«Kjønnede lovbrudd» assosieres gjerne med spesifikke kjønnsroller. Mannen som utøveren, kvinnen som offeret. Tradisjonell tankegang gjør det vanskeligere å ta voldsutsatte menn på alvor – også for politiet, viser Miriam Hansens masteroppgave i kriminologi.
Masteroppgaven har tittelen «Politipatruljens møte med vold i nære relasjoner i et kjønnsperspektiv». Og kanskje gir tittelen deg forestillinger. Om den tradisjonelle settingen. Den mannlige voldsutøveren som får besøk av politiet i nattens mulm og mørke etter å ha dengt dama. De fleste av oss er innpodet med slike mentale bilder. Men Miriam Hansen trådde ut av de vante tankerammene i forbindelse med arbeidet med masteroppgave i kriminologi.
– Dersom politibetjenter tenker på vold i nære relasjoner som noe som først og fremst rammer kvinner, og ikke menn, har vi en utfordring i å kunne oppdage og «anerkjenne» at menn også utsettes for denne typen lovbrudd. Det kan da tenkes at det blir vanskeligere for politiet å oppdage situasjonene hvor det er mannen som er den fornærmede, forklarer Hansen. Denne tankerekken ønsket hun å utforske videre i forbindelse med sin videreutdanning i kriminologi.
Statistikken viser at menn utsettes for partnervold like ofte som kvinner gjør (1).
Intervju av ti politibetjenter
Hansen hadde fra før en bachelorgrad i tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i kriminologi. Og det var her interessen for kriminalitet, avviksadferd og kjønn startet. Slik ble det naturlig å ha en hovedproblemstilling i masteroppgaven i kriminologistudiet som omfattet hvordan politiet så på lovbruddstypen vold i nære relasjoner. Og hva de la i vold i nære relasjoner – uavhengig av den rettslige definisjonen.
– Politiet, og spesielt politipatruljen, har en spesielt viktig rolle i et lovbrudds videre saksgang. De har stor definisjonsmakt med tanke på hva som ansees som politiets anliggende, eller ikke. Videre kan vi si at forståelsen av vold i nære relasjoner i stor grad er kjønnet, i den forstand at vi som samfunn ofte ser på vold i nære relasjoner som noe som kun rammer kvinner, og at utøveren som regel er en mann. Dette blir for lite nyansert og en for ensidig forståelse av vold i nære relasjoner. Studier viser at også menn blir utsatt for denne typen lovbrudd, konkluderer Hansen. Hun har inkludert tidligere voldsforskning fra anerkjente forskere i oppgaven (2).
– Med bakgrunn i dette ønsket jeg også å se på hvordan kjønn var relevant i politibetjentenes forståelser av selve fenomenet vold i nære relasjoner, i tillegg til deres forståelser av gjerningspersoner og ofre, forklarer Hansen.
«Hvilke forestillinger om vold i nære relasjoner kommer til uttrykk hos informanter, og på hvilken måte er kjønn relevant i disse forståelsene?» og «På hvilke måter er kjønn relevant for å forstå politibetjentenes forestillinger om gjerningspersoner og ofre?» ble Hansens forskningsspørsmål i møte, samtale og kvalitative intervju med ti forskjellige politibetjenter.
Stereotypiske holdninger
Hansens masteroppgave viser at politibetjenter ofte tenker innen de samme tradisjonelle rammene som resten av storsamfunnet gjør.
«Når det kommer til informantenes forestillinger om gjerningspersoner er det gjennomgående at gjerningspersonen beskrives som en mann. Flere av informantene påpeker at det selvfølgelig også finnes kvinnelige gjerningspersoner, men når det kommer til vold i nære relasjoner er det som regel en mann». Sitatet er hentet fra Hansens intervju med politibetjentene.
«Når det kommer til ofre beskrives offeret for vold i nære relasjoner som en kvinne. Flere av informantene forteller om at de har vært på oppdrag med en mannlig fornærmet. Her handler ikke argumentene om hvorfor offeret er en kvinne, men heller hvorfor offeret ikke er en mann. Informantene argumenterer for at dersom mennene selv bagatelliserer det de har blitt utsatt for overfor politiet, og ikke nødvendigvis ser på seg selv som et offer er dette medvirkende til at politiet heller ikke ser på dem som et .»
– Tenker du som kriminolog og forsker at menn er “glemte” ofre? Kan de også beskrives som “mistrodde” ofre?
– Ja, jeg tenker at man kan se på menn som ofre som både «glemte», samt «mistrodde» ofre, men ikke nødvendigvis når det kommer til alle slags lovbrudd. Jeg tenker at dette er verst i de såkalte «kjønnede» lovbruddene, som for eksempel vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Når vi som samfunn har en kjønnet forståelse av et lovbrudd, assosierer vi gjerne gjerningspersonen med et spesifikt kjønn, og offeret med et annet. I både vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep tenker man først og fremst på offeret som en kvinne. Dermed vil det være vanskeligere å se for seg mannen som offeret, og vanskeligere å ta mannen på alvor dersom det er han som er offeret, sier Hansen.
Volden kun kvinner utfører
Politibetjent 4 beskriver for Hansen en sak hvor den kvinnelige voldsutøveren påberoper seg offerrollen da politiet kommer til åstedet.
