehandle). Siden kvinner ikke stiller likt med menn i mange sammenhenger, vil det bety færre ressurser til å styrke kvinners stilling.”

Her uttrykker LDO en redsel for at det skal brukes like mye ressurser på menns utfordringer som på kvinners utfordringer. Hvor mye ressurser brukes i dag på hovesaklig jenter, kvinner og mødres utfordringer, og hvor mye brukes på hovedsaklig gutter, menn og fedres utfordringer? Hva er denne fordelingsprosenten? Er den 80% – 20% i favør av kvinner? Eller enda skjevere? 

c) Mannsutvalget bør få i oppdrag å finne et anslag for hva denne fordelingsnøkkelen er, for her kan det potensielt være en stor diskriminering av gutter, menn og fedre på strukturelt nivå ved at ressursbruken på deres utfordringer ikke står i forhold til omfanget og alvorlighetsgraden av diskrimineringen.

Tema 4: ideologisk grunnlag for likestillingspolitikken

Det er ikke så lett å se noen veldig klar skillelinje mellom faktabasert kunnskap og feministisk ideologi i likestillingspolitikken og likestillingsapparatet. Det er grunn til å mistenke at feministiske organisasjoner og aktivister (“feministindustrien”) har en egeninteresse av å opprettholde et syn om at kvinner er mest diskriminerte og at det er “langt” igjen. Det påvirker bevilgninger, posisjoner, makt og innflytelse. Er det noen som helst grunn til at den offentlige likestillingspolitikken skal favorisere en bestemt likestillingsideologi (les feminisme)? Nå har vi avskaffet statskirken,- er det ikke da på tide å avskaffe “statsfeminismen”?

En svensk studie bekrefter det mange menn har mistenkt:
“Thus, the present study lends empirical support to the criticisms concerning ideological bias, both in terms of objectivity and choice of explanatory factors. As mentioned in the introduction, there are several ways in which an ideological outlook may interfere with scientific endeavors (e.g., Carl 2015; Klein and Stern 2009; Koertge 1998). It would be unfortunate for the area of Gender studies if these issues ultimately would challenge the scientific value of the field.”

https://link.springer.com/article/

Et beslektet tema er “menn som gruppe” tenkningen. Vi har hørt i lang tid om patriarkatet  (merkelig nok fortalte hverken min far eller bestefar meg hvordan jeg skulle få medlemskort i patriarkatet slik at jeg kunne utnytte alle mine “privilegier”), at “det er menn som har makta”, “menn tjener mest”, “menn er voldelige” osv. Men dette blir helt feil, for det er veldig stor forskjell på menn,- sannsynligvis større forskjell mellom menn enn mellom kvinner. Menn er “det ekstreme kjønn” på mange områder. Noen få menn har makt, noen få hyper-suksessfulle menn tjener grovt med penger og en minoritet av menn begår kriminelle handlinger. Å sause sammen Petter Stordalen, Jonas Gahr Støre osv. med en arbeidsledig ung mann på Gjøvik, som har droppet ut av skolen, med små utsikter til å få kjæreste og familie og med begynnende helseproblemer, blir fullstending meningsløst.

Mannsutvalget bør defor få som mandat å se på hvordan man kan sikre at kjønnsforskningen og likestillingsapparatet forholder seg nøytralt i forhold til likestillingsideologi. Gjør man det i dag? Og hvordan sikrer man at ikke gutter, menn og fedres utfordringer blir sett på som mindre viktige enn jenter, kvinner og mødres utfordringer?

Tema 5: negativt budskap om menn og maskulinitet fra samfunnet

Nietzsche skal ha sagt “He who has a why to live for, can bear with almost any how”. Hva slags budskap får unge menn fra samfunnet om menn og maskulinitet? Hva vil de oppfatte som sitt “why”,- om de overhodet kan se noe? Hva er menns unike bidrag til samfunnet, til kvinner? Er maskulinitet noe bra ? Har de en viktig rolle å spille som fedre? Warren Farrell snakker om “purpose void boys”, noen snakker om “failure to launch” osv.

Noen eksempler på budskap:

Joe Biden: “There’s not a single thing a man can do that a woman can’t do as well or better,” Biden continued. “Not a single thing.”

Barak Obama: “I’m absolutely confident that for two years if absolutely every nation on earth was run by women, you would see a significant improvement across the board on just about everything”.

Hillary Clinton: “The future is female”.

