Bufdir er fagdirektorat for landets krisesentertilbud. De står ikke for selve innholdsleveransen. Det har kommunene selv ansvar for. Tove Bruusgaard (avbildet over) er avdelingsdirektør i Bufdir. Departementet har blitt forelagt opplevelsene fra menn som MannsForum har snakket med om krisesenter. Hvordan menn kan føle seg «stemoderlig behandlet» under oppholdene med bakgrunn av kjønn. Om innlåsing om kvelden som under en innsettelse i fengsel. Å få kritiske spørsmål rettet mot seg og bli mistenkeliggjort. Og å ikke få bli like lenge som enkelte av kvinnene.
– Det er lett å holde samme tilbud til begge kjønn når det kommer til muligheter for samtaler på dagtid. Menn og kvinner har samme rett til hjelp ifølge krisesenterloven og tilbudet skal være likeverdig. Men å gi menn et likeverdig botilbud er ikke like enkelt. Botilbudet menn får, skal i prinsippet også være likeverdig det kvinnene får. De skal ha et rom å sove på. Tilgang til bad, kjøkken, oppholdsrom og uteområde og så videre, sier Bruusgaard.
Må være adskilt
– Det er et krav i loven om at kvinner og menn skal ha adskilt botilbud. Da kan man forstå at det blir vanskelig å ha et nøyaktig likt botilbudet til de 147 mennene som til de 1650 kvinnene som bodde på krisesenter i 2019. Krisesentrene i Norge er veldig forskjellige. Noen få sentre i byene er ganske store, mens mange krisesenter er veldig små. For noen av disse små sentrene, kan det gå ganske lang tid mellom hver gang de har en mannlig bruker, forklarer Bruusgaard og legger til:
– I tillegg er det trangt om ressursene hos mange av krisesentrene. Da kan man forstå, selv om det egentlig ikke er i tråd med loven, at tilbudet til den største målgruppa er det som blir prioritert. Kommunene er pålagt å ha et likeverdig tilbud til kvinner og menn. Men vi ser at det naturlig nok ikke blir likt i alle kommunene.
Hensynet til at de som bor på krisesenter skal føle seg trygge, er vurdert som svært viktig etter et liv med vold og trusler.
– Noen krisesentre har valgt å ha menn og kvinner i samme bygg eller på samme sted, men løser lovkravet ved å låse av mennenes del. Det er ikke rart at noen menn kan føle seg utenfor, sier Bruusgaard.
Vanskelig miljø kan tenkes
– Er det da egentlig lovverket som er problemet for menns del når det kommer til krisesentertilbudet?
– Det blir litt feigt å bare skylde på loven, men det er klart at den er en faktor. Det ville vært enklere legge til rette for et likeverdig krisesenter om man kunne ha menn og kvinner i samme bygget. Mange krisesentre er i vanlige bygg, mens i et tilrettelagt bygg er det enklere. Men det er også mange ulike og sterke meninger om dette i fagmiljøet. Noen mener at menn og kvinner bør være i helt adskilte bygg. Loven kan være et problem, men det er også et problem at det er så få brukere.
Bruusgaard ser at det kan være tilbudet og miljøet i seg selv som gir få mannlige brukere.
– Det kan tenkes at det er få mannlige brukere på krisesentrene fordi menn ikke føler seg velkomne. Men det kan også være fordi voldsutsatte menn har mindre behov for et sted å bo. Jeg tror kanskje det kan være en blanding av disse forholdene, sier Bruusgaard.
Når livet står på spill
– Det primære ved et botilbud ved krisesentrene er et behov fordi man frykter for liv og helse. Færre menn enn kvinner frykter for livet sitt. Samtidig har en del av de kvinnelige brukerne med minoritetsbakgrunn ofte et svakere nettverk. Ikke så mange i familien eller venner de kan dra til og er mindre selvstendige økonomisk. Selv om kvinner og menn nesten like ofte blir utsatt for vold, er kvinnene oftere utsatt for gjentatt vold. Og flere former for vold, grovere vold og de frykter oftere for liv og helse enn mennene. Så betyr ikke det at vi skal se bort fra de mennene som faktisk har behov for et krisesentertilbud, menn som har blitt utsatt for grov vold og som frykter for livet. De må ha et tilbud de også, konkluderer avdelingsdirektøren.
Menn på krisesenter er et tema som står på dagsordenen i fagmiljøet.
– Reform ressurssenter for menn fikk støtte fra Kompetansesenteret for kriminalitetsforebygging og Sekretariatet for konfliktrådene. De startet i 2017 et prosjekt kalt «Menn også», som har som mål å forbedre tilbudet til menn ved landets krisesenter og i kommunene, forteller Bruusgaard. Hun viser også til Proba Samfunnsanalyse sin rapport, også fra 2017, om «Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner».
Mannlige ansatte ikke tema
– Hva med opplevelsen av at det er få mannlige ansatte i krisesentermiljøene?
– Det er noe vi ikke har jobbet spesielt mye med, fordi andelen av menn som jobber på krisesenter harmonerer ganske bra med andelen av menn som brukere. Det er ikke så dårlig stilt som det kanskje kan virke som, selv om ikke alle krisesentre har mannlige ansatte. Men kanskje kunne man tenke seg en organisering av krisesentertilbudet som tillot mannlige brukere å få snakke med mannlige ansatte om de ønsket seg det. Til sammen hadde krisesentrene 23 heltidsansatte som var menn i 2019 av totalt 232 heltidsansatte. I tillegg var det 24 deltidsansatte menn, og 9 menn på frivillige vakter
Ingen institusjon
Bruusgaard kommenterer gjerne også opplevelsen en mannlig bruker har hatt av å ikke få være like lenge som enkelte av kvinnene:
– Jeg skal absolutt ikke påstå at denne mannen ikke har opplevd forskjellsbehandling, for det kan han ha gjort. Det kan hende han har vært på et krisesenter der de har vært ivrige på å veilede ham ut igjen. Samtidig er det slik at et krisesenter skal tilby et midlertidig botilbud i en krisesituasjon. Det er et viktig poeng at brukerne tidligst mulig skal gjøres i stand til å klare seg selv utenfor sentrene for å unngå institusjonalisering. Krisesentrene er ikke en institusjon. De fleste bor kort tid på krisesentre og de fleste brukerne bor kort tid på senteret, sier avdelingsdirektøren.
Statistikk viser at gjennomsnittlig oppholdstid for en bruker på krisesenter de siste årene har vært 28 døgn. Det er likt for både menn og kvinner.
– Men i tilfeller der trusselbildet vurderes som alvorlig, kan det skje at brukere blir boende over lengre tid. Det kan være det som har skjedd her, hvis den mannlige brukeren har fått inntrykk av at det har vært kvinner som får bo lenge. Det kan ha vært nødvendig av sikkerhetsgrunner. Og føler en bruker av et krisesenter at man ikke matcher med kontaktpersonen man har fått, da oppfordrer vi til å si ifra og få tildelt andre, avslutter Bruusgaard.
Bakgrunnssak:
Menn på krisesenter: – Terskel for dem å komme.
“Ole” forteller om sin opplevelse av et krisesenteropphold:
Vil ikke anbefale krisesenter for menn.
Statistikk og rapporter for krisesentre:
Bufdir.no – Menn på krisesenter.
Bufdir.no – Krisesentertilbudet i norske kommuner.
Bufdir.no – “Den mannlige smerte. Menns erfaringer med vold i nære relasjoner.”
Saker fra Reform – Ressurssenter for menn:
(Bildet av Tove Bruusgaard øverst i denne saken er fra www.bufdir.no)
