Jeg stusser ofte over at kvinners makt ikke er tema i likestillingsdebatten
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Skrevet av Liv Roksand
Jeg stusser ofte over at kvinners makt ikke er tema i likestillingsdebatter. Det er mye snakk om frigjøring fra tradisjonelle kjønnsroller, fra strukturer eller fra menn. Men frigjøring fra kvinner eller fra mor, hører man lite om.
Kvinner føder barn og tar seg mest av omsorg og oppvekst fortsatt – både i hjemmet og i arbeidslivet. Også i likestillingsapparatet er kvinner i flertall. Så alt som har med barn, omsorg, oppvekst, familie – og likestillingspolitikk domineres av kvinner.
Likevel sies det at menn rangeres høyere enn kvinner. Det er å snu det hele på hodet. For det kvinner har mest innflytelse over, er jo de de viktigste ressursene – de menneskelige. Vi har ikke noe samfunn eller liv uten.
Mor
Selv om begge foreldre selvsagt har stor påvirkning på barns oppvekst, skal det nå handle mest om mor. Det finnes sikkert mange ulike «morstyper», eller måter å være mor på. Det jeg skal prøve å beskrive er hvordan en «mild og snill» mor på subtilt vis kan dominere.
Jeg bruker forholdet mitt til moren min som eksempel. Jeg kan si litt om henne nå, for både mor og far har vært døde i noen år. Meningen er ikke å skrive nedsettende om henne, for hun var en god mor på mange måter, og jeg var glad i henne.
Men hun hadde noen sider som gjorde at hun hadde makt over meg. Det tok tid å forstå, og det tok tid å frigjøre seg fra. Det var en kamp som for meg var helt nødvendig for å kunne være meg og ikke sånn som hun ville at jeg skulle være.
Jeg vokste opp på 60-70-tallet. Mor hadde hovedansvaret for barn og husarbeid og far var hovedforsørger. Nokså tradisjonelt. Far jobbet mye, men hjemme virket han ofte litt hjelpeløs. Han hadde opplevd å bli sviktet av faren sin da han var barn, og sa at han ikke visste åssen han skulle være far. Han var ærlig og åpen om sin utilstrekkelighet, og det gikk an å prate med ham om mye.
Mor var mild og snill. Vi var fem barn, hun hadde mye å gjøre og sto på jevnt og trutt. Men hun hadde en sårbarhet i seg, og trengte mye støtte og bekreftelse. Jeg tror at jeg tidlig oppfattet at jeg ikke måtte såre mor, ikke være uenig med henne, ikke bli sint. Jeg tenkte ikke så mye over det da jeg var barn. Det bare inngikk i tilværelsen.
Hun fortalte at hun som barn hadde vært redd faren sin som hadde vært mye sint. Av den grunn taklet hun ikke sinte stemmer. Hun virket bitter og kalte ham en tyrann. Han hadde dominert familien hennes så å si i alle år, sa hun. Moren sin, altså min mormor, snakket hun bare pent om. Hun var visstnok veldig snill. Jeg ble aldri kjent med mormor og morfar, for de døde begge da jeg var to år.
Det var forståelig at mor var sint på faren sin, og fordi hun var så sårbar, var det en slags uskreven regel at mor skulle beskyttes. Far var alltid lojal og forsvarte henne når hun møtte motstand på en eller annen måte.
Sårbarhet er selvsagt menneskelig, de fleste er sårbare av og til. Men det ble mye av den, det var som om det lå «i lufta» at hun forventet at jeg skulle være sånn som hun ville at jeg skulle være: blid, snill, flink og hjelpsom. Helst hele tida. Da jeg var i tenårene, følte jeg meg ufri og nokså hemma følelsesmessig.
Jeg ble sint
Det kom til et punkt da det sprakk for meg. Jeg klarte ikke å gå på tå for henne lenger. Men det var ikke før jeg var blitt voksen. Jeg følte at hun ikke respekterte meg og livet mitt – som ikke ble slik hun antagelig hadde sett for seg. Hun var ikke fornøyd med meg. Jeg ble sint. Rasende faktisk. Jeg prøvde å snakke med henne om det, men det gikk ikke, hun ble så såret over at jeg var sint at hun nærmest vendte meg ryggen.
Antagelig hadde hun ikke bearbeidet forholdet til faren sin eller kanskje det var et traume som det ikke var mulig for henne å bli ferdig med. Jeg vet ikke. Jeg kjenner ikke hele bakgrunnen til morfar, men det var blant annet etter at han hadde blitt syk og arbeidsufør at han ble en «tyrann».
Mor betrakta faren sin som den «slemme» og moren sin som den «snille». Jeg ble nok også i hennes øyne den «slemme», siden jeg opponerte mot henne. Hun kalte meg vanskelig.
I noen år hadde vi ikke kontakt. Jeg var så sint at jeg ikke klarte å treffe henne. Jeg tror hun var redd meg, for hun gjorde ingen forsøk på å snakke med meg. Men far snakket jeg med av og til, han viste forståelse for meg. Det hjalp. Til slutt tok jeg kontakt igjen med mor, sinnet mitt hadde gått over, og vi ble på et vis forsonet, men uten å snakke om det vonde. Jeg aksepterte at det ble sånn, at hun var den moren hun var – ut fra sin bakgrunn. Det var mye ved henne jeg satt pris på også. Men vi ble aldri nære.
Tvetydighet
Det å kunne innse og akseptere sin egen dobbelhet eller tvetydighet, har blitt et tema for meg. Jeg tror ikke mor forsto at hun ikke bare var snill og mild, men også dominerende / undertrykkende. Ved å være offer for faren sin, ble hun dominerende selv. Hun klarte ikke å akseptere at hun virket sånn på meg, og avviste meg.
Det hele hadde selvsagt med meg å gjøre også. Min personlighet virket jo inn på henne. Kanskje skulle jeg lyttet mer til henne, kanskje hadde hun litt rett i at jeg var vanskelig, kanskje skjønte hun mer av meg enn jeg var klar over. Eller kanskje vi var så forskjellige at vi ikke fikk til å løse opp i det vonde. Søsknene mine reagerte ikke på samme måte som meg, de har sine versjoner av oppveksten.
Så ble det jo sånn da, at jeg som mor selv oppdaget at jeg var litt lik moren min. Men barna mine har heldigvis sagt fra, vært sinte, konfrontert meg, og jeg har lyttet, jeg har lært, vi har grått sammen og vi har snakket. Det er jeg glad for. Problemer ser ut til å gå i arv, og forhåpentligvis kommer man litt videre for hver generasjon. Jeg har innsett at jeg har det tvetydige i meg og at jeg har påvirket barna mine på både godt og vondt.
Dette var altså en liten historie om mors makt gjennom det milde, snille og sårbare. Bånd til mor er sterke og jeg tror de er viktige å belyse, siden de er så grunnleggende.