Zara Larsson på Skavlan i beste sendetid og til applaus fra publikum: Jeg mener at macho-kulturen og menn generelt er ekle, ubehagelige, slitsomme”.

Birk Gautefall Carlenius, en modig 16-år gammel gutt: “«Gutter er fritt vilt. Vi presses fra alle kanter på grunn av vårt kjønn. Jentene beskrives som best i alt, og en kan ikke lese en avis eller se på TV en eneste dag uten at en eller annen såkalt ekspert har funnet ut at jenter er best i lesing, matte, golf, boksing, ledelse, IQ, EQ og sex, for bare å nevne noen få temaer, der det hevdes at jenter utkonkurrerer gutter.»

Arman Siddiqi har mye interessant å si om “The Psychology of Prejudice Against Men”, og har gjort en doktogradsavhandling. Her er et intervju med han:  www.youtube.com/watch

Negative uttrykk som “mansplaining” og “toxic masculinity” benyttes, og du skal ikke lete lenge for å finne uttrykk for regelrett mannshat. Professor Suzanna Danuta Waters er bare ett eksempel med “Why can’t we hate men?”.

Hva gjør et så omfattende negativt budskap om menn og maskulinitet med gutter og unge menn? Og hvordan påvirker det kvinners syn på menn, og forholdet mellom kjønnene? Dessuten,- hat kan avle mer hat.

Mannsutvalget bør få som en del av mandatet sitt å se på omfanget av samfunnets negative budskap om menn og maskulinitet, og hva som kan gjøres for å redusere det.

Tema 6: få fram menns store positive bidrag til samfunnet

Mange gutter og unge menn sliter med å se at de har en viktig rolle å spille, for kvinner og for samfunnet generelt (sitt “why”). Hvorfor skal de da gidde å stå på ekstra hvis deres innsats ikke ansees som viktig?
Vi vet at vi står ovenfor store utfordringer i tiden som kommer, og vi trenger mer enn noen gang sunne, sterke, stolte og motiverte menn. Kollapser velferdssamfunnet vet vi hvem som har mest å tape på det.

Vi får ofte høre at kvinner kan takke feminismen for “frigjøringen av kvinnerollen”. Men det er et utsagn med store forbehold. Tekniske oppfinnelser som vaskemaskin, kjøleskap ol, en velfungerende infrastruktur  som innlagt vann, avløp, strøm etc. samt et stort offentlig sikkerhetsnett i form av trygder og stønader har bidratt i veldig stor grad til at dagens kvinner har de mulighetene de har. Og mye av dette er det i hovedsak menn som har bidratt med. Menn står for en stor del av den tekniske utviklingen, bygging og vedlikehold av den grunnleggende infrastrukturen, og finansierer en stor del av velferdstaten. 

Hvorfor er det viktig å få fram menns positive bidrag til samfunnet?
1) det er viktig av hensyn til våre sønners psykiske helse og motivasjon til å yte sitt beste
2) det er viktig at kvinner generelt og likestillingsapparatet spesielt forstår hvor viktig menns bidrag er for dem selv og samfunnet generelt, og hvilke fatale konsekvenser det kan få om flere og flere menn enten ikke kan bidra eller ikke er motivert til å bidra.
3) det er viktig for forholdet mellom kjønnene – dersom dette preges av respekt og beundring er det mye som løser seg av seg selv

Mannsutvalget bør derfor få som mandat å forsøke å kartlegge menns store positive og helt uunnværlige bidrag til samfunnet generelt og velferdssamfunnet spesielt. 

Tema 7: fra mål om like rettigheter, muligheter og plikter til likt utfall

Det har blitt etablert noen forestillinger i likestillingspolitikken som det er grunn til å stille spørsmål ved. Noen eksempler:

 – likt utfall: hva er begrunnelsen for at et mål om likt utfall har kommet inn i likestillingspolitikken i stedet for like muligheter, rettigheter og plikter?
Et eksempel:  “I 2008 laget regjeringen en handlingsplan om at andelen kvinnelige gründere skulle være 40 prosent innen 2013”. Det er selvsagt ønskelig at flest mulig som er i stand til det kan starte bedrifter uavhengig av kjønn. Men er det rimelig å sette en slikt mål om tilnærmet likt utfall? Hvilket faktagrunnlag bygger man på for å forsvare et slikt mål? Gir det flere eller færre arbeidsplasser? Ville det ikke vært mer fornuftig  å sette et mål om å feks øke antall antall kvinnelige gryndere med x prosent, i stedet for et mål om kjønnsbalanse? 