«(…) og hun var jo smart da, hun spilte jo veldig offer.. uten å være altfor forutinntatt, så er det kanskje det jeg har erfart, at kvinner kan være flinkere til å spille eller være offer enn det menn er og det er nok derfor vi har så mange mørketall også tror jeg, fordi menn synes kanskje det er flaut da, å ha fått juling eller blitt slått til av en dame», forteller politibetjenten til kriminologen.
Såkalt «omsnuing av voldsforholdet» ansees som en særegen form for voldsutøvelse som kvinner utøver. Enkelte kvinner kan aktivt bruke de forutinntatte holdningene de vet samfunnet har om menn som utøvere av vold. Og spiller på dette i møte med for eksempel politiet.
Omsnuing av voldsforhold
Begrepet ble lansert i 2017 av forskerne Marianne Inez Lien, Jørgen Lorentzen og Claes Ekenstam. Det er omtalt i den norske rapporten «Den mannlige smerte».
«En slik omsnuing av voldsforholdet må anses for å være en viktig form for psykisk vold som menn utsettes for. Dette er en mulig strategi for kvinner, men ikke for menn, og den er basert på samfunnsmessige diskursive forestillinger om vold i nære relasjoner hvor kun kvinner er legitime ofre for vold. Dette er en form for vold som man vanskelig kan tenke seg at kvinner utsettes for». Slik beskriver skriver Lien, Lorentzen og Ekenstam (3) den særegne voldsformen kvinner står bak.
– Opplever du at politiet har nok oppmerksomhet på omsnuing av voldsforholdet? Det ansees ofte som en form for vold i seg selv?
– Det er jeg usikker på. De fleste av informantene forteller om at de har hatt om vold i nære relasjoner på Politihøgskolen. Men at det var begrenset med pensum om temaet da de skulle gjennom mange ulike temaer i løpet av de tre årene. Flere forteller at det var mye oppmerksomhet på vold i nære relasjoner når det kom til innhenting og sikring av bevis. De nevner ikke denne typen vold, omsnuing av voldsforholdet, i intervjuene. Men de er observante på at kvinner i større grad blir trodd på av hjelpe- og straffeapparatet enn det menn blir, samt sin egen definisjonsmakt, forteller Hansen.
Kritiske til egne holdninger
Kriminolog Hansen roser politiet i forbindelse med sine intervjuer og funn i masteroppgaven. For til tross for at også politibetjenter farges av både praktiske erfaringer og tradisjonelt tankegods, har de også evnen til å reflektere rundt det når de siden «konfronteres» av Hansen i en intervjusetting.
– Jeg synes politiet virker svært reflekterte ovenfor sine egne holdninger. Under intervjuene reflekterte de godt rundt mine spørsmål. Når de selv svarte at de for eksempel tidligere hadde forskjellsbehandlet kvinnelige og mannlige ofre for vold i nære relasjoner, problematiserte de dette, forklarer Hansen.
Hun legger til:
– De forteller for så vidt også at de nok blir farget av at i de fleste tilfellene de møter på så er det kvinnen som er den fornærmede, som for eksempel politibetjent 5. Vedkommende forteller at i 9 av 10 tilfeller er det «den mannlige parten mot den kvinnelige». Jeg tror det er vanskelig å ikke bli farget. Men det kan jo hende at mange burde vært enda mer åpne i møte med ulike situasjoner. Og på denne måten forhindret at ens egen antakelse farger tolkningen av situasjonen i for stor grad.
En av politibetjentene fortalte også at mannlige voldsofre «har veldig sjeldent et ønske om at det skal opprettes sak (…)».
Bagatelliserer voldsopplevelsen
Man kunne være fristet til å konkludere med at menn til dels har litt “skyld i det selv”, at vold mot dem tas mindre alvorlig. Fordi de bagatelliserer og ikke vil anmelde. Den konklusjonen er ikke Hansen med på. Hun forstår godt at mange ikke ønsker å anmelde.
– Nei, jeg tenker ikke at man kan si at de har skyld i det selv. Jeg tenker at når menn minimerer eller bagatelliserer det de har blitt utsatt for gjør de det med god grunn. De frykter kanskje hva som vil skje; at de kanskje ikke blir trodd, eller tatt på alvor. Jeg tenker det er rimelig belastende å ha blitt utsatt for vold i seg selv, i tillegg til ikke bli trodd når man først åpner opp og forteller noen om det, forklarer kriminologen.
– Jeg synes absolutt ikke at man kan si at de har skyld i det selv. Men jeg tenker at dersom flere menn åpner opp og prater om følelser – både gode og vonde – vil vi som samfunn se på det som mer og mer normalt. Noe som igjen kan føre til en endring i hvordan man ser på vold mot menn og menn som voldsoffer, sier Miriam Hansen.
Hun betegner seg selv som en kritisk venn av politiet.
– Jeg har stor respekt for politiyrket. Jeg ønsker ikke at mine informanter, eller politiet for øvrig, skal settes i dårlig lys pga. oppgaven min. Mitt mål med oppgaven har først og fremst vært å belyse politibetjenters erfaringer med vold i nære relasjoner og se på hvordan disse erfaringene kan være et fruktbart bidrag til politiet selv, samt til videre forskning.
Referanser i denne artikkelen:
1. https://www.bufdir.no/vold/vold_og_overgrep_mot_voksne/partnervold/
2. Mossige og Stefansen, 2016; Pape og Stefansen, 2004; Thoresen og Hjemdal, 2014
Vil du lese mer om menns opplevelser av vold i nære relasjoner?