 – når det ikke er like mange kvinnelige direktører i næringslivet som mannlige, hvilket faglig grunnlag har man for å si at det skyldes diskriminering av kvinner? Kan det ikke tenkes at kvinner og menn har forskjellige prioriteringer og drivkrefter som kan føre til at det ikke er like mange kvinner som menn som er villig til å ofre så mye av sin tid på å strebe etter en toppjobb? Dessuten: menn grunnlegger nesten 80% av aksjeselskapene, og andelen var enda høyere tidligere. Er det da diskriminering at det ikke er 50% kvinnelige direktører?

På den annnen side finnes det områder der en tilnærmet kjønnsbalanse er viktig: psykologer, lærere osv.

Mannsutvalget bør få som mandat å se på hvilke områder eller yrker som er kjønnssensitive, og hvor likhet i utfall bør være et mål.

Tema 8: menns helse

Her er det mye å si, men jeg ønsker å trekke fram to ting som jeg synes virker bekymringsfullt:

 – et betydelig fall i antall sædceller over de siste 40-50 årene
– et fall i menns testosteronnivå

Her er en metastudie om fallet i antall sædceller:
https://academic.oup.com/article/

Fall i testosteronnivå hos danske menn:
www.icenews.is/testosterone-levels-decreasing-in-danish-men/

Hvor alvorlig er dette? Hvorfor er det ikke mer fokus på det?

Mannsutvalget bør ta med disse to tingene når de skal se på menns helse

Tema 9: gutter og skole

I rapporten fra Stoltenberg-utvalget som så på gutter og skole, kunne jeg ikke se noen referanse til Bunkeflo-studien. Det var litt underlig, da denne har en viktig konklusjon. Studien gikk ut på at en gruppe fikk en skoletime med fysisk aktivitet hver dag fra første til niende klasse, og så sammenlignet de resultatene til denne gruppa i forhold til de som hadde det normale antall timer med fysisk aktivitet. Ikke overraskende slo dette positivt ut på fysikken, men det viste seg også at guttene i denne gruppen fikk like gode karakterer som jentene. 

Findings: In school year 9 there were no motor skills deficits in 93% of pupils in the intervention group compared to 53% in the control group (p<0.001), 96% of the pupils in the intervention group compared to 89% in the control group (p<0.05) qualified for upper secondary school. The sum of evaluated marks was higher among boys in the intervention group than in the control group (p<0.05). 

Interpretation: Daily PEH and adapted motor skills training during the compulsory school years is a feasible way to improve not only motor skills but also school performance and the proportion of pupils who qualify for upper secondary school. “

http://idrottsforum.org/articles/ericsson.pdf

Her kan det set ut til å ligge en dobbel gevinst: både når det gjelder helse og skoleresultater for gutter.

Mannsutvalget bør derfor få som mandat å se på resultatene fra Bunkeflo-studien både mhp gutters helse og gutters skoleprestasjoner.

Tema 10: “mannsfrigjøring”

“Kvinnefrigjøring” har vært et viktig tema i kvinnekampen. Men hva med “mannsfrigjøring”, og hva kunne det i så fall innebære?

En del kvinner ser ut til å mene at å utvide mannsrollen først og fremst innebærer at menn må få uttrykke mer av sin feminine side / egenskaper uten å bli kritisert eller latterliggjort for det. Dette er vel og bra, men er på langt nær nok. Kvinner har født våre barn, og menn har bidratt med ressurser og beskyttelse. Dvs. “provide and protect”. Millioner av menn har dødd i gruver og under farlig arbeid, og enda flere har ofret livet for å forsvare landet sitt i krig. Dette har menn vært villig til å gjøre i tusener av år.

En virkelig mannsfrigjøring må også dreie seg om mulighet for frigjøring fra “provide and protect” rollen, og flere menn har allerede gjort alvor av det. Menn som ikke har noen familie å forsørge, trenger ikke stå på så hardt for å tjene penger. Og han kan velge jobber med mindre stress og risiko, og satse mer på det som han selv har intereresse av. MGTOW (Men Going Their Own Way) og “herbivore”/”grasseaters” menn i Japan er eksempler på menn som ikke lenger er interessert i stå på i hamsterhjulet.

Krigen i Ukraina og det at menn mellom 18 og 60 år ble nektet å reise ut av landet, har også bidratt til å sette “Protect” delen under lupen.

Nedenfor er et utdrag av forordet til Peter Wright og Paul Elams bok “Understanding MGTOW”:

Jeg tror at et flertall av menn fortsatt er villig til å utføre “provide and protect” rollen. Men det går en grense for hvor mye menn vil akseptere av diskriminering av lover og ordninger, nedvurdering av menn og maskulinitet, overføring av midler fra menn til kvinner via staten, bagatellisering av menns utfordringer, mindre muligheter til å få barn og familie osv. For noen menn har denne grensen åpenbart allerede blitt passert. Hvor mange det gjelder er ikke godt å si. For samfunnet generelt og kvinner spesielt bør antallet bli så lavt som mulig. Kollapser velferdssamfunnet vet vi hvem det er som har mest å tape på det

Mannsutvalget bør få som mandat å se på utvidelse av mannsrollen der også dette tas i betraktning, hvilke farer og konsekvenser dette kan ha for samfunnet, og hva som evt bør gjøres for å unngå at menn “melder seg ut”. 

Tema 11: hvordan (ikke) få menn mer med i likestillingsarbeidet

Her er et eksempel på hvordan man tenker seg å involvere menn i nordisk likestillingsarbeid:

“Rósa Guðrún Erlingsdóttir, senior rådgivare för jämställdhet hos Islands statsminister, är glad över att det nya samarbetsprogrammet lyfter fram betydelsen av att involvera män i jämställdhetsarbetet.Samtidigt som det är viktigt att män sluter upp i jämställdhetsarbetet måste det ske på ett genomtänkt sätt, tror Rósa Guðrún Erlingsdóttir.”

Og litt senere:
“Kvinnor har lett jämställdhetsrörelsen i decennier och det är viktigt att män involveras på ett sätt som stödjer kvinnors ansträngningar och ledarskap, säger hon.”  (min uthevelse)

Hvor mange menn er det som gidder å involvere seg på slike betingelser?
Dessuten tror jeg veldig mange menn mister intereressen om arbeidet skal preges av feministisk ideologi og tankegods.
Vi kan ikke forvente å komme i mål med likestillingen om ikke menn også involveres. Men vi kan ikke forvente at det skal skje bare på kvinners premisser.

Mannsutvalget bør få som mandat å se å hvordan vi kan få flere menn involvert i likestillingsarbeidet,- både som kjønnsforskere og i likestillingsapparatet.

—————————————————————————————-

Tilslutt mitt muntlige innlegg på innspillsmøtet den 31/5-22 i Oslo:

Det finnes allerede mye kunnskap der ute om gutter, menn og fedres problemer. Ikke så mye fra kjønnsforskningsmijøet, men fra en rekke andre kilder. Det er skrevet tykke bøker med solide referanser, og det finnes flere dyktige personer utenfor det offentlige likestillingsmiljøet som har stor kunnskap om dette. Men av en eller annen grunn har ikke det offisielle likestillingsapparatet vist noen særlig intereresse for det. Hvor var kjønnsforskningsmiljøet når Warren Farrell var i Norge for 2,5 år siden? Han regnes av mange som kanskje den i hele verden som vet mest om menn og guttekrisen.  Det viktigste spørsmålet er hva som vil skje når Mannsutvalget er ferdig med sin utredning. Det ser ut som at det er sterke krefter som ikke er interessert i at kunnskap om gutter, menn og fedres utfordringer skal få for mye oppmerksomhet. Noe som mange som har forsøkt å ta opp dette har fått merke.

For at ikke Mannsutvalgets rapport skal ende langt inne i en skuff, tror jeg det er to ting som må til. Det ene er at vi må tørre å ta tyren ved hornene ved at Mannsutvalget får som en del av mandatet å se på hva det er som gjør at det er så vanskelig å ta opp og snakke om gutter, menn og fedres utfordringer. Det andre er at Mannsutvalget får som en del av mandatet å kartlegge menns store positive og helt uunværlige bidrag til samfunnet genrerelt, og velferdssamfunnet spesielt. Mange gutter og unge menn sliter med å se at de har en viktig rolle å spille, for kvinner og for samfunnet generelt. Hvorfor skal de da gidde å stå på ekstra hvis deres innsats ikke ansees som viktig?
Vi vet at vi står ovenfor store utfordringer i tiden som kommer, og vi trenger mer enn noen gang sunne, sterke, stolte og motiverte menn. Kollapser velferdssamfunnet vet vi hvem som har mest å tape på det.

Takk for meg!

——————————————————————